Plutselig begynner jeg å bli redd :/

[Reese]

Har jo så gjærne villet at fødselen skulle starte for lenge siden, og vært forberedt på det i og med at jordmor sjekket åpning da jeg var 35+4 og sa at her er det bare 1cm igjen av livmorhalsen og ellers 1cm åpning. Mykt å fint sa hun, så det blir maks 2uker til fødsel.

Ok, man kan liksom ikke gjøre annet enn å høre på fagpersonell heller da.

 

Jeg har jo dermed vert klar siden den dagen omtrent, å nå er jeg kommet til 39+1(2). På et vis har jeg vært sikker på at det har vært i gang flere ganger,spes sist lørdag, da jeg endte opp med en tur på føden. Det viste seg jo bare at det var maserier som ikke resulterte i noe:( Var vanvittig skuffet faktisk når det sluttet å gjøre vondt..

 

Nå er vi midt i julestria å tror ikke noen av oss har lyst å ligge på sykehuset i disse dager, så det har vel vert i alles tanker å holde igjen nå.

 

På torsdag var jeg hos jordmor igjen og ble sjekket- Hun synes det var rart at babyen ikke var kommet enda. Det viste seg jo at jeg fremdeles står kun med 1 1/2cm åpning, ingen videre fremgang pga at livmorhalsen fremdeles har en cm igjen før jeg er helt moden.

 

Så alt som har gjort vondt de siste ukene har vert til ingen nytte, med ingen videre fremgang i modningsprosessen.

 

Selv om at det nå er vanvittig slitsomt å gå gravid og det gjør vondt i nerver å på steder jeg ikke viste fantes, så føler jeg meg plutselig ikke klar for fødsel likevel.

Kjenner angsten tar meg..

Tror jeg må innrømme for meg selv at jeg begynner å bli livredd faktisk, men vet ikke nøyaktig for hva!

 

Skal sies at jeg har slitt med enorm fødselsangst de senere år og har tatt KS med første. Har vært i aktiv behandling for forskjellige traumer, og har nå den siste mnd følt meg så klar.

Men ikke i dag, elller nå. I de sene nattetimene uten at noe skjer, gjør meg nervøs.

 

Tror jeg er redd for selve utdrivningen. Jeg har veldig underlivsangst og får faktisk vondt i spyken av å bli berørt. (Hvor enn rart det høres ut)

Jordmor har skrevet brev til sykehuset får meg om at åpning å slike ting ikke må skje får ofte eller uten å presentere seg først. Jeg trenger info hele veien liksom.

 

Off, ble skikkelig mye rot å gnål dette her, men andre enn meg som faktisk er redd? Hva gjør dere?

Eller noen som har noe beroligende å dele?

 

Takk for utblåsning

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Hei:)

 

Ja, dette med hva med helsepersonell sier, det har jeg bestemt meg for å ta med en klype salt. Har hørt mange her inne som har fått beskjed om de blir å føde før termin, men så går de istedet mange dager over.

Tror bare man må ta det som en bonus om man føde før

 

Uff, ikke noe gøy å grue seg sånn. Jeg hadde selv fødselsangst før min første fødsel, men har heldigvis ikke det nå. Og det kan helt sikkert ikke sammenlignes med hvordan du har det. Min angst kom fra intet. Eller, det kom vel fra dårlige fødselshistorier og angst for smerter og det å brette fram underlivet, og vise brystene. Jeg føler det overhodet ikke naturlig å være naken og tenkte at jeg takler smerter så lenge jeg kan være fullt påkledd.

 

De siste dagene har jeg hatt vonde kynnere/sammentrekninger. Trodde faktisk at det var noe på gang imorges. Da ble jeg så nervøs at jeg bare ville grine. Fikk nærmert panikk, fordi jeg ville ikke føde og kjenne smerter (gruer meg til pressingen, da det var det vondeste sist).

