Droppe amming? kun MME- tanker og sp.ml før en fødsel... (langt)

[Anonym bruker]

Jeg er en 2.gangs mor som etter sist fødsel slet med store depresjoner og psykiske plager. Det hele grunner i min egne traumatiske barndom med det legene kaller grov omsorgssvikt. (Alkoholmisbruk overgrep og vold)

Da jeg selv ble mor for 6 år siden fikk jeg liksom flere "slag i trynet" en traumatisk fødsel hvor mini satt bom fast, senere klarte vi aldri å få til ammingen. Vi måtte fullflaske fra ca 3 mndr alder.

Jeg ble deprimert over å ikke kunne takle alt dette, i tillegg til å igjennopleve mine foreldres svik og ødeleggelser i min barndom. Det hele endte med timer hos psykolog og anti depressive tabletter i en periode på over ett år etter fødsel.

Er nå lykkelig gravid med barn nr2. Jeg har fått innvilget KS denne gangen, og nå har ammespørsmålene begynt å melde seg.

Jeg tror rett og slett ikke at jeg ikke orker å amme.

Er dette galt av meg?

Jeg fullpumpet med 3 mndr sist,

Barnas far til og støttet meg i alt.

Følelsen av deltakelse fra han, og en frihetsfølelse for meg henger fortsatt igjen. Greit med flaske når vi behøvde barnevakt, og vi visste til enhver tid hvor mye mini fikk i seg.

Mitt spørsmål er:

 

Finnes det noen andre mødre i dette land som på forhånd før fødsel har bestemt seg for å ikke amme?

Jeg føler meg rådvill og ensom. Føler at dette er galt i forhold til samfunnets normer of forventninger. Barnas far ønsker at denne barseltiden skal bli bra, og han mener at jeg må droppe ammingen hvis jeg føler for det.

Ønsker meg mange synspunkter på dette, jeg orker ikke å pumpe meg i månedsvis denne gang, men jeg har ennå ikke bestemt meg.

 

E

[Anonym bruker]

Må man ta tabletter for å stoppe melken hvis man ikke begynner å amme?

 

E

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

Skjønner godt at du kjenner på "amme-presset" i våre dager! Vi vet jo alle at morsmelk i utgangspunktet er den beste næringen for mini, MEN!!! ikke på bekostning av mammas evne til å ta seg av den lille og eventuelle søsken. Har selv 3 iherdige, men akk så mislykkede ammeforsøk bak meg. 1. gang føler egentlig både jeg og pappaen at vi "mistet" de første 3 mnd. Da var det bare amming og hyling som var hverdagen. (Og en radmager baby) Da føltes det nesten som om mme var det samme som å gi babyen gift. Heldigvis fikk vi god støtte på helsestasjonen og beslutningen om å slutte å amme gjorde hverdagen vår helt fantastisk i forhold til slik det hadde vært

2. gang ble det pumping i 3 mnd. Det gikk greit og baby fikk mm og mme i en kombinasjon frem til ca 6 mnds alder. Dette gikk egentlig greit for oss da, men nå med 3. mann ble det bare amming i en liten mnd, og resten mme. Jeg vet at jeg rent fysisk kunne pumpet og gitt mm på flaske en stund til, men det tar så mye dyrebar tid og krefter fra baby og resten av familien at det ikke er verdt det!

Jeg ser at dine spørsmål handler mest om å la være å begynne å amme. Når det gjelder akkurat det, er det viktig at du finner ut hva som er riktig for deg, og bestemmer deg for det. Dersom du føler at du liksom "må" prøve, så gjør du det. Dersom du ser at din mentale helse har best av å bare gå rett på mme og flaske, så er nettopp det det beste for deg og din baby! (og resten av familien). Dersom du bestemmer deg for det siste, er det lurt å gi beskjed om dette på fødestedet på forhånd. Vær også forberedt på at noen av de ansatte, med forsåvidt gode hensikter, vil prøve å "overtale" deg til å amme, men dette er det du som vet best!

Husk uansett at det å være en god mamma ikke handler om amming, men om å være tilstede og møte ditt barns behov både for mat (enten på den ene eller andre måten), kjærlighet, kontakt, klær, søvn eller hva det skulle være

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Da jeg lå på sykehuset hadde jeg en veldig sulten gutt. Han gråt og gråt og gråt. Han ville ikke suge, og jeg hadde ikke fått melken. På dag 2 bestemte jeg meg rett og slett for å ikke amme. Mange (Les; alle) mener jeg ga opp for fort, og ja jeg hadde nok fått melk, og det hadde nok gått seg til. MEN jeg angrer ikke et sekund! Han ble en helt annen baby etter at fikk mme. Barseltiden ble også helt fantastisk ute alt ammestyret.

 

Jeg skal heller ikke amme nummer to. Jeg har ingen grunn, bortsett fra at jeg synes flaske er kjempelettvint. De fleste synes vel jeg er egoistisk, men det er faktisk mitt valg. Og det skal nok bli folk av gutten(e) min og, selv om han er flaskeunge.

