Hva er dere redde for ?

[Anonym bruker]

Siden jeg var lita så har jeg vært "redd" for og føde, men da jeg ble gravid så var ikke det ett tema.. Har hele tiden vært veldig spent på hvordan det vil være.. Men nå siden det begynner og nærme seg begynner jeg og tenke litt på det, og får den frykten..

 

Det er ikke selve riene jeg er redd for.. Det er mere de "små" tingene..

Som det med epidural, klyster, fising og drite meg ut..

Jeg har hørt så mye om den epiduralen og hvor vondt det kan være.. Og ikke at jeg er redd for at det skal være ondt og få klyster, men så ubehagelig.. Føler der er så intimt og feil på en måte.. også det med fising forann samboer og leger.. Tenker på hvor ekkelt og skitten jeg vil føle meg..:/ Skal selvsagt komme meg igjennom det, og vet det er normalt.. men likevell..

 

Men så kommer den største frykten! Klipping, og det og revne.. og deretter må SY! Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare og komme meg forbi den frykten.. jeg er så redd! Føler jeg kommer til og gruve til fødselen den dagen det starter, og være redd for og dra til sykehuset..

Mange sier de ikke kjenner det når det skjer.. men desverre for meg ingen trøst.. Det høres likevell helt for jævlig ut..

[Anonym bruker]

Redd for det samme som deg, ang ting som kommer ut der bak. Derfor har jeg bestemt at jeg skal ha klyster. Og det er ikke vondt, heldigvis! Erfaringer med det fra før, så!

Uansett hvor normalt de sier det er med avføring og andre ekle ting, klarer jeg ikke å slå meg til ro med det, og jeg er sikker på at det vil ødelegge hele fødselsopplevelsen, om jeg ikke får klyster og får tømt meg først.

 

Og så er jeg redd for revning og klipping, fordi jeg er overbevist om at det ikke kommer til å bli no fint syn der nede i ettertid. Ikke det at jeg finner underlivet mitt videre tiltrekkende nå, men jeg ser for meg ett frankensteinmonster av ett underliv. Uff.

 

Bortsett fra disse småtingene er jeg livedd for at babyen skal sette seg fast, få får live surstoff eller noe sånt. Er redd for at babyen skal kveles og dø på vei ut. vet det skjer ytterst skjelden, men jeg er dritredd for det.

Ser heller ikke frem til vaginale undersøkelser. da jeg har blitt utsatt for overgrep, og helst ser at INGEN driver og glor oppi der. Ikke en gang samboer får lov å direkte SE eller ta på underlivet mitt med lyset på, så. Kan bli en spennnende fødsel, føler jeg.

 

Ellers gleder jeg meg til det hele er over.

[Anonym bruker]

 

Epidural må du overhodet ikke ta, kan prøve bare lystgass? Eller uten?

Du kan be om klyster, da kommer det nok absolutt ingenting under fødselen, klipping er ikke på langt nær så vanlig som før i tiden hvor det var vanlig prosedyre, og revning kjenner du ikke. Når du blir sydd er du bedøvd - Kjenner heller ingenting. Det kan nappe litt når tråen blir tatt igjennom men på langt nær vondt

 

Du kjenner rett å slett ingenting av det som skjer. Du sier det ikke er noen trøst, vel, når du er i gang å har vært gjennom det kommer du bare til å le av dette innlegget. "Hør på oss som har født" ;-)

[Anonym bruker]

 

Bare for å ha det nevnt, jeg revnet fra A-Å, sydde og tenkte at nå kunne jeg umulig se noe bra ut nedentil. Nå, 6 uker seinere er alt grodd, ingen rifter, ingen merker, ingenting. NADA. :-)

[tg85]

Jeg var langt i "drømmeland" på lystgass når jeg fikk epidural, så jeg hadde ikke vondt av epiduralen i det hele tatt, jeg kjennte ikke stikket engang. Jeg hadde så mye annet å tenke på akkuratt der og da at jeg kan ikke huske at det gjorde vondt i det hele tatt å ta selve bedøvelsen. Men jeg husker at jeg i minst en uke etter fødsel var veldig øm i ryggen der nåla hadde vært. Men det var ikke vondt på den måten.

Det var bare min erfaring med epidural

 

Syingen gjør ikke vondt i det hele tatt, du merker ingenting annet enn at det kan være litt ekkelt når liksom tråden blir tatt igjennom. Men du har liksom ikke følelse, så det gjør ikke vondt. Klippinga gjorde heller ingenting vondt på meg egentlig, for det blir gjort midt i en rie, sånn at du er så fokusert på det at klippinga ikke kjennes..