"Vanskelig barn"?? (sorry litt langt...)

[Tingeling&guttaboyz]

Jeg har en gutt som blir 4 i mars, han er storebror til en ettåring. Skriver her fordi jeg vet det er mange med flere barn her og liten aktivitet på de "større" sidene.

 

Vi har et problem med at han er sta og egen og vil ha ting på sin måte. Hjemme føler jeg at vi takler det for det meste. Ikke gi ham oppmerksomhet på negative ting, prøve å forsterke positiv adferd. Leker mye med ham, men han skal alltid bestemme hva vi skal gjøre/hvem vi skal leke at vi er etc. I det hele tatt styrer han mye leken.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er at denne bestemmingen og styringen holder han på med overfor de andre barna i bhg også. Skal liksom alltid ha viljen sin, blir ellers sur. Bhg tar ham ut av situasjonen hvis han har fått et par sjanser til forbedring og ikke hører etter.

 

Jeg er så fortvilet fordi jeg ser at de andre barna kan trekke seg unna han. Det er lite som er vondere for mammahjertet tror jeg...

Han er en snill gutt som ikke slår eller er fysisk ekkel mot noen andre, det har han aldri vært. Hører stort sett alltid på de voksne. Slår noen han tar han ikke igjen. Stort sett snill mot lillebror. Men det er altså denne bestemmelsestrangen jeg er så urolig for. Særlig når de andre guttene trekker seg unna.... (Det skjer ikke alltid, men noen ganger)

 

Kan noen si noen gode måter å opptre overfor ham på? Hvordan skal jeg takle dette? Er det en 3 1/2 åring som kommer til å vokse det av seg?? Krisemaksimerer med at han ikke kommer til å få noen venner... *sukk*

 

Håper noen erfarne mammaer kan ha noen innspill eller si det er en fase...

[Anonym bruker]

Min teori er at dette rett og slett er en del av hans personlighet. Han er kanskje en leder/bestemmelsetype av natur. Det opplever vi jo også blant voksne. Noen tar styringa, og selvsagt er det noen som ikke liker det, mens andre syns det er greit å bli styrt.

Det er ikke alle barn som føler seg bekvem med det, og de vil kanskje føle seg urettferdig behandlet. Likevel er det nok ikke til å unngå at noen bestemmer mer enn andre.

 

Jeg syns det er viktig at gutten deres får være den han er, men hvis det går for langt så kan man finne en metode hvor man bryter inn og forklarer at nå har han bestemt mye, og at man skal la andre bestemme litt også. Fortelle han at det er ingen som vil leke med noen som skal bestemme alt hele tiden. Jeg vet jo ikke hvor mye han vil forstå, eller bry seg om det som blir sagt. Hvis han ikke blir lei seg for at de andre barna trekker seg unna, så tror jeg han klarer seg helt fint og at det bare er verst for deg som mor. Blir han derimot lei seg er det ypperlig å forklare hvorfor.

 

Kanskje er det også bare for en periode, og små barn glemmer fort. Kanskje er de uvenner en liten stund, så forandrer barna seg litt, også er de plutselig venner igjen.

 

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med 21.58. Barn har forskjellig personlighet, og det er ikke nødvendig at alle blir helt A4.

 

Derfor synes jeg ikke dere skal ha som mål å forandre sønnen deres. La han få være den han er. Men samtidig er det viktig at han lærer at selv om han gjerne vil bestemme, så er det ikke alle som vil bli bestemt over. Dere bør trene på det hjemme, dersom en slik situasjon oppstår. Han kan uttrykke hva han vil bestemme og dere kan svare at dere ikke har lyst til å gjøre sånn eller slik, men heller på deres måte. I tillegg kan dere snakke med han og forsøke å forklare at dette også gjelder andre barn og det må han lære seg å respektere. Kanskje snakke litt om hvilke signaler de andre barna gir når de ikke vil gjøre som han sier og hva det evt kan føre til av konsekvenser som at de forlater leken eller liknende.

 

Jeg ville ikke laget et problem ut av det, det handler jo i stor grad om hans personlighet, hvem han "er". Gutten blir tidsnok stor til å forstå de sosiale kodene og vil helt sikkert korrigere sin egen oppførsel etter hvert. I mellomtiden er det viktig at han ikke opplever at han er et "problem".

[Tingeling&guttaboyz]

Tusen takk for innsiktsfulle og reflekterte svar!

Det ga meg helt klart noe å tenke på. Vi prøver å trene på å "vente på tur" og "dele på å bestemme" hjemme, men varierende hell.

 

Det der med å ikke forme han for mye tror jeg nok er veldig sant. Vi kan nok fort bli litt kontrollerende som foreldre. Er begge ganske konsekvente og ønsker klare regler (-og er vant til at de følges..) Knf "eplet faller ikke langt fra stammen"... he, he...

Skal prøve å være litt mer avslappet til dette, som dere sier!

 

Igjen, takk for tankevekkende svar.