Du som spør...

[Kvitveis]

... om ikkje eg har lyst på ungar snart.

 

Du får til svar at; Neihei, DET er eg ikkje klar for, eg som har det så godt saman med berre kjærasten min - eg som nyt det å kunna vera impulsiv utan ein haug med skrikande sutreungar rundt meg, eg som likar aller best å vera TANTE, slik at eg kan levera ungane frå meg når dei vert for krevande eller er leie av leiken.

 

Du som går rundt med struttande mage, du snakkar om alle dei merkelege lystene ein får som gravid, og kor trøytt du er:

 

Lite veit du om at eg hadde det AKKURAT sånn som deg med f.eks. tomatene - åh, eg åt jo berre tomater i det førre svangerskapet mitt - fekk aldri nok. -Men det kan eg jo ikkje sei høgt.. kan eg? Og trøytt? Eg veit koss du har det, eg som søv 15 timar i døgeret og framleis knapt orkar å stå på beina med det vesle frøet i magen min. Eg tek på meg eit medfølande smil og latar som ingenting.

 

Du som kvir deg til fødselen, for du veit kva du går til seier du.

 

Du anar ikkje kor eg misunnar deg det at du veit kva du går til, at du er komen så langt at du er passert den MAGISKE veke 12! Du har fått gå rundt med barnet ditt i mange månader, har fått bli nærare kjend med det. Du er faktisk så heldig at du kan venta deg å få møta barnet som ein lys levande unge, og leva med det resten av livet.

 

Du som spør om eg har born?

 

Ja, det har eg. Eg har fem stykkje. Ein som enno bur i magen min - sjølv om eg ikkje kan veta kor lenge han vil besøka meg der (no har han vore der i heile 6 veker og 5 dagar - me næramar oss rekorden på 8 veker). Eg nyt kvart sekund med han, stryk meg på magen - for eg veit han kan kjenna det frå veke 7 - kanskje den einaste kontakten me kjem til å få?

 

Dei andre fire er borte, men vil alltid leva vidare i hjarta mitt.

 

Det er det ikkje mange som veit, og heller ikkje mange som forstår; "kjære deg, du var jo ikkje så langt på veg - det kan jo ikkje bety så mykje då?", "slikt skjer heile tida, det går nok bra neste gong skal du sjå"...

 

Eg held fram med å lura (?) meg sjølv : "Ungar - nei, me får no berre sjå koss det går, det hastar jo ikkje, eg er enno ung.. Dessutan; adopsjon er sikkert ein fin måte å få born på - då vil ein gjera ei god gjerning i tillegg til å vera foreldre?"

 

 

[Gullis :)]

Dette var fantastisk...burde stå et sted så ALLE fikk lese. Jeg gjör det selv. Spör sånn, er lite gjennomtenkt, egositsk og nysgjerrig. Jeg har fire. Tre som begynner å bli ganske store 11,9 og 8 og en som bare var hos meg et par uker. Det er utrolig hvor mange tanker, planer og fölelser som kommer i löpet av de ukene. Mange bilder som dannes om noe som skal väre der i fremtiden men så blir det ikke sånn. Tenker på hvem den lille hadde värt som person med mine og kjärestens gener. Livet med og uten barn er som du beskriver veldig forskjellig. Og jeg tenker at når en er mettet på det å bare väre to, en lengter etter noe mer, impulsiviteten er ikke lenger så stas og savnet er stort må det väre töft hver gang håpet om den nye tilvärelsen med alt hva det förer med seg brister.

 

Jeg skal tenke meg om neste gang jeg undrer, spör og graver..tusen takk for at du delte

 

 

[lioness*]

Veldig fint skrevet, jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg har også vært gravid fem ganger, det fjerde svangerskapet resulterte mirakuløst nok i en frisk liten gutt. Er i disse dager i ferd med å miste nr fem, ca 10 uker på vei - men har hatt en dårlig følelse pluss spotting i flere uker. Trist, men ikke som å miste nr tre - før vi fikk sønnen vår.

 

Vil bare si at jeg ønsker deg masse lykke til med svangerskapet - før eller siden lykkes det!! Det er en vanskelig tid, men verdt det når den etterlengtede lille skatten plutselig er der.

 

Og ja, det er minst like vanskelig om man ikke er så langt på vei. Jeg tror det å miste gang på gang nesten må være verre enn å miste én senere i svangerskapet... det er langvarig pine og bare grusomt, man føler seg helt forfulgt av ulykke og sorg.

 

Hvorfor holder du forresten masken overfor alle som maser og spør? Respekterer at du ikke vil dele dette med alle selvfølgelig, men jeg ble (som deg) møkk lei etter hvert og begynte å si ting som "vi får vel se, det er jo ikke akkurat sånn at barn kommer på bestilling", eller "slapp av, du skal tidsnok få vite det". Eller så bare sa jeg at jeg hadde vært gravid flere ganger, men at det dessverre ikke hadde gått så bra (til de jeg har et noe nærmere forhold til, ikke tilfeldige bordkavalerer på jobbjulebordet etc!). Opplevde at folk ble oppriktig lei seg på mine/våre vegne og det var godt å kjenne at de bryr seg. Mange har også fortalt at de selv har slitt mye med å få barn.

