Slik kom veslegull til verden!

[Miss Snow]

Idag er hun tre uker, og jeg har endelig tid til å skrive ned noen ord om fødselen!

 

På grunn av dårlig form hos meg fikk jeg tilbud om igangsetting på termin, og jeg kom inn og begynte med modningstabletter. Jeg var fryktelig skeptisk til igangsetting, fordi det gjerne er hardere og har flere komplikasjoner, men orka ikke være i dårlig form mer. Det var såvidt litt modent fra før, men de antok at jeg ville trenge flere tabletter før det ble modent nok. Jeg fikk en tablett klokka ni om morgenen, en på formiddagen og en klokka seks på kvelden. Jeg skulle egentlig fått en til på kvelden, men det ble bestemt at vi skulle avvente litt siden jeg begynte å få litt (mase)rier.

 

Klokka halv tre følgende natt våkna jeg av riene, og natta var utrolig lang (men samtidig kort) med mye vondt. I og med at maserier er ganske vanlig ved igangsetting, så var det bare å ta tiden til hjelp, men jeg må innrømme at jeg var gørrsliten og umotivert utpå morgenkvisten.

 

Etter vaktskifte i sjutiden om morgenen kom ei helt utrolig jordmor. Ei beintøff dame som visste hvor skapet skulle stå, og som hadde stålkontroll på alt hun gjorde. Med seg hadde hun en jordmorstudent, som var veldig støttende og hyggelig og som ble hos oss hele tiden. Da de skulle sjekke ståa viste det seg at det slettes ikke hadde vært maserier, men åpningsrier jeg hadde hatt om natta! Deretter gikk det slag i slag. Plutselig hadde jeg 6,5 cm åpning, og det var ikke tid til annet enn lystgass. Jeg veit ikke om selve lystgassen hjalp så veldig, men den gjorde at jeg måtte konsentrere meg veldig om pustinga mi, og dermed distraherte meg litt fra riene.

 

Klokka elleve var hun ute, etter noen ganske intense timer hvor jeg nærmest bodde inne i lystgassmaska. Sovna med den gjorde jeg stadig vekk også! Men jeg var snar til å våkne og dra den til meg igjen når de prøvde å ta den fra meg.

 

Det var en absurd opplevelse, og selv om det var vondt, så husker jeg ikke smerten når jeg tenker på det nå. Rart, men sikkert ganske vanlig! Jordmor sa også at fødselen gikk så fint at en ikke skulle tro den var igangsatt. Så det ble slett ingen skrekkopplevelse, til tross for at fødselen ikke starta spontant!

 

Sist vil jeg bare si at det er LOV å ikke få morsfølelsen (hva er det egentlig?) med en gang! Jeg hadde ei helt for jævlig første uke etter fødselen, hvor jeg gråt og gråt og sørga over at det "gamle" livet mitt var over. Snakk med noen som du kan fortelle alle de stygge tankene du kanskje har til - få det ut! Og husk at du ikke har fødselsdepresjon "bare" fordi du gråter i flere dager. Det er hvis disse følelsene vedvarer det er noe en bør søke hjelp for. Men uansett; snakk ut om tankene og følelsene dine, og gjør BARE det du føler for. Ikke ha huset fullt av folk om du ikke orker. Barseltårene ga seg helt plutselig en kveld, og etter det har det bare blitt mer og mer kos. Nå har til og med det første smilet kommet - og det var kjempegodt å endelig få litt mer kontakt med det lille vesenet!

[silla g07,j11 (fødeklar!!!)]

Hei og gratulerer med vel overstått fødsel!!!!

 

Jeg ble også satt i gang (hjelp til modning) hadde en fin fødsel egentlig til epidural ble påprakket og jm dreit seg ut...

 

Synes det er flott at du er så ærlig om de tøffe følelsene etter fødselen, jeg slet også mye første uka halvannen sist og synes det var kjempe tungt å innse at livet slik jeg kjente det var slutt.... Samboeren ble også veldig rar den tiden og ba om hjelp til meg på helsestasjonen. Jeg kom meg etterhvert og gleden har bare vært i stigende kurve i snart 4 år nå.

