Trenger hjelp!

[Anonym bruker]

Tok en test som viste negativt, og dro deretter for å arbeide i et u-land i 2 måneder. Mensen uteble, og da jeg kom hjem dro jeg til legen og fikk bekreftet graviditet - 12 uker. Den første graviditetstesten jeg tok viste negativt, selv om legen konkluderte med at jeg må ha vært allerede 4 uker på vei da.

 

Fikk en kveld å bestemme meg på, og time ble bestilt til klokken 0800 dagen etter. Hadde kun vært sammen med min kjære i 3 mnd da, og alt var enda usikkert. Jeg hadde vært borte i mye rart i u-landet, hadde gått på medisiner som ikke var anbefalt for gravide, hatt dobbelsidig ørebetennelse, og vært mye dårlig.

 

Følte et enormt press, fikk ikke tid til å tenke, og det endte med et kirurgisk inngrep. Jeg har angret siden!! Føler meg som en utrolig dårlig person, og er helt fortapt enda. Det er 1,5 år siden nå, men jeg klarer ikke å glemme det. Jeg og min kjære er fortsatt sammen, men vi snakker aldri om det uhellet. Har aldri tenkt noe over problemstillingen med abort, før jeg selv havnet i knipa. Jeg er nå sterkt i mot abort, og syns det er en grusom ting å gjøre. (med mindre det har skjedd voldtekt ol.)

 

Jeg har siden det inngrepet angret av hele mitt hjerte, og et ønske om et barn bare vokser og vokser. Jeg titter på barneklær, leter etter navn og føler meg som en komplett tulling. Tør ikke å fortelle sambo om dette heller, fordi han er fornuftig og vil vente med barn til vi er ferdig med utdanning ol.

 

Noen som har vært i samme situasjon? Noen som kan dele noen råd med meg?

 

Tusen takk!

[Hjemmemamma_for_tiden]

Kjære deg!

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men jeg har født 3 friske, fine barn som jeg bor sammen med nå. I tillegg har jeg abortert i 3-4 mnd hele 3 ganger. Jeg vet derfor en god del om sorgen som kommer etter en abort, og jeg tror det er mye av den samme reaksjonen enten aborten var frivillig eller ufrivillig.

 

Gi deg selv lov til å sørge, prat med kjæresten din om dette. Kanskje han også har tenkt mer på dette enn du tror? Uansett er det nok du som har kjent mest, det er jo vi kvinner som har hormonene, morsinstinktet, beskytterinstinktet og de fysiske plagene ved en graviditet og en abort. Jeg kjenner igjen den "telllende" prosessen som fortsetter etter at svangerskapet er avsluttet..man tenker på hva som kunne ha vært og planglegger videre (navn osv..)

 

Jeg tror sorgen etter en frivillig abort er en uendelig ensom og forferdelig sorg fordi den liksom er ulovlig og upolitisk korrekt i Noreg i dag. Jeg er personlig helt imot abort, fordi jeg mener at det skader kvinnene mer enn om de hadde beholdt babyen sin ( i de fleste tilfeller, vertfall)

 

Tilgi deg selv ( Gud har tilgivelse for alle synder), prat med mannen din og sørg uten å dyrke sorgen i det uendelige. Aksepter at dette såre minnet for alltid vil være en del av deg, en del av din identitet, noe som ligger dypt,dypt der inne og som aldri kommer til å forsvinne helt, men bare blekne med tiden.

 

Masse masse lykke til, jeg håper du får noen å snakke med om sorgen din. Jeg gråter for deg i kveld, jeg føler så inderlig med deg!

Kanskje kan du med tiden bruke denne såre erfaringen din til å hjelpe andre og fortelle sannheten om hvordan en abort opplevdes av deg? Jeg har brukt mine såre, men godt bearbeidede livserfaringer til å hjelpe og trøste medmennesker.

 

Tenker på deg og ber for deg, kjære deg!

 

PS: Jeg vil anbefale deg å lese boken "Hvorfor gråter du, Camilla?". Denne består av mange artikler av leger, psykologer osv om temaet abort. Jeg lærte mye av denne boken.

[Hjemmemamma_for_tiden]

Boken har mest fokus på tiden etter en abort, bare sånn at det er sagt. Jeg tror du vil finne en god del som kan hjelpe deg videre der..