Jeg har ikke følelsen på at jeg er en god mor!

[Novadona]

Jeg har ikke følelsen på at jeg er en god mor, men er det mest sannsynlig om dere skjønner. Alle ting i livet mitt er som det skal, mann, god jobb og familie. Jeg kommer til å gi min sønn det som forventes, men selve følelsen av at jeg er god mor har jeg ikke.

 

Jeg mangler forøvrig den følelsen i livet mitt forøvrig, gode trygge tanker om meg selv. Hadde det før! Typ, jeg er god, jeg er snill, jeg er kreativ. Altså en søyle av tro på meg selv.

 

Jeg depper i blandt, men lever også greit uten denne/disse søylen/e av tanker!!

 

Hva med deg? Eller har du noen kommentarer på dette? Jeg vurderer å oppsøke psykolog, for å finne noe tro, må vel kanskje ha det??!!

[Mammahjertet <3]

Hvor lenge siden er det du fikk baby og hvor lenge har du hatt disse tankene? Det slår meg at du kanskje har en fødselsdepresjon.

 

Jeg tror du er en god mor. Du er kanskje bare ikke god nok mot deg selv tydeligvis. For du gir vel barnet ditt det han trenger. Mat, stell, kos og oppmerksomhet osv...Det er en god mor som møter sitt barn sine behov.

 

Men så er det dine behov da:) De er kjempeviktige. Hvis jeg var deg ville jeg tatt en prat med fastlegen og fått henvisning til psykolog. Du skal ikke trenge å gå slik med leie tanker over tid uten å få hjelp til å vri litt om tankegangen. Husk at vi er ofte vår egen verste fiende.

 

Dette ordner seg. Men gi det litt tid og jobb med deg selv Og for all del, bruk de "gaver" du har fått tildelt. Er du kreativ så meld deg på et male/tegnekurs eller noe lignende der du får brukt egenskapene dine.

 

Lykke til!

 

 

[trebarnsmamma84]

For det første: DU ER HEILT SIKKERT EI GOD MOR!!!!

 

For det andre,finn nokon å snakk med. Eg har hatt det samme som deg,bortsett frå at eg har aldri hatt tru på meg sjølv. Alltid hatt negative tankar,tørr ikkje ting,lett mobbeoffer,men fekk meg ein skikkeleg opptur når eg fekk meg kjæreste...men nok om da...

 

Eg hadde det slik i sommar...var skikkeleg deppa,og langt nede....Trivdest ikje i huset våre,på plassen me bur,lei av livet,og masse jobb med ungane.....Eg fant ein god kollega som eg snakka ut med.....Ho fekk meg til å tenke på andre tankar,tenke positivt.....!!!

Eg og var inne på tanken på psykolog,men fant heller ein god venn,som eg betrudde meg til.som ikkje kosta masse pengar.....!!!

 

Håpar du finn ut av dette,det viktigaste eg vil råde deg til er å snakke med nokon om da.....=)

[stearin]

Eneste jeg reagerte på var andre setningen i innlegget ditt. Ditt bilde om hvordan ting SKAL være..

 

Jeg har ikke mann, god jobb eller familie i nærheten, men føler meg som en god mor for det om!

 

 

[cadence]

Novadona;

Jeg har akkurat de samme tankene som deg. Babyen får det hun trenger, men jeg føler hele tiden at jeg ikke er bra nok som mor. Samtidig er det det eneste jeg er, og gjør, for tiden. Mamma, og mamming, døgnet rundt.

 

Vi hang jo på 3.tri sammen, og det er jo bare noen få dager mellom ungene våres (mi ble født 24/10). Om jeg ikke husker heeelt feil er du førstegangsmor? Det er vanligere at førstegangsmødre opplever slike tanker. Jeg har ei på 10 1/2 år fra før, så startet liksom på nytt igjen nå.

 

I kommunen jeg tilhører er det nylig startet oppe et "program" som skal fange opp mødre som sliter litt. Det er på helsestasjonen, og helsesøster og lege er med på møtet. Jeg fikk innkallelse til en slik samtale da vesla hadde sin 6.ukers kontroll. Og jeg skal benytte meg av tilbudet, så på fredag skal jeg lufte tanker. For jeg vet at jeg trenger det. Jeg ville nok helst ha tatt slike samtaler med fastlegen min, men han er sykemeldt pga en bilulykken han var i noen få dager etter at jeg fikk vesla. Savner han veldig, for jeg hadde endelig funnet en "klippe" i en lege- en jeg stolte på!

 

Søk hjelp! Jo før jo bedre, sliter man med seg selv så er det jo vanskelig å føle at man strekker til.

 

Lykke til kjære deg:)

[Novadona]

Ja, det er visst flere som føler like eller lignende tanker. Gutten min er snart to mnd forresten.

 

Jeg skal prøve meg til psykolog, for tør ikke nevne noe for helsesøster (tror hun vil misforstå, og kanskje ta det værre en det er) Jeg mener jo jeg gir barnet det det trenger, og vil nødig få et skjevt blikk på meg fra det offentlige!.

 

Jeg mangler selvtillit i det hele, det er det som er probemet, tror jeg

 

Å fortelle til en venn, blir jo å "syte" Jeg forteller det til min kjæreste da, men det hjelper ikke å snakke m det til han i alle fall!!

 

Livet er ellers flatt slik jeg erfarer det. Det var gøy, trist, lidenskapelig i tennårene, det er over og jeg har vel akseptert det.

 

Kunne vært kjekt å føle på at jeg har en verdi av noe slag for nå er det bare trygg autopilot.

 

Ellers har jeg slitt med meg selv så lenge jeg kan huske, og hadde rusproblemer frem til 1996. Jeg er nå 32 og har ikke rørt noe siden 1996 (pga sammenbrudd)

 

Er det meningen at man skal være lykkelig, jeg har sluttet å tro på det på en måte... ( jeg var forresten aldri forelsket i min kjæreste, vi ble sammen fordi han er en god mann og ville ha meg)