 

Ønsker deg et fantastisk nytt år med en deilig, liten, voksende baby i magen Stor klem.

[Erle79]

Vet du hva, jeg tror du hadde følt deg bedre om du hadde svart folk som sant var. Det enkle er ofte det beste... Hvis noen spør om ikke dere skal ha barn snart, så svar at dere jobber med saken, at du har vært gravid mange ganger, men at det ikke har klaffet enda. Jeg tror du vil bli overrasket over reaksjonene du får.

 

Veldig mange har hatt problemer med svangerskapene sine, men det er noe man sjelden prater om. Jeg har vært åpen mot alle om abortene mine. Den første aborten kom i uke 13, og da visste alle det, jeg var over den magiske 12-ukers grensen, pluss at jeg hadde vært sykemeldt lenge. Praktisk talt alle responderte med at de hadde mistet en eller flere ganger, at de hadde slitt med å bli gravid, osv. For meg var det terapi å prate om hva vi slet med. Det var "godt" å høre at andre også slet, og så slapp man de evinnelige spørsmålene om vi ikke skulle ha barn, for alle visste at vi jobbet iherdig med saken.

 

Det med å lure seg selv er verre, for det er jo ingenting som trøster når man mangler en baby. Det eneste som hjelper er å få en ny. Og vi er kjempeheldig som klarer å bli gravid gang på gang da. For plutselig klaffer det, og da er alt det vonde verdt det. Jeg lyktes på forsøk nummer fire; hadde et helt vanlig svangerskap, en vanlig fødsel og fødte en perfekt liten jente i mai i år. Det går til slutt, og kjempefint at du er gravid på ny, for den som intet våger, intet vinner. Jeg håper inderlig at du vinner denne gangen, at du kommer i mål om 33 uker. Lykke til, og god jul!

[vilja80]

Dette var veldig bra skrevet, og jeg kjenner meg virkelig igjen i det du skriver. Og det burde virkelig stå et sted hvor alle kan se det, for jeg har møtt utrolig mye ubetenksomhet når det gjelder dette.

 

Jeg har tenkt at det kanskje ville ha vært best å være åpen om graviditetene mine, både for å føle meg bedre selv, og for å gi andre en "vekker" når de snakker som om det å få barn bare er noe man kan bestille. Likevel har jeg vegret meg, fordi jeg synes det er utrolig vanskelig å snakke om selv. Nå, når det endelig ser ut som at det kanskje kan gå bra (er ca 16 uker), føles det litt lettere å snakke om det, og det har hjulpet litt å være åpen om de tidligere abortene. Det var en stund jeg bare hadde lyst til å gi opp hele prøvingen, og jeg nesten ikke orket å se andre gravide/nybakte mødre (selv om de var overalt og umulig å unngå!). Da føltes det for smertefullt å skulle si det som det var.

 

Men plutselig så sitter spiren, og blir sittende! Det er nesten så man ikke kan tro det, etter alle de vonde tapene. Og jeg håper at det er din tur nå, at denne blir værende, og at du endelig får det etterlengtede barnet!

 

Lykke til :-)

[Kvitveis]

Takk for mange fine og reflekterte svar!

 

Var ganske metta på heile problemstillinga baby/ikkje baby då eg skreiv dette, og måtte berre lufta tankane. Trass i at ein del av dei kan vera urettferdige mot dei som (tilsynelatande) har lettare for å få born (for kva veit eg om kor lett andre har det?).

 

Ein må jo berre halda motet oppe, og prøva å tenka positivt (hehe, føler eg nermar meg klisjèane her). Gjera det beste ut av situasjonen (og kanskje det involverar å vera meir open kring problema sine?)

 

Helsing (parentesen)

 

[Lille diamant]

Sier bare "AMEN" jeg, for dette innlegget kunne jeg ha skrevet selv..

 

På min arbeidsplass vet de fleste hva vi sliter med, og likevel presterer noen å si at det er viktig å slappe av når man prøver å blir gravid! Er rett før jeg glefser noe tilbake, men har heldigvis klart å la være til nå.. at det går an å si noe sånn, når de vet at jeg blir gravid og mister gang etter gang!! Må jo være at de mener det er min feil da, som stresser for mye.,...blir så forbannet på slike kommentarer.

 

En stor klem til deg Kvitveis, for dette er ikke lett

[Kvitveis]

Takk

 

Ja, det er tungt å få høyra at ein må la vera å stressa, så kjem det av seg sjølv. Eg lytta til det rådet i forrige svangerskap, tok det HEILT med ro, berre så eg skulle vera sikker på at eg hadde gjort alt i mi makt for å behalda frøet; men det gjekk jo gale likevel.

 

Så er det desse tilfeldighetane, då. Me ser jo her på forumet at det er mange som lukkast til slutt! Sjølv tenker eg litt positivt for tida, at når ein blir gravid må det jo berre gå ein gong. Spørsmålet er berre kor lenge det er meiningsfullt å prøva.

 

Lukke til, alle