Gruer meg ikke til å få undersøkt åpning og denslags, som jeg gjorde sist. Jordmødrene var bare så koselig og omsorgsfulle. De viste at de virkelig ville ditt beste.

Denne gangen gruer jeg meg litt til smertene, og for at det skal bli komplikasjoner, men aller mest gruer jeg meg til å fordele oppmerksomheten på to barn. Syns nesten det er trist at lillejenta mi ikke skal få samme oppmerksomhet som før.

 

Jeg vet ikke om jeg har noe beroligende å dele, men jeg var på en måte redd for de samme tingene som du, men når man står midt oppi det med smerter, så gav jeg meg blanke f... Og jeg pleier ikke å gjøre det til vanlig. Jeg var i tillegg så gira, fordi jeg var så nær målet om se dattera mi

 

Vi er ihvertfall to som er nervøs. Jeg glemte at jeg var gravid når vi åpnet pakkene idag og kosa oss, men plutselig kom jeg på at det bare er 4 dager til termin, og jeg ble skitnervøs... Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke...

 

Men når det hele er over og ser hva vi sitter igjen med, så skjønner vi kanskje ikke hvorfor vi var så nervøse. Kanskje lett å si på forhånd, men vi får backe hverandre opp her inne.

Det er lurt å få ut litt tanker og frustrasjon:)

 

Ønsker deg bare lykke til med det hele:) Det kommer nok til å gå kjempefint. Gleder meg til fødselshistorien din

[AO3]

Dette med hvor mange uker/dager jordmor/lege TROR det er igjen til fødsel kunne de gjerne spart seg med å komme med, for det er slett ikke alltid det slår til, og det blir så slitsomt for den gravide...

 

Jeg har også fødselsangst, noe jeg fikk etter en traumatisk førstefødsel, så jeg vet litt om hvordan du har det. For det første må må jeg si at jeg synes du er kjempemodig som går for vaginal fødsel denne gangen - virkelig! Kjempebra! Så fint at du har fått god oppfølging og hjelp. Det er kanskje ikke så rart at du begynner å føle dette som mer vanskelig nå som det virkelig nærmer seg, særlig kombinert med dette at du har blitt forespeilet fødsel for lenge siden - har du mulighet for å ringe føden og be om en samtale med jordmor? Kanskje det vil hjelpe deg til å roe ned, sette ting litt i perspektiv? Det er IKKE gnåling eller mas, det handler om at du skal ha et så bra svangerskap og en så fin fødselsopplevelse som mulig!

 

*klem* Lykke til!!!

[Reese]

Gjett om jeg ble glad for disse svarene

Det hjelper så masse å bare skrive ned tankene sine å få andres synspunkter på det en synes er vanskelig.

Tusen takk for fine ord begge to.

 

Har nesten litt panikk mtp at ting kan starte opp nå uten at jeg får snakket med noen om tankene. Selv om jeg også tenker at jeg er ferdig å snakka om ting nå. Er så lei av angst samtaler at det er helt grusomt.

Har ikke hatt den beste samtalepartneren heller så det meste har ligget hos meg selv. Men ja, jeg synes selv at jeg virkelig har gjort alt dette svangerskapet for at det skal funke med en vaginal fødsel.

 

Men som sagt panikken tar meg i disse dager. Jeg føler meg som verdens minste kvinnelige menneske og kan ikke forstille meg hvordan en baby skal få plass til å komme seg ut av meg. Det er veldig vanskelige tanker itillegg til ekstrem fødselsangst!

 

Vet jo at jeg kommer til å frike ut når jeg annkommer føden da.. kommer til å få anfall uten tvil, men heldigvis vet jeg hvordan jeg skal takle disse anfallene...

 

Uansett, jeg føler meg sterk og sunn, så hvorfor skal det ikke gå godt?!?

 

Den nest største skrekken står jo på at "tenk om det omstår komplikasjoner og det enner opp med snitt alikevel?"..

Det hadde absolutt vert et nederlag etter dette tøffe svangerskapet!!