Kan noen fortelle meg at det går over?

[Nithuviel]

Dattera mi er 5 mnd nå. Fremdeles kjenner jeg at jeg mangler den ubetingede kjærligheten jeg trodde jeg skulle føle da jeg fikk henne. Mannen min manglet den og i begynnelsen, men nå er det på plass hos han. Heldigvis for jenta vår. Men denne mora hennes.

Da hun kom ut greide jeg ikke å kjenne noen glede. Iallefall ikke som jeg husker. Jeg gråt meg gjennom hele den første tida, og husker i grunnen lite, annet enn at jeg gråt og ammet og gråt og ammet. Jeg gjør heldigvis ikke det mer. Ikke hele tiden.

 

Mannen min har overtatt min permisjon, fordi psykolgen jeg har vært i kontakt med mener det er det beste, både for meg og jenta vår.

 

Men altså. Jeg kjenner at jeg kan like henne når hun pludrer og smiler og ler til meg, og viser tydelig at hun liker meg. Men elsker jeg henne? Det er grusomt å si det, men jeg gjør ikke det. Når hun sutrer/gråter, har jeg mest av alt lyst til å ha henne langt vekk. Noen ganger angrer jeg på at jeg fikk henne. Og ofte ønsker jeg meg langt vekk fra alt som heter mammaliv, vekk fra hele ungen og leiligheten og alt sammen.

 

Er det noen her som har opplevd noe lignende og som kan fortelle meg at det går over? Det er forferdelig å ha det sånn.

[Gjest Orkideen]

Kjære deg, her kommer en trøsteklem fra meg.

Du er ikke alene om å ha de slik. Jeg fikk heller ikke den intense følelsen før det hadde fått langt over et halvt år. Jeg hadde depresjon. Nå er hun to år og jeg elsker henne over alt på denne jord.

 

Det har akkuratt vært en artikkel på klikk sine sider for foreldre. Der kan du lese at det er flere som har hatt det som deg.

http://www.klikk.no/foreldre/dinbaby/article633150.ece

 

Trenger du noen å snakke med så send meg gjerne en pm.

[Ikkesåallerværst]

Det går over. Men det er helt forferdelig når det står på. Må gjerne sende meg en om også. Du er ikke alene!