Skuffet over kjønn...

[Anonym bruker]

Jeg er gravid og skal ha gutt. (Har jente og gutt fra før.) Hadde utroooolig lyst på jente denne gangen. Har prøvd å bli gravid m jente i to år nå ved å bruke div. råd funnet på nettet. (Sex før el, kalsium, stilling osv.) Da jeg fikk vite det ble gutt, fikk jeg en kraftig depresjon. Kan dessverre ikke for at jeg føler slik jeg gjør, og skuffelsen over at jeg føler slik jeg gjør, gjør alt enda vanskeligere. Er er sorg over jenta jeg aldri får. Magen vokser og jeg kjenner liv. Likevel skulle jeg ønske jeg ikke var gravid m denne gutten. Ville heller bare hatt to barn da. Føler meg helt grusom. Ser bare mørkt på alt nå. Er det noen som har vært gjennom noen lignende, og har noen gode råd å komme med? Hadde satt utrolig pris på det!

[Anonym bruker]

Beste rådet er å søke hjelp.

Du har ikke svangerskapsdepresjoner når du var så opptatt av dette for 2 år siden.

Hva sier mannen din?

 

Dette høres ikke normalt ut.

[Anonym bruker]

Håper du er et forum troll.

[Anonym bruker]

Svar saklig eller la være! "Teppet" trenger sikkert ikke slike idiotiske kommentarer i den vanskelige situasjonen hun er i. Skjønner ikke hva som feiler folk som deg!

 

Forstår deg godt, teppet!

[Anonym bruker]

Så fint du svarer selv da teppet, er nok bare du selv som er enig.

Men, kan du svare på om du oppsøker hjelp?

[Jente.18]

Føler med deg. Er vel ikke din feil at du føler det slik. Er jo ikke sånn at du vil føle deg deprimert over kjønnet. Er bare sånt som skjer. Kan vedde på at det er mange fler som deg uti verden...

[Anonym bruker]

Dette var et trist innlegg! Hadde du hatt bare gutter fra før så hadde jeg kanskje skjønnt at du hadde hatt ett ønske om ei jente, men du har jo faktisk ei jente! Syntes du er utakknemmelig, kanskje du skulle tatt abort. Tenk på alle de som ikke klarer å bli gravide, nei du burde skjerpe deg. Du får adoptere bort den stakkars gutten din da vet du, til noen som vil elske han og sette pris på han!

[Anonym bruker]

Oy oy oy... Hvem er dere som dømmer?

 

Jeg har selv kjent på alle vonde følelser som dukker opp. Jeg er ikke en depressiv kvinne, men alle hormonene som raser rundt i kroppen gjør meg forvirret. Jeg er inne i en periode nå der jeg ikke vet om jeg holder ut med barnefaren og har hatt tanker som "Hmmm... Tenk om det går galt - da kan jeg kaste han ut... Det hadde vært en enkel løsning det..." Men innerst inne vil jeg jo ikke at det skal gå galt og føler meg grusom når disse tankene tar overhånd :-) Jeg orker ikke å ta på barnefaren og blir irritert når han prøver og kysse meg. Har bestemt meg for at jeg bare må holde ut litt til i håp om at det er hormonene som spiller meg et puss (selv om det akkurat nå føles helt uutholdelig).

 

For to år siden gikk jeg på en kjempespell og fikk virkelig kjenne på kroppen hva det vil si å møte veggen. Hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette, men det skjedde... I mitt tilfelle har det hjulpet å snakke med en psykiatrisk sykepleier via kommunelegen. Det er gratis (iallefall i min kommune) og du får en samtale med et menneske som har erfaring og som ikke dømmer deg. Min smell kom av at jeg var overarbeid, samlivsbrudd og flytting. alt skjedde ila 2 uker og det ble rett og slett for mye for meg å håndtere alene.

 

Min samtalepartner sa til meg en gang "Det er lov å ha kjærlighetssorg over tapte drømmer". (her snakket vi ikke om kjærlighetssorg over en mann, men kjærlighetssorg over det livet jeg hadde drømt om: Jobb, karriere, barn, hus etc.) Det er dette som er mitt råd til deg... Ikke ha dårlig samvittighet for at du har disse tankene!!! Gi deg selv lov til å sørge over at det ikke blir en jente. Jeg håper selvfølgelig at du får sjansen til å prate med en psykiatrisk sykepleier e.l slik at du kanskje kan forsone deg med tanken og jeg håper selvfølgelig at skuffelsen legger seg og at du kanskje kan forberede deg på gutten som kommer på beste mulig måte )

 

Jeg har ikke vært i kontakt med jordmor enda, men kontakten jeg har hatt med leger har skuffet meg veldig. Jeg har vært svært nedstemt og fått til svar at å være nedstemt, hormonell og irritert hører til kjønnet mitt... Det sjokkerer meg at gravide får så lite støtte så jeg kommer nok til å ringe min "samtalepartner" om ikke så alt for lenge. Må bare se an følelsene mine for barnefaren litt til. Han er jo en fantastisk fyr og jeg håper at de negative følelsene mine om han forsvinner )

 

Lykke til!

