hei folkens, JEG SLITER!

[Anonym bruker]

Nå er det 1 uke siden vi kom hjem fra sykehuset, for 1 uke og 1 dag siden, var jeg gravid.. Jeg synes dette er jævlig tøft. Jeg var "bare" 14 uker på vei. Har fått masse støtte fra folk rundt meg, men etter noen dager så er det forventet at man bare skal gå videre. Noen har faktisk gått så langt og sagt til meg at "jaja, det var jo ikke et barn ennå." Men HEI, vettu hva, DET VAR DET FAKTISK FOR MEG!!

 

Plutselig begynner jeg og gråte, plutselig blir jeg kjempesint, og jeg har ingen kontroll over det. Den følelsen har jeg aldri hatt før, og synes dette er kjempevanskelig. Jeg sliter med å få sove om natten, og har ikke matlyst. Ingenting har noen mening lenger. Skal be legen om å komme i kontakt med en psykolog, vil ha den hjelpen jeg kan få. Jeg må vel få lov til å sørge?

 

Er vi flere som synes det er vanskelig i ettertid?

[gulda]

Jeg mistet i juli, og jeg skal love deg at det satt i i mer enn ei uke! Mannen min kom fortere videre, men det er jo jeg som har gått og kjent på alt som skjedde meg kroppen min, og ikke klarte å la være å tenke på babyen nesten hvert minutt på dagen. En planlegger og drømmer, og så blir alt revet bort. Det er grusomt tomt og vondt!

 

Jeg brukte virkelig tid på å komme over det, men når vi begynte å prøve igjen hjalp det meg å se fremover igjen. Og nå er jeg 19 uker på vei, og gleder meg over det. Men kommer til å huske termindagen min resten av livet!

 

Jeg var så heldig å ha ei venninne som hadde vært gjennom det samme, og hadde masse forståelse. Hun gav meg trøst, gråt sammen med meg selv om det var gått mer enn ei uke, og var en veldig støtte.

 

Andre forstod ikke, og sa ting som "jaja, den var nok ikke levedyktig". Hva så? Ble min baby mindre verdt for meg av den grunn??? Eller så fikk en høre at "jaja, det var bare å prøve igjen". Akkurat som den jeg hadde mistet ikke betydde noe og bare var å erstatte. En får høre mye rart.. Og det meste er nok godt ment, men de fleste forstår ikke sorgen!

 

For deg er det veldig tidlig enda, og det er ikke rart at alt er mørkt enda. Det er ikke mulig å finne noen mening i å miste en baby, så det er liksom ikke noe å finne trøst i. Men etterhvert kommer det helt sikkert lysere øyeblikk -øyeblikk der du ikke tenker på det som har skjedd, øyeblikk der du kjenner glede, og så blir det gradvis bedre og bedre. Men enn så lenge så vit at det virkelig er lov til å sørge enda, for det er et stort tap. Føler virkelig med deg!

 

Håper du finner noe som gjør at du kan se fremover etterhvert. Stor klem!

[-feb'14-baby på vei❤-]

Jeg kjenner meg sånn igjen i det dere begge skriver! Er nå ca 3 og en halv uke siden jeg mistet tvillingene mine. Jeg også følte ingen glede, bare tomhet. Er fortsatt litt sånn, men det har blitt bittelitt bedre. Får se hvordan det går når jeg skal begynne å jobbe igjen på nyåret. Gruer meg til å møte kollegaer og deres spørsmål og "trøstende" kommentarer som "jaja, det er bare å prøve igjen", og "fint du ikke var lenger enn nesten 13 uker på vei, da. De var jo så små!" Det var faktisk 2 små babyer som var nesten ferdig utviklet. Har bilder av de og de har 5 fingre på hver hånd, forskjellige ansiktstrekk osv. Det er nok godt ment, men det er ikke noe gøy å høre. Man kan nok ikke forstå sorgen om man ikke har vært der..

Tror man må ta tiden til hjelp, for det tar tid. Gråter masse ennå. Også blir det lettere etterhvert, selv om man aldri vil glemme. Også viktig å ha noen å snakke med, så psykolog er nok lurt om du føler for det.

Masse lykke til videre. Du kommer deg gjennom det, fordet om det er veldig tøft.

 

Klem

[*flux*]

Hei hei

Nå er det over en mnd siden jeg fikk beskjed om at jeg hadde en MA (uke 10) og det var mitt første svangerskap, og graviditeten var svært etterlengtet. Med fare for å banne i kirka, de første ukene var helt grusomme, som lammet av sorg, var sykemeldt i to uker, men var på jobb igjen 3 dager etter utskrapningen, det endte med det etter to uker.