 

Skulle ønske det var mindre tabubelagt og sykelig gjort at noen sliter med å forsone seg med overgangen fra meg til mamma. Ta godt vare på deg selv og unn deg shopping dag, frisørtimer og venninne lunsjer inn i mellom uten babyen. Det gjorde ikke jeg sist følte at det ikke var lov og mistet helt meg selv både fysisk og følelses messig.

 

Et lite tips fra meg er at sambo også kan bli litt nedfor av den store forandringen fra meg til pappa. Jeg fulgte ikke godt nok med og det tok oss vel to år å innse at han hadde mange vanskelige tanker og følelser som han ikke satte ord på. Vi har i senere tid snakket masse om tanker og følelser i mamma og papparollen og har kommet hverandre mye nærmere og er bedre foreldre og ektefeller nå.

 

De aller fleste foreldre føler at de burde føle, ville, gjøre mer enn de gjør det er ikke et negativt tegn (vanligvis ikke, de som ikke gjør nok tenker ofte at de gjør alt bra). Man elsker barna sine så høyt at man ønsker å gi dem, stille opp og bidra til at de har et så perfekt liv som mulig. Man synes vel ikke at man er så flink mamma eller pappa som man burde fordi barna fortjener alt det beste i verden og ens beste føles ikke godt nok.

 

Ble veldig dårlig ordlegging hermen poenget er at man føler at det beste ikke er godt nok for gullungen man vil gi mer. De små englene blir bare skjønnere å skjønnere for hver dag og vokser altfor fort. Gutten min er snart 4 nå og det beste i verden er å se det lille ansiktet lyse opp og å mamma, elsker deg høyere enn himmelen, stjernene og skyene. Hva kan man gjøre som er godt nok til å fortjene sånne små sjarmtroll, jeg føler aldri at jeg er en god nok mamma for sønnen min men jeg gjør så godt jeg kan og han kommer alltid først. Selvsagt har jeg en og annen egodag med cafe, shopping og sånt men da har guttene sin guttedag. Trikset er nok en balanse mellom familieliv og jeg vil/trenger liv. Man må være lykkelig for å være gode foreldre og spørsmålet blir hva gjør meg og dermed oss lykkelige?

[Oktobergutt2010:)]

 

Så herlig at ting går rett veien for deg Snow!

Jeg fikk også modningspille for å sette i gang fødselen, skulle egentlig få drypp også men før vi ante ordet av det hadde jeg pressrier og var i full gang. Det gikk slag i slag, men jeg syns selv jeg fikk en fantastisk fin fødsel og følte meg vanvittig heldig med den.

 

Så herlig at du kan innrømme at du sleit etter fødselen, jeg har inntrykket av at alt for få gjør det - og ikke minst er det tabu! Jeg hadde også en tøff start, selv om vi var velsignet, egentlig. Jeg aner ikke hva som skjedde, men jeg følte selv at jeg ikke var god nok. Jeg snakket så mye jeg kunne med samboer, som hadde det helt likt. Sammen kom vi oss ut av det, og nå som lillegull har begynt å gjøre litt mer av seg, som å le til oss satt det fort masse følelser i sving. Det er blitt ei herlig tid! Så gratulerer så masse! Å lykke til :-)

[Miss Snow]

Tusen takk for fine ord!

 

Jeg syns absolutt det bør være lov å kjenne på at en ikke har den "enorme lykkefølelsen" som det forventes at en skal ha med én gang. Og vår foreldre- og besteforeldregenerasjon kjenner jo ikke til at det er noe som heter barseltårer en gang, så de roper jo depresjon med en gang en sier noe. Det er fryktelig slitsomt! Ifølge jordmor er omtrent alle følelser i verden lovlige, og får man det ut i tillegg - så er det jo enda bedre