Er det bare meg som synes det er MEGAHARDT å være alene en helg med en 1,5 åring?

[Anonym bruker]

Får helt dårlig samvittighet av å ha det sånn, men jeg synes virkelig min lille plugg kan være en stor munnfull. Forrige helg var jeg alene med ham, og jeg var helt utslitt søndag kveld, og lykkelig over å levere ham i barnehagen mandag. Huff, hadde geldet meg sånn til vi skulle kose oss, men skal vi være ute NEKTER han å ha noe på hendene. Han kan hyle i timesvis over dette, så da blir det liksom lettere å bare bli inne. Sutrer dagen lang, vil ikke sitte rolig et sekund, kaster mat rundt, blir sint når han skal opp av badekaret, hvert bleiesskift er en kamp, og legging tar som oftest en time med masse skrik og skrål.

Han er nok som alle andre på den alderen, poenget mitt er bare at jeg blir såååå sliten, lei meg og trøtt.. Kjenner jeg gruer meg til de dagene jeg skal være alene med ham, og det er vel ikke sånn det skal være?

 

 

[Anonym bruker]

Det er nok mange som har det slik:)

Er vi så "heldige" å ha veldig krevende barn, så blir det et evig mas, dessverre.

Jeg syntes det var deilig å begynne på jobb igjen, slik barnet mitt fikk slite ut noen andre på dagtid, og jeg merker det gjorde meg godt.

Jeg er fortsatt mer sliten etter helgen, enn jeg er etter en uke på jobb, men jeg er dessverre alene alltid og faren har ikke begynt å ha barnet regelmessig ennå.

Faren har også en jobb som gjør at han er borte annenhver mnd, så det blir lange perioder uten avlastning. Og når først avlastningen skjer, er det snakk om 4-5 timer to helger annenhver mnd...

[Anonym bruker]

Det er nok veldig store individuelle forskjeller. Har man barn av det mer krevsomme typen, da blir man sliten.

Jeg merker at pia mi fungerer best når jeg leker og tuller masse med henne og får henne til å le mye. Hun blir veldig fornøyd og sliten.

Når hun sovner etter at vi har tullet mye sammen, så ler hun av og til i søvne og hun sover gjerne hele natten

 

Men de dagene jeg har prøvd rådene om å kjøre en tøffere linje, da blir det mye mer hyling og skriking. Det er mye mer slitsomt. I tillegg våkner hun oftere om natten.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Nei.. det er nok mange som føler det sånn! Min er 13 mnd og har vært en slitsom baby fra dag 1.. hehe.. Hele permisjonen var et mareritt (sover lite og sutrer mye).. jeg var så utrolig sliten hele tiden og jeg synes ikke det var noe gøy i det hele tatt. Jeg følte at jeg bare måtte ta en dag av gangen og komme meg igjennom det... nå har jeg begynt på skole igjen og pappan har hatt permisjon. Jeg blir fortsatt sliten, for når jeg er trett etter en lang dag på skolen, og ikke nok søvn natten i forveien, og kommer hjem får jeg ikke anledning til å slappe av før hun har lagt seg og da må jeg til å gjøre skolearbeid før det er tid for ny runde. MEN jeg trøster meg med at det kommer til å bli bedre.. det er bare å holde ut Vi skal nok klare det!!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

1 års alderen er jo rett og slett utrolig krevende da. De er nydelig og skjønne sjarmtroll, men krevende. De fleste i hvertfall. Mye fordi de ikke kan uttrykke det de føler i ord, og er for liten til mye aktiviteter som får tiden til å gå. Jeg synes babytiden er enda mer slitsom, men etter ca 20-22 mnds alder letner det veldig etter min mening. Man får jo andre utfodringer da så klart, men de har bedre fysisk kontroll, forstår mer, snakker gjerne mer selv osv.

