dikt om anderledes barn

[Anonym bruker]

Leter etter et dikt jeg har lest om det å få et anderledes barn, det er ikke det om å reise til Nederland. Handler om en sti som er mer kronglete å gå ebb den vanlige veien...

 

Noen som kan hjelpe.??

[Anonym bruker]

Det heter velkommen til Nederland, og er skrevet av Emily Perl Kingsley.

Kjempebra skrevet.

[Anonym bruker]

Inger Hagerup har et nydelig et, men husker ikke hva det heter...

[Anonym bruker]

Det heter velkommen til Nederland, og er skrevet av Emily Perl Kingsley.

Kjempebra skrevet.

[Anonym bruker]

Takk, men det var ikke det om Nederland jeg var ute etter...kom sikkert litt dårlig frem!

[Anonym bruker]

er det dette?

 

Stien te verdens ende

 

Vi syns vi kunne se te verdens ende

og visste åssen åra ville bli

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kantær.

Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.

Og ingen av oss torde se i djupet.

 

Nå har vi føllt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke

å følge andres jevne vei med blikket.

 

Og vi har lært å ikke sture over

den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,

men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

 

La gå at det kan komma vonde ti’er

da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei St. Hans natt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når te verdens ende.

[Anonym bruker]

er det dette?

 

Stien te verdens ende

 

Vi syns vi kunne se te verdens ende

og visste åssen åra ville bli

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kantær.

Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.

Og ingen av oss torde se i djupet.

 

Nå har vi føllt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke

å følge andres jevne vei med blikket.

 

Og vi har lært å ikke sture over

den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,

men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

 

La gå at det kan komma vonde ti’er

da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei St. Hans natt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når te verdens ende.

[Anonym bruker]

er det dette?

 

Stien te verdens ende

 

Vi syns vi kunne se te verdens ende

og visste åssen åra ville bli

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kantær.

Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.

Og ingen av oss torde se i djupet.

 

Nå har vi føllt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke

å følge andres jevne vei med blikket.

 

Og vi har lært å ikke sture over

den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,

men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

 

La gå at det kan komma vonde ti’er

da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei St. Hans natt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når te verdens ende.

[Anonym bruker]

Kan det være dette?

 

Våre små søsken

 

Inger Hagerup

 

Vi har en liten søster,

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

 

De kom til denne verden,

det vanskelige sted

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

 

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

 

Vi har vår eng og åker,

vi har vårt kjøpmandskap,

og vi beregner livet

i vinning og i tap.

 

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

 

Det er så lett å glemme:

når siste båt skal gå,

må alle passasjerer

la all bagasje stå.

 

Da blir det kanskje lettest

for disse små fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

 

Og gleden er så deilig,

men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

 

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå ombord

med sine barnehjerter

vår søster og vår bror.

<

[Ranveig Risengrynsgraut]

Velkommen til Nederland.

 

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve å hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles.

 

Slik er det: Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur - til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Mechelangelos David, Gondolene i Venezia, kanskje du lærer noen nyttige fraser på italiensk, alt er spennende.

 

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen, du pakker kofferten og drar avsted. Flere timer senere lander flyet, flyvertinnen tar mikrofonen og sier: "velkommen til Nederland". "Nederland", sier du, "hva er det du sier ... Nederland ? Jeg hadde bestilt tur til Italia ! Jeg skulle vært i Italia nå, hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia !!"

 

Men det er en endring i flyets rute, de har landet i Nederland, og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fult av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må ut å kjøpe nye guidebøker, og du må lære et helt nytt språk, og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

 

Det er bare et annerledes sted, det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og får pusten igjen, ser du deg rundt .. du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller, Nederland har tulipaner, Nederland har til og med Rembrandt.

 

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia ... de skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "ja det var dit jeg også hadde tenkt meg, det var det jeg hadde planlagt." Smerten ved det vil aldri aldri helt bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig veldig tap.

 

MEN hvis du tilbringer livet med å sørger over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ... ved Nederland.

[Tante Blås Squaw]

Jeg vet det er dikt du spør etter, men jeg vil også anbefale en bok )

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2703030

 

"Den store boka om Bolla og Bill" handler om å få ei lillesøster som ikke er helt som andre lillesøstre. Den er utrolig fint skrevet )