Tanker mens vi venter...

[Anonym bruker]

For vi venter nå, nervøse og redde...

Men ikke minst med et håp om at den fantastiske gutten som akkurat nå ligger å sover skal få like muligheter som alle andre videre i livet!

 

For vi venter på at alt skal skje.

Venner rundt oss med utdanning til å si noe tenker at det nok er ADHD han har.

Barnehagepersonalet er enige og sloss sammen med oss for å få fortgang i alt.

Og vi, vi venter....

 

Og mens vi venter så går dagene!

Vi gjør det beste ut av dem

Selv de dårlige dagene ser vi det positive i

Klarte han å konsentrere seg om noe i hele 15minutter i dag sa du, det er en kjempe seier for han.... for oss alle.

Kom han selv å sa fra at det var trangt inni han fordi at han var sint og at han trengte å være alene litt. Det er jo fantastisk.

Selvom han i dag også har slått sin beste venn

Selvom han måtte tas ut av samlingsstunden fordi at han ikke klarte å være rolig i 5minutter

Selvom han har kastet en lysestake etter broren sin

Og selvom han har vært hyper store deler av dagen, så MÅ vi se det positive

 

Hvordan vil dagene bli, alle de dagene som kommer?

Blir det flest gode dager eller flest dårlige?

Hvor lang tid vil det ta å få svar fra alle som skal ha noe å si?

Hva vil det si for han, og for oss, om de kommer frem til at han har ADHD?

Og hva gjør vi om de sier at han ikke har det?

Hvordan vil alt bli for han....

 

Vi har allerede vært mange runder til naboer og venner for å si unnskyld

Han trenger å se at når han gjør noe dumt, så må han si unnskyld til de det gjelder

Han trenger å få positiv tilbakemelding på at han gjør akkurat dette

Takk kjære dere, for at dere ser det positive i gutten og at dere gir han dette

Vi trenger det så sårt!

 

Enkelte dager gråter vi og er redde

Innimellom tenker vi, hva må alle tro om oss...

Men hva kan vi gjøre

Jeg tenker at de synes vi er dårlige omsorgspersoner

For det må vi jo være så mye rart som gutten gjør

De fleste vet ikke at ADHD er medfødt og noe man må leve med livet ut

Ja, man lærer seg å leve med det..

Men det blir aldri borte

 

Jeg har et barn som sannsynligvis har ADHD

DET sier ingenting om mine evner som mor

DET sier ingenting om grensesettingen i vårt hjem

Men det er det bare de nærmest oss som ser

Naboen og foreldrene til vennene ser ikke dette

De vet ikke, men de tenker sitt og de holder seg unna

 

 

[Anonym bruker]

Dette synes jeg var kjempeflott skrevet! Kjenner meg veldig igjen i vår egen situasjon for tida.

Det er så altfor mange som er så uvitende om ADHD, symptomer, arv osv.(inkludert barnehageansatte og PPT er ihvertfall vår erfaring)

Her venter vi på videre utredning, ganske nervøse og redde egentlig. For hvem ønsker vel at barnet skal ha en diagnose? Eller kanskje like greit at problemene får et navn? Da har man ihvertfall en "knagg" å henge det på? Følelsene strider mot hverandre og dagene er slitsomme på så mange måter. Vi får bare stå på videre for sønnene våre og ikke gi opp!

 

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet.

Kjenner meg veldig igjen i dette.

Kjenner igjen alle tankene : "hva tror egentlig folk om oss" , "nå har vi vel snart barnevernet på døra" ++++

Fikk Diagnosen, ADHD , for rundt 3 mnd siden ,på jenta vår.

Det er blandede følelser rundt dette også, JA vi har en forklaring, men vi vet også at hun har det for resten av livet.

Men litt godt at vi har fått bekreftelse på at det ikke er oss som har gjort noe galt i oppdragelsen, at uansett hva vi har gjort, så hjelper det ikke, fordi hun ikke forstår.

 

Sender en klem og masse lykke til til HI.