 

Jeg har 4 barn og kan uten problem ha de 3 eldste barna alene uten å bli noe sliten av det. De er 8 år, 6 år og 3,5 år. Klart det er konflikter, trass osv, jeg sier ikke at det er problemfritt å være alene med 3 større barn, men jeg finner det ikke noe videre slitsomt heller. Vesla på 16 mnd derimot kan jeg bli utlitt av å ha alene en hel dag fordi hun er over alt og ikke forstår alt mulig. Jeg kan ikke pusle puslespill med henne, ikke bygge lego med henne, tegne, bake, spille stigespillet, junior-geni osv Ikke sånn som med større barn (hun kan selvsagt rable litt på en tegneblokk, men er mer opptatt av å tygge på fargene, eller putte dem inn i ører, nese, eller spise deigen/kaste den på gulvet i stede for å bake osv, så får liksom ikke slappet av selv ;-)). Det er også eklere å være ute med store barn, og ta dem med på aktiviteter som lekeland, kino osv. Og slik har det vært med alle de første 2 leverene, travelt og litt slitsomt. Det blir lettere. Heldigvis! :-)

[81-Mamma<3<3]

Jeg synes også det er slitsomt ja Har ei veldig aktiv jente på 16 md.

For oss fungerer det best hvis jeg innser at jeg ikke får gjort andre ting, og at jeg bruker oppmerksomheten min på henne. Vi går gjerne ut en tur hver dag også. Men er helt klart utslitt hver kveld!

[Eeniemeenie]

Jeg kan med handa på hjertet skrive under på at det er hardt å ha min snart toåring helt alene ( Hun er 23 mnd) Sånn har det vært en stund. Hun er trassig, roter, river ned, slår seg vrang, er generelt en prinsesse vil ikke.

Jeg er dausliten kl 19 når hun er i seng og jeg selv har jobbet i 8 timer. Men thats life Kommer oss vel igjennom det, det blir bedre Plutselig er de konfirmanter hele gjengen!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Nei, du er absolutt ikke alene om det. Er litt glad du skrev dette innlegget, for jeg har tenkt på å skrive noe lignende selv, for noen gang lurer jeg på om jeg er alene om syns det forferdelig slitsomt å være hjemme med ungen min... Hører jo om så mange som ønsker å være mer hjemme sammen med barna sine.

 

Jeg går hjemme hver eneste dag med min 14.5 mnd gammel jente. Mannen jobber fullt+og pusser opp hus når han har fri. Så han er ikke hjemme før sent på kveld. Sånn har det vært de siste par mnd.

Jeg har spekulert på om jeg er den eneste i verden som holder på å krepere av å gå hjemme med en liten unge. Jeg må bare si unnskyld, men jeg forstår ikke hvordan noen klarer å være hjemmeværende mor jeg, og attpåtil med flere barn hehe Nå skal det legges til at jeg er gravid og det kan ha noe med saken å gjøre, men samtidig så kommer alltid energien fort tilbake så fort jeg får avlastning. Hun begynner i barnehagen etter nyttår, og det trengs, da lillebror venter sin ankomst rundt 29. desember. Muuulig jeg blir innlagt på en eller annen institusjon, for jeg vet ikke hvordan i huleste jeg skal takle å ha to barn, spesielt hvis krabaten i magen blir å kreve like mye oppmerksomhet som søstra si

 

Det er sutrelyder, støy og kreving av oppmerksomhet fra morgen til kveld. Hun har mark i rompa, sitter aldri i ro og kan ikke leke alene. Hvis jeg sitter på gulvet sammen med henne så skal hun gi hardhendt kos,kose med håret (men det er mer som lugging), klatre på meg, og da gjerne på hodet eller på gravidmagen. Det er jo deilig når man er sliten og trøtt

Sitter jeg i en stol, skal hun absolutt opp i fanget, og det er jo bare koselig, men så tar det 20 sekund så skal hun ned, også skal hun opp, også skal hun ned og opp....og sånn går det i en evig runddans aaahhh!!

 

Er jeg så uheldig at jeg flytter blikket to cm bort fra hennes åsyn, så kommer det en sutrelyd som sikkert er verre enn en ustemt fiolin. Jeg må se på henne hele tiden, om hun skal være fornøyd. Jeg føler at jeg må gi av meg selv konstant. Når jeg går på do, så er hun der og skal ta på alt, ha alt.. ellers blir det sutring. Hvis jeg spiser skal hun smake på alt og ta på maten. Det får hun også.. men det kunne vært godt å bare få spist litt ifred... Det er vel kanskje helt normalt at så små barn vil ha oppmerksomhet hele tiden, eller tar jeg feil?

