Dere som skal ha barn nr 2 el 3, med mann nr 2....

[*under-vidunder*]

Tenker dere på forskjeller ? Tenker dere på redsel for å bli alene igjen ?? (...ååå, største skrekken må vel være å sitte alene med 2 barn, med 2 forskjellige pappa'r..)

ikke det at jeg tror det vil skje, men hormonene og tankene går helt i spinn her om dagen..

har en super duper mann altså, men tenk om han gjør stor forskjell på "min" og "vår"...

Oi oi oi, jeg blir helt små rar av disse hormonene jeg , men har noen av dere tanker om dette ???

[mamsen30]

Jeg har ett barn fra ett tidligere forhold og ett barn med min nåværende mann. Vi venter nå vårt andre fellesbarn (hvis alt går bra), altså barn nr.3. Jeg er ikke på noen måte redd for å bli alene, vi er gift og jeg føler meg veldig trygg på at både jeg og min mann elsker hverandre. Vi var sammen i 3år før vi fikk vårt første fellesbarn, så han hadde blitt godt kjent med min sønn før det. Han er en helt super stefar, så jeg er ikke redd for at han skal gjøre forskjell på dem. Han er godt knyttet til min sønn og de gjør mye gøy sammen bare de to også. (fisketurer, hytteturer,båtturer osv).

For meg var det viktig å se ganske tidlig i vårt forhold at han var villig til å ta rollen som ekstra pappa og at ikke gutten bare var noe som fulgte med på lasset.

Nå vet ikke jeg hvordan dere har det, men om han har ett godt forhold til ditt barn nå, så er det nok ingen grunn til å bekymre seg

[katrineev]

jeg har ei fra før og venter nytt barn med ny mann. og ingen av pungtene dine beskymrer meg.

jeg har vært klar på det at forskjellsbehandling vil ikke bli akseptert og det forstår han godt.

blir jeg alene med det nye barnet også så ser jeg ikke på det som noe problem heller.

dette må gå som det går for han ejg har hu første med vil jeg hvertfall IKKE ha flere barn med!

[SuperMoM <3]

Nei,egentlig ikke

 

Han behandler begge barna mine som om at de skulle vært hans.

Tar med seg sønnen min på jobb og viser han rundt der,og så går de ut og skuffer snø

Og jentungen er jo helt frelst i ham,og skal sitte på fanget hans og kose hele tiden.

 

Jeg vet jeg ikke kommer til å bli alene,for vi klarer å prate og samarbeide. Og det er utrolig godt <3

[sørlandsmamma79]

Hei

Jeg har et barn fra før som nå nærmer seg 10, og nå venter min mann og jeg oss vårt første barn sammen....

Han har ikke barn fra før, og jeg må være ærlig å si at jeg er jo og redd for at det skal bli gjort forskjeller. Har snakket med han om det, og også når det gjelder hans familie. Jeg vil at babyen og storebror skal behandles likt, jeg vil ikke godta noe annet.

Så hvis jeg ser tegn til det, så kommer jeg til å ta det opp med dem det gjelder.

Dette hørtes veldig strengt ut, men man er vare for barna sine, og vil gjøre at de har det så godt som mulig :-)

 

Men, jeg tenker ikke på å sitte igjen alene med 2 barn av 2 fedre, det er jeg ikke redd for. Ingen vet hva som kommer til å skje i framtiden, forhåpentlig har vi det kjempe bra, men jeg vet med meg selv - at hvis det skjer- at vi går fra hverandre- så skal jeg klare det også.....

 

[*under-vidunder*]

Ååååå, her var det mange flott argumenter som jeg absolutt skal ta med videre..

Likte veldig godt det med at dersom det oppdages forskjeller, så bør det tas opp på et tidlig tidspunkt, og gjøre det beste ut av..

detta fixer seg )

[90210]

Åååååh nå ble jeg utrolig lettet!