 

Første uken på jobb var dritt, men sjefen var forståelsesfull så jeg fikk jobbe hjemmefra en dag og gikk tidligere og kom senere de øvrige dagene første uken. Etter en uke i jobb begynte ting å bli ganske mye bedre. Fikk et lite sammenbrudd da en kjip kollega fortalte at de var gravide med termin samtidig som meg, syns ikke det er morsomt når de andre med mage på jobb snakker om barn og hvor vanskelig det blir osv, men jeg har til og med vært på besøk flere ganger hos en gravid venninne uten å knekke sammen.

 

Nå har jeg det faktisk ganske bra, det er stygt å si det men jeg har det ganske fint. Nesten så det ikke har skjedd. Har i juleselskap fått to spørsmål om jeg er gravid og om når jeg skal få barn fra velmenende slektninger som ikke vet. Selv ikke det har knekket meg.

 

Men, og så til det som har vært viktig for meg, jeg har hatt en fantastisk gynekolog som har tatt min rekasjon på alvor, var inne en gang i uken for samtaler de første 3 ukene, skal tilbake 4 januar for ny samtale, jeg har snakket med mamma og svigers og sambo om det og jeg har krevd min rett til å være lei meg. Det å bli tatt på alvor har vært veldig viktig for meg, jeg har kjøpt en fin liten engel til minne om babyen som skulle blitt og jeg har fått laget meg et minnesmykke for at jeg ikke skulle glemme. Jeg tester forhåpentligvis negativt på gravitest og får mensen rundt nyttår og så får vi prøve igjen - men alt i alt så syns jeg at jeg har det hundre ganger bedre enn jeg trodde var mulig bare for noen uker siden - sånn er kroppen et fantastisk maskineri.

 

Å anerkjenne det som har skjedd og samtidig tenke på å gå videre når det føles riktig har vært det som har gjort det for meg, og jeg håper inderlig at du føler det bedre om kort tid.

 

juleklem

[*flux*]

Jeg skulle si: det er nesten å banne i kirka men jeg har det ganske fint. Det er ikke lenge siden det skjedde men jeg har det fint. Det kommer du også til å få - det er ikke noe motsetningsforhold mellom det å anerkjenne babyen og gi den den plassen den fortjener i livet og det å gå videre og ha det fint med familien og venner - det tar bare litt tid - hvor mye vet bare du.

 

http://www.youtube.com/watch?v=IrMAX7Ex0tU

 

her er en sang jeg hører mye på for tiden... fant også en nettside med mye info og tips som hjalp meg mye - en amrikansk side - kan se om jeg finner igjen til den om du vil.

 

<3

 

[Anonym bruker]

Det ER vanskelig i ettertid.

Jeg hadde en MA i sommer. Gikk til uke 18 og ordinær ultralyd før de fant ut at det hadde vært dødt i ca 11 uker. Jeg ble ikke tatt på alvor da jeg fortalte om blødninger og smerter, og det er det jeg sliter med. Jeg sier selv at jeg ikke mistet et barn, men det er vel bare utad jeg viser den masken. For meg og mannen min var det et barn, selv om vi hadde skjønt tegninga, selv om vi innerst inne visste at det hadde gått galt for lenge siden så mistet vi det som skulle vært barnet VÅRT. Det er veldig hardt! Jeg har ingen jeg kan prate med om det heller. Mannen min viser ikke slike følelser, det er bare sånn han er. Og jeg har heller ingen venninner jeg kan snakke med om dette. Vi mistet igjen i oktober, en SA den gangen. Den er det svært få som vet om. Det gjorde ting enda verre. Nå like før jul fikk jeg igjen positive tester. Jeg begynte å glede meg litt, men jeg er ganske sikker på at jeg har en SA igjen nå. Så akkurat nå ser jeg veldig svart på absolutt alt! Nå er jeg så lei, jeg vil bare sove, jeg vil bare gråte. Men jeg kan jo ikke det, det er jo nesten ingen som vet om de siste to abortene. Jeg kan ikke fortelle det til noen, jeg orker ikke høre "du er jo så ung, og det er jo ikke noe barn du har mistet". Det hjelper ikke å høre det fra noen som sitter med barna sine på armen, barna som kom etter 2 eller maks 3 prøveperioder.

 

Gi deg tid til å sørge. Vi kommer nok til å komme oss opp fra mørket en gang. Vi vet bare ikke når.