 

Vi prøver å komme oss i åpen barnehage det to gangene i uka det er, men det er et stykke å kjøre, så det er ikke alltid like fristende. Særlig nå på vinteren med mye dårlig vinterføre. Jeg er også så trøtt på morgenen at jeg orker nesten ikke å løfte på rompa for å kle på meg selv. Jeg håper det er graviditeten sin skyld at jeg er så trøtt.

Ellers bor jeg på en liten plass hvor det ikke er barn på hennes alder. De går isåfall i barnehagen, så på dagtid er det ingen andre likesinnede å møte.

 

Jeg er dessverre ikke et overskuddsmenneske, selv om jeg skulle ønske jeg var det. Det går fint den første timen på morgenen, før jeg kjenner at hjernen begynner å krympe sammen. Jeg føler at jeg ikke har mer å gi, og heller ikke mer å motta. Det kjennes ut som hodet skal til å eksplodere. Jeg syns det er grusomt slitsomt. Jeg klarer ikke å høre meg selv tenke.. jeg prøver å tenke ut hva vi skal ha til middag, men hjernen er så fullstappet at jeg klarer rett og slett ikke å tenke enkle tanker.

 

Jeg sliter veldig med dårlig samvittighet pågrunn av dette. Jeg har en skjønn og god jente. Hun er livlig, frisk og full av liv. Jeg burde sette pris på det, og det gjør jeg når hun har lagt seg. Da tenker jeg bare hvor fantastisk hun er, hvor dårlig mor jeg er som ikke har energi til å gi mer av meg selv, at jeg skal være en bedre mor fremover osv.... og i det siste har faktisk tårene også kommet. Jeg får helt vondt innerst i hjerterota.

På kveldene sitter jeg og ser på bilder av henne, og jeg blir så stolt. Hun har blitt så stor, hun er så fin... jeg blir helt forelsket og tårene bare triller.. Så det er absolutt ingen tvil i verden at hun betyr alt for meg!! Jeg bare klarer ikke å kjenne på de følelsene på dagtid når det er full ståhei i heimen.

 

Hvordan kan jeg bli så sliten og lei av å være hjemme med min egen datter? Hvorfor blir ikke alle det? Det virker som om alle bare koser seg hjemme med barna sine. Jeg må bare prøve å konsentrere meg om å holde meg våken og sørge for at jeg ikke sprekker iløpet av dagen. Og jeg syns det er en lettelse når besteforeldrene passer henne.

 

Det er litt ubehagelig å være mamma akkurat når det kommer til dette syns jeg. Det er ubehagelig å føle at man ikke strekker til, og ha så utrolig mye dårlig samvittighet.

 

Jeg prøver å tenke positivt oppi alt dette, men som sagt så klarer jeg ikke å tenke overhodet på dagtid når hun er våken og jeg må være så til de grader tilstedet mentalt. For fysisk er det jo egentlig ikke slitsomt..

 

Jaja, dagens syt. Jeg vet jeg er heldig oppi alt dette, og egentlig ikke burde klage... men ikke alltid så enkelt når man står midt oppi det

Vi får satste på at det går seg til med tiden

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

var veldig beroligende å lese andre sine svar her inne nå. Da føler jeg meg ikke så alene om dette. Det letner nok litt på samvittigheten min.

Jeg snakket med moren min om dette, om hvor slitsomt jeg syns det var og håpet at det bedret seg med tiden. Frøken mor positiv fortalte meg at det å ha barn er alltid krevende og slitsomt, men på en annen måte etterhvert som de blir eldre.... Ja, det gav meg jo håp :/ Hun fikk det nærmest til å høres ut som om jeg skulle være så sliten hver dag helt til barna blir 18 år.