 

Hilsen en dame i 30-årene som er gravid for første gang

 

 

[Anonym bruker]

Du bør lese det teppet skriver en gang til.

Ikke skyld på hormoner når hun prøvde så hardt for å få jente i to år før hun ble gravid.

[Anonym bruker]

Ikke døm depressive bare fordi dere selv ikke skjønner følelsene av å være depressiv. Man kan ikke kontrollere hvordan man vil føle i ulike situasjoner.

 

De som kommenterer innlegg bare for å sparke dem som ligger nede burde få seg en annen hobby enn å sitte inne på slike forum å spy ut det første de tenker på.

 

 

[Anonym bruker]

Er overrasket over at du ikke klarer å lese hva hun skriver.

Hvis hun er så depressiv burde hun ikke blitt gravid.

[Anonym bruker]

Hun var ikke deprimert før hun fikk vite kjønnet, høne!

Kanskje lagt litt for mye lit til myter, men det er en ærlig sak å prøve og bli skuffet når det ikke blir helt som man har tenkt..

 

Jeg kan faktisk til en viss grad forstå også - i vår familie er det kun født gutter i neste generasjon. Selv har jeg en sønn fra før. Jeg har søsken, fettere og kusiner som sier stopp ved 2-3 barn (igjen - les: kun gutter!), men som så gjerne skulle hatt en liten pike. Vi vet ikke hva vi får denne gangen, og jeg har faktisk tenkt tanken at vi kanskje skulle tatt en ekstra ultralyd og se enda en gang - bare for å få muligheten til å forberede meg mentalt på noe som svært sannsynlig er enda en gutt.

 

Og nå må dere ikke misforstå, dere selvrettferdige fordømmende hormonfurier; vi kommer til å elske barnet uansett kjønn når det omsider kommer, men ja, jeg kommer til å bli litt skuffet! For jeg håper virkelig på en jente! Og det er jeg sikker på at hun som skrev innlegget også vil - elske barnet når hun får det altså. Men som hun over her skriver; hun må få lov til å sørge over sine tapte drømmer.

 

Grunnen til at jeg tar det så piano er at jeg ser at oddsen er så milevis fra å være i min favør, at jeg nok kommer til å bli himmelfallen om jeg får en lite pike!

[Anonym bruker]

Det kan du nå selv være.

Hun skulle aldri blitt gravid da det var så viktig å få jente.

Sier jo selv at hun ikke vil være gravid med den gutten hun har.

Og hun HAR jente fra før.

 

Sånn hun har lagt ut tidligere i andre tråder tror jeg faktisk ikke hun vil elske den gutten.

 

Her er det ikke bare snakk om å ønske seg et kjønn, men prøvde ut metoder (dum ja) som skulle føre til en jente.

 

Klarer ikke dere å se verdien i først og fremst å få friske barn?

 

Jeg har selv begge kjønn før dere beskylder meg for å være guttemamma med piggene ute.

[teppet]

Takk for fint svar! Jeg håper det ordner seg for deg også. Gi forholdet ditt tid, er mitt råd til deg. Gresset er som regel ikke grønnere på den andre siden. Prøv for barnets skyld om ikke annet.

 

Det har gått greit med meg en periode, men har fått meg en kraftig nedtur igjen nå. Der er fryktelig tøft og sliter med mange tunge og frustrerende tanker. Jeg sørger over at jeg aldri får to jenter slik jeg alltid har drømt om. Jeg sørger over at datteren min aldri får en søster. Jeg håper fortsatt at de har tatt feil på UL.

 

Jeg velger å overse disse idiotene som bare kommer med dritt. De aner ikke hva dette går ut på. Må ha fritidsproblemer som gidder å lese på tråder de ikke kjenner seg igjen i.

 

 

[teppet]

Takk for fint svar! Jeg håper det ordner seg for deg også. Gi forholdet ditt tid, er mitt råd til deg. Gresset er som regel ikke grønnere på den andre siden. Prøv for barnets skyld om ikke annet.