For at jeg ikke er den eneste som tenker slik! Takk! =) hehe

 

Jeg har selv en datter fra tidligere forhold og han har 4 fra før. Og nå skal vi ha en sammen som ikke var planlagt, det hendte MED p-pille..

 

Og han er super som far, han har tatt inn min datter på en orntelig god måte og er orntelig snill og omsorgsfull.

Men vi har bare vert sammen i rundt 3 mnd, og det jeg nå er redd for er at om forholdet vårs er sterkt og solid nok til å takle et barn til..

 

Jeg er redd at denne graviditeten kan være begynnelsen på slutten av vårt forhold. Jeg TROR ikke det, men er jo en frykt jeg går å tenker på...

Og ikke minst det at jeg da kan ende opp med 2 barn med 2 fedre og alene...

 

Det er ingen enkel tanke...

Og abort har vi pratet om, men jeg klarer ikke tanken..

Jeg har ikke samvittighet til å ta abort..

Men han mener fortsatt at det er et alternativ, at vi enten kan beholde og prøve å være en familie og håpe på det beste, eller ta abort og jobbe oss gjennom det...

 

Og det er vel kanskje feil av meg at jeg vil han skal HA LYST til å beholde... var ikke planlagt fra verken mi eller hans side, men nå som det er hendt ser jeg bare en vei, og det er å beholde.

Men han ser fortsatt på abort som alternativ.. vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre nå.

 

Vil så gjerne satse på å bli en stor lykkelig familie, men da slår den frykten inn, frykten for at det ikke skal gå bra og jeg blir sittende med 2 "farløse" barn... :-/

 

Men er vel mye følelser og hormoner som står opp ned i hodet mitt nå.. så vet ikke helt.. skal ikke være lett nei!

[*under-vidunder*]

Ååååååå 90210 -

jeg har det presis på samme måte !!!

Det oppleves som veldig utfordrende, tankene er mange, frustrasjonene store, hormonene u-utholdelige, kvalmen ekstrem, og redselen for å bli ALENE MED 2: heeeeeeeeelt enorm....

Moahhhhh....jeg kjenner meg igjen i absolutt alt det du skriver, vi har heller ikke vært sammen så lenge, og tanker som du stiller deg: er forholdet sterkt nok, har vi gått for fort frem, evt abort (..enig med deg, heeeelt uaktuell tanke her også..), og hvordan blir det når barnet kommer..Vi får jo ikke tid til å pleie noe forhold da akkurat.. Vi vet jo begge at et nurk krever 210%, og ingenting er vakrere enn det...

Milde måne, tankene er mange... Vil gjerne høre fra deg igjen ;o)

[90210]

Ja helt enig.

Er utrolig frustrerende at jeg ikke klarer å bare sette meg tilbake å nyte at vi er et par, og at vi har et barn på vei. Frykten for å bli såret igjen, frykten for å bli sittende alene igjen er der hele tiden.

Har pratet litt med ham om det, men uansett hva han sier så hjelper det ikke, har likevel den angsten.

 

Og så disse spørsmålene hele tiden:

-Er forholdet sterkt nok?

-Vil vi klare å opprettholde denne "forelskede" fasen gjennom og etter dette?

-Vil det vare?

 

Men så er jo dette ting man aldri får svar på uten å prøve...

Men det er jaggu ikke bare bare å kaste seg ut i noe slikt..

Personlig har jeg nå hatt et par dager til å tenke på, og har kommet frem til at den som ikke satser, vinner ikke...

 

Så jeg har bestemt meg for å bare hoppe i det med så positiv tankegang som overhodet mulig, og simpelthen bare håpe på det beste! =)

 

Det sies jo at smiler man til verden så smiler verden til deg, vel da håper jeg det samme gjelder dette. At om jeg går inn med en positiv innstilling så ender det også positivt

 

Men så er kanskje i dag en av de "mindre hormonelle dagene" hehehe ..

Kanskje jeg er helt motsatt innstillt i morgen.. huff disse hormonene pluss alt det andre er jaggu ikke lett nei.. BERG OG DALBANE! hehe