 

Så fint å høre at det faktisk kan bli mindre slitsomt med tiden Jeg vil også bare kose meg og nyte tiden sammen med barna mine. Jeg har ennå ikke følt at jeg har fått nyte tiden som mor så veldig mye. Hun her har også vært krevende fra dag 1. Mye skriking, måtte alltid bæres på og alltid være i nærheten av meg.

 

Når jeg begynte på jobb igjen etter permisjon var det virkelig en befrielse. Det var bare deilig rett og slett. Hadde masse overskudd når jeg kom hjem og syns det var mer stas å tilbringe tid sammen med henne. Så jeg ser virkelig frem til å begynne å jobbe igjen, men det blir jo en stund til;) Kanskje jeg får en rolig baby nå da?? Det er lov å håpe

 

GOD JUL FOLKENS!!

[Anonym bruker]

Fint at folk legger ut ærlige innlegg for en gangs skyld. Det finnes sikkert noen som koser seg konstant med barna sine selv om de har dem hele tida, men jeg for min del takker høyere makter for at bhg finnes og for at poden trives kjempegodt der!

Nå er jeg alene hele tida med han, han har ingen far, men er helt sikker på jeg ville følt det på samme måte om vi var to om ansvaret.

Har følt det sånn siden han var ca 10 mndr.

Men-nå er han 23 mndr og den siste tida har det gått utrolig mye greiere fordi han er blitt klar for aktiviteter som gir meg littegrann pause. Se på tv, tegne litt, pusle, leke for seg selv uten å skade seg eller inventaret, he he.

Han er verdens beste gutt og jeg elsker han over alt på jord, men jeg er ikke i stand til å ha han 24 timer i døgnet 7 dager i uka.

[det er berre mordi]

God Jul, vestlandsfanden:) Kjekt å lese det lange innlegget ditt, for det var som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Det finnes altså to mødre med identiske jenter på 14 mnd her inne;)

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig. Og jeg er alenemamma, og savner ungen med en gang pappaen har ungen. Og får dårlig samvittighet siden jeg ikke har energi. merker at når jeg er så sliten, så snakker jeg lite til småen. Får dårlig samvittighet for det og, og er redd det gjør at småen ikke får utviklet språket sitt..

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Det høres bra ut mordi Altså, ikke bra at du føler det slik, men bra man ikke er alene om å være i en slik situasjon. Da føler man seg litt mer normal

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Vestlandslefsen:

 

Det blir lettere! Tro meg :-) Det blir anderledes, andre utfordringer, men enklere fordi de blir eldre og får mer vett og språk. Og ofte får man gjerne litt annenhver-type barn. Så har du en veldig aktiv sak nå, så er det stor sjanse for at neste blir mer rolig av seg. Dette stemmer for nesten alle jeg kjenner, inkludert egne barn, men er selvsagt ingen garanti.

 

Tankene du har nå for hvordan du skal takle to når du er sliten etter en, er også helt vanlige å ha. Du er høygravid og sliten. Men vet du, det kommer til å gå kjempebra. Det er noe helt annet å få nr 2 (og 3 og 4 osv ;-)) enn nr 1. Rett og slett bare fordi man er mer erfaren og sikker på seg selv. Du kommer til å sitte med babyen på puppen og vesla di i armkroken for å lese bok uten problemer, der du med henne gjerne strevde for å få til å amme med puter og dilldall i fred og ro. Du kommer til å lære deg teknikker for å kle på to barn fortere enn andre kler på sitt ene. Du kommer til å bli ekspert på å bære to barn på en gang. Du vil lære deg å ligge p gulvet med babyen på teppe på ene siden av deg, og jenta di på andre sidens om du hjelper med å bygge tårn. Du kommer til å utvikle diplomatiske og fredsmeklende evner som du ikke ante at eksiterte. Og det vil gå lett. En dag sitter du her på DB, på Småtroll 0-1 år og leser et innlegg fra en som synes det er slitsomt med baby, og du kommer til å tenke "Hæ? Slitsomt med bare en baby? Nei, det er jo rene ferien det!". Og det er da du kommer til å huske dette svaret og vite at jeg hadde helt rett! ;-) Hehe... den siste måtte jeg bare slenge på (var noen som sa noe ligende til meg når jeg var høygravid med nr 2 og bekymret)