 

Det har gått greit med meg en periode, men har fått meg en kraftig nedtur igjen nå. Der er fryktelig tøft og sliter med mange tunge og frustrerende tanker. Jeg sørger over at jeg aldri får to jenter slik jeg alltid har drømt om. Jeg sørger over at datteren min aldri får en søster. Jeg håper fortsatt at de har tatt feil på UL.

 

Jeg velger å overse disse idiotene som bare kommer med dritt. De aner ikke hva dette går ut på. Må ha fritidsproblemer som gidder å lese på tråder de ikke kjenner seg igjen i.

 

 

[Anonym bruker]

Få deg en ordboka, kjære deg. :-)

[Anonym bruker]

Du det er sønnen din du ikke ønsker, jeg gjentar SØNNEN din.

Jeg er målløs.

[Anonym bruker]

Men er det ikke fint for sønnen din å få en bror??

[Anonym bruker]

Huff, har desverre null medfølelse for deg. Greit at man kan bli litt skuffet med en gang. Men deprimert pga kjønnet?! Skam deg. Mange som mister barnet sitt og som får barn med sykdommer og forskjellige handicap, og du depper over at det er "feil" kjønn?! Vær glad du i det hele tatt kan få barn!

[Anonym bruker]

Er gravid med nummer to, er en jente. Jeg har en jente til fra før. Før jeg ble gravid har jeg alltid sett for meg at jeg skulle få sønner og det er utrolig skuffende at jeg nå har to jenter, snart. Har alltid sett for meg at jeg skal ha tre barn, så jeg får bare prøve igjen. Denne gangen prøvde jeg mange knep og råd om hvordan få gutt. Funket ikke. har lyst å si at jeg ikke gir meg før jeg får gutt, men men. Håper litt at ul er feil og at det blir gutt likevel, men har vært på to ul og skal snart på 3d. Første gangen var jeg litt deprimert da det ble jente, denne gangen er jeg mer sur og sint. Føler meg slem, vet det, men er jo glad i datteren/døtrene. Skjønner godt at man kan ønske seg et spesielt kjønn så inderlig

[Anonym bruker]

huff og huff!!!!

[Anonym bruker]

Er faktisk litt godt å lese om folk som blir skuffet over at de skal få en jente også. Føler de som lider av "kjønnsdepresjon" som regel er skuffet over at de skal ha gutter. Føler med deg da. Vet så altfor godt hvordan det føles å være skuffet over å være gravid med et bestemt kjønn. Tror nok vi blir glade i de barna vi bærer fram, selv om savnet etter det kjønnet vi ønsket alltid vil være der. Og svangerskapet, som skal være en fin og lykkelig periode, blir er mareritt! Stå på! Har du en fæl dag, blir kanskje morgendagen litt bedre. For det svinger hele tiden...

[Anonym bruker]

Jeg ser på en måte problemet her. Jeg har alltid ønsket meg en gutt, ikke det at jeg enda vet hva jeg kommer til å få, er 15+4. Men det som er er at alle andre rundt meg sier at jeg har ei jente i magen. ALLE. Jeg er utrolig usikker på min egen magefølelse nå. Jeg kommer nok til å bli litt skuffet om det er ei jente og alle andre har rett, men jeg kommer til å være glad for at det er ei jente også! Hvis det er det, selvfølgelig!

Og om jeg får gutt kommer jeg til å gosse meg over følelsen av at alle tok feil.

Og jeg tror hun som skrev dette innlegget vil elske sønnen sin over alt på jord etterhvert. Hun trenger nok bare litt tid. Jeg ser ingenting unormalt med dette. Jeg sliter med depresjoner og angst, noen dager er jeg helt nede, andre dager er jeg helt oppe.

Denne damen her er nok utrolig langt nede akkurat nå, men det vil komme lysere dager i møte.

 

Lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Prøvde du alt for å få gutt da 13:09?

 

Vet du, jeg tror faktisk ikke "teppet" klarer å bli glad i gutten sin.

[Anonym bruker]

Fysj, så mye dømming som det er her! Jeg er ikke helt for metoden med å prøve å fikse ønsket kjønn, men selv om jeg ikke forstår, så har jeg likevel forståelse for at du har det veldig vondt nå HI.

 

Dess mer du fortviler og skammer deg, dess verre føles tankene. Det er som med ting som er vanskelig å snakke om. Når man åpner seg, blir det lettere, og slettes ikke så vanskelig som i starten.

 

Du dømmer deg selv altfor hardt. Det er tanker du har, og du må deale med dem, med å forberede deg mentalt, og gi deg selv tid.

 

Oppsøk hjelp, men ikke tro du finner den blant besserwisserne her inne.

 

Håper inderlig det løser seg for deg.