 

Ikke bekymre deg for mye Vestlandslefsen, ikke ha dårlig samvittighet. Du er helt normalt, og du kommer til å klare deg adeles utmerket! Og om noen år, på sommeren, så sitter du ute og ser på foreldre som stadig må hjelpe 4 åringen sin med ting, være med på å leke osv, mens du ser på din 4 og din 3 åring som leker fint sammen og gir deg pusterom til å sole deg og lese bok helt i fred. Bare med et lite gløtt opp på dem i ny og ne for å se at alt er ok. Mange barn er en velsignelse, og dine er heldige som kommer så tett :-)

[Anonym bruker]

Hahaha :-) vestlandslefsen???

[Anonym bruker]

Å være alene med barnet sitt 1 helg syns jeg ikke er slitsomt.

 

Jeg er alene med gutta mine 15 dager i sleng og når den tiende dagen kommer er jeg rimelig sliten og lei og priser barnehagen!!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

hehe, takk for det nye kallenavnet

 

Tusen takk for et fint og oppmuntrende innlegg Alva. Det hjalp veldig !! Det var litt på en måte sånn jeg hadde håpet det skulle bli å få flere barn. Denne gangen vet jeg mer hva jeg går til Og snuppa blir å være i barnehagen noen dager i uka. Jeg ser på en måte positivt på det, men det gjorde jeg jo før jeg fikk nr. 1 også. Men det ble noe helt annet enn jeg hadde trodd, på godt og vondt.

 

Det blir uansett veldig spennende å se hvordan jeg blir å takle det, og at to tette faktisk vil vise seg å være en stor fordel med tiden.

 

Jeg må kanskje lagre denne tråden nå, bare så jeg har på minnet. Så kan jeg lese så fort jeg har glemt

 

Ha en riktig fin førjulstid

 

 

[Anonym bruker]

Ser du har fått masse støttende innlegg, så ville bare komme med et par tips hvis det er av interesse.

 

Hvis gutten min begynner å kaste mat på gulvet/grise betyr det at han ikke er ordentlig sulten. Hvor ofte får han mat? Småspiser dere mellom måltidene?

 

Det samme gjelder legging. Hvis han surrer veldig ved legging betyr det at han ikke er trøtt. Hvor mye sover gutten din på dagtid?

 

Forsøk å forstå hvorfor han slår seg vrang, blir sint osv. De kan ikke snakke, men forteller oss en masse allikevel

[Anonym bruker]

Ser du har fått masse støttende innlegg, så ville bare komme med et par tips hvis det er av interesse.

 

Hvis gutten min begynner å kaste mat på gulvet/grise betyr det at han ikke er ordentlig sulten. Hvor ofte får han mat? Småspiser dere mellom måltidene?

 

Det samme gjelder legging. Hvis han surrer veldig ved legging betyr det at han ikke er trøtt. Hvor mye sover gutten din på dagtid?

 

Forsøk å forstå hvorfor han slår seg vrang, blir sint osv. De kan ikke snakke, men forteller oss en masse allikevel

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Typisk DB, svaret mitt forsvant..grr...

 

Altså, beklager feil navn, jeg har dysleksi (ja faktisk, jeg er en av dem her inne som har det, utredet av logoped to ganger, men har det i lett grad), og noen ganger så leser jeg rett og slett feil og klarer ikke se det riktige ordet før noen påpeker det for meg. Synes nå vestlandslefsen var fint jeg da ;-)

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg syns også vestlandslefsen var fint Vurderte nesten å bytte nick

[Anonym bruker]

Må bare hive meg på strømmen som syntes det var godt å høre at vi er flere som har det slik... Jeg har nok utviklet en liten depresjon etter junior ble født pga sliten, følelsen av aldri å strekke til og dårlig kommunikasjon med faren... Noen ganger kunne jeg ønske å reversert hele opplegget... Ser ikke helt at jeg egner meg som mor, men det er jo ikke mulig så her er det bare å holde ut...

Nå har pappan vært på reise jobb en uke så jeg gleder meg bare veldig til han kommer hjem... Da MÅ jeg ha litt alene tid!!

 

Men takk for innlegget! Reddet dagen min!

 

Og god jul alle sammen!!

[Suretær]

Hei alle! HI her..

Tusen takk for så mange innspill og ærlige svar, og beklager sen tilbakemelding. Må bare si at det ER beroligende at ikke alle synes det er en dans på roser å være alene med et eller flere barn. Jeg forstår også at man kan bli provosert av at noen klager på en helg alene med èn, når de selv kanskje sitter med tre flere uker i strekk.

Jeg har gått mye i meg selv de siste dagene, og prøver virkelig, som en her inne også skriver, å være i nuet med sønnen min, i stedet for hele tiden å stresse med hva som skal skje etterpå. Det har faktisk hjulpet veldig, så jeg må bare innse at han trenger all min tid, og nesten all min oppmerksomhet NÅ! En venninne av meg som fikk kreft for noen år siden, fortalte meg hva hun angret mest på den gangen hun fikk diagnosen og trodde hun skulle dø for 6 år siden. Nemlig at hun hadde vasket, strøket, lagt sammen klær osv osv mens ungene var våkne. Hadde hun fått tiden igen ville hun gjort det da de hadde lagt seg, og heller kost seg og lekt med dem mens de var våkne. Det gjorde inntrykk.. Nå er det selvsagt mange plikter som MÅ gjøres mens de er våkne, men jeg skal i hvert fall prioritere mine fremover.

Det var også derfor jeg måtte får det ut! Synes ikke selv var ok at jeg ble så fort sliten og lei, men etter å ha lest så mange svar forstår jeg at jeg ikke er alene om å ha det sånn, så det hjelper litt på samvittigheten. Kjenner meg igjen i det Vestlandslefs skriver. Når jeg endelig har lagt min lille klump, som jeg noen ganger gleeeeder meg til, savner jeg ham så enormt når han sover at jeg mange ganger setter meg i mørket og kikker på ham mens han mens han ligger der og drømmer.. Da triller tårene i en blanding av glede, fortvilelse, frustrasjon, lykke, kjærlighet, maktesløshet og masse annet jeg ikke kan sette ord på. Men en ting er sikkert, - jeg føler meg heldig, lykkelig og utrolig priviligert som har et frisk barn som jeg kan gi mat kjærlighet, ubegrenset mat, varme, klær, frisk luft, leker og alt man kan tenke seg HVER DAG! Det betyr at jeg er i en bedre situasjon enn 70% av jordens befolkning. Dette tenker jeg på, om ikke hvert minutt, i hvert fall hver dag.

MEN det betyr ikke at jeg har lov til å føle meg sliten, trøtt og lei, - det ER ikke bare en dans på roser å være mor.

Takk jenter for at det også er plass til syteinnlegg over "ingenting" her inne, deter digg å få det UT!

Klem

[Suretær]

Mente Vestlandsfanden... Eller?? ; )

[Gjest eelis+kian gleder seg til jul♥]

Jeg er alenemor, så jeg er alene hver eneste dag med en pjokk på 14,5 mnd. I dag var det like før jeg tok rennafart og sparket han lukt åt helvete, han har altså sutret siden han stod opp, til han sovnet nå nettopp for luren sin. Jeg kan bli så sprø av og til at det ikke er måte på :-)

 

Jeg tror det er litt viktig å være åpen om sånne følelser - jeg er i hvert fall ikke sånn at jeg maler småbarnstilværelsen rosenrød og later som at alt er solskinn og sommerfugler hele tiden. For meg hjelper det å snakke om at ting kan være vanskelig innimellom, og å være åpen om at jeg har lyst til å kverke guttungen iblant. Det er helt normalt å bli smågal til tider, så lenge det ikke er sånn hver eneste dag!

 

Jeg takker alt som kan takkes for barnehagen ;-) Og av og til hjelper det å låse seg inne på badet noen minutter, og overse ungen som hyler på utsiden av døra. Haha.