 

GJØR DET DU FØLER ER BEST!

[lillenims]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette svaret - for jeg har ikke opplevd noe av dette, unntatt 3 mnd fullpumping (deretter tok hun puppen og jeg har ammet i 6 mnd nå), men jeg tar sjansen på at du ville ha svar som ikke støtter 100% opp om at du ikke vil amme også.

 

Jeg tolker innlegget ditt som at det ikke er ammingen som sådan du har problemer med, men at du er redd for depresjoner og psykiske problemer denne gangen også? Og at du derfor ønsker å ha planen for det klar? Det er jo veldig bra, alltid bra å være forberedt! Jeg tenkte selv på alt som kunne gå galt da jeg fikk jenta mi, og var egentlig veldig godt forberedt på livet med flaskene.

 

Men har du tenkt på at det kan hende amminga går helt på skinner (det er kanskje en dårlig metafor for tida ;-)) denne gangen, at du har nok melk, unge som suger rett og i det hele tatt? Mitt forslag er at du skal gi det et forsøk. Du trenger ikke prøve lenge eller mye, men bestem deg for at du skal prøve å amme i feks. en uke. Og hvis det går fint så kan du jo prøve en uke til? Går det ikke bra så vurderer du der og da om problemene er sånn at du kan prøve litt til eller om nok er nok - det er fryktelig vanskelig å si på forhånd hva som er nok.

 

Jeg mener IKKE at du skal prøve og prøve og prøve, og slite deg ut eller få en ny depresjon, på ingen som helst måte! Men tenk gjennom hvordan en god ammesituasjon for deg er, og prøv?

 

Husk også at alle monner drar, og at morsmelk i starten er viktigere enn når ungen er eldre. Det er altså mer verdt å klare en uke i starten enn å tøye 3 mnd til å bli 4 mnd med amming.

 

Ulempen med amming er den totale mangelen på frihetsfølelse. Det er himla praktisk å slenge frem puppen i stedet for å styre med flasker (særlig midt på natta), men du aner som du sier ikke hvor mye ungen får i seg (stole på et spebarn? Særlig!), og far kan ikke delta i matingen. Samtidig er det ingenting i vegen for å bruke flasker også, du kan enten pumpe eller du kan gi MME på flaske. Det er bare lurt å vente til amminga er godt i gang, sånn rundt 4 ukers alder er optimalt - og husk å gi flaske en gang i uka eller så, slik at ungen ikke glemmer kunsten.

 

Sist, men ikke minst, bør du snakke med jordmor om dette før fødselen. De fleste med barselerfaring vet faktisk at amming ikke alltid er gloriøst og at det ikke er alle som bør amme, men dessverre blir de gjerne litt pushy. Ofte er det visst sånn at når det er unge nummer to så får du gjøre mer som du vil også, siden du har erfaringen fra før - men det varierer nok mye fra person til person. Ta iallfall kontakt med sykehuset du skal føde ved og be om en samtale om barseltida generelt og amming spesielt.

[Gjest]

Jeg har et barn som jeg ikke klarte på amme. Vi prøvde men hun klarte ikke å lage nok vakum i munnen.

Husker de første ukene som et evig amme og pumpe styr.. Og det er jo ikke det jeg vil huske av ungens første uker..

 

Når jeg evt får unge nr to skal jeg gi det en sjanse, en dag eller to, men hvis det ikke går, så kommer jeg til å begynne med flaske. Kommer nok til pumpe til ungen har fått all råmelka..

 

Det viktigste er at man orker å ta seg av ungen sin. Mye bedre å kose seg med en nyfødt enn å bare grue seg til amming..

 

Denne gangen blei jeg veldig skuffet når det ikke funket, men samtidig veldig lettet når jeg følte på kroppen at det gikk bra å ha flaskebarn.

Tror det blir lettere å ta en avgjørelse neste gang hvis det ikke fungerer med amming.

 

Flaskemating er helt greit. Og uansett hva du bestemmer deg for så er det greit. Samme hva andre sier, så er det du som eventuelt skal amme og det er du som eventuelt må pumpe, og da er det hel og holdent ditt valg.. Prøv å ikke bry deg om hva andre mener og sier, men stå for den avgjørelsen du velger..

 

flaskeposten.org har mye fin info, og et forum hvor det er mye støtte å få..

 

Lykke til

 

 

[lillenims]

Bare en kommentar til hvor lenge man skal prøve: avhengig av hva man prøver på så kan 1-2 dager være for lite. Husk at melka normalt ikke kommer før etter 3 dager (det går ofte fortere med andremann), ofte er det ikke full produksjon før etter en uke. Så dersom man føler at det er for lite melk til at amming er kos så vil jeg si at alt under en uke er for lite til å bestemme seg.

Likedan tar det ofte mer enn et par dager å lære seg å suge også, men en indikasjon får man vel ganske fort.

 

Jeg mener det er viktig å være klar over hva som er vanlig slik at forventningene kan avstemmes i forhold til det iallfall. Det er ikke sånn at de fleste legger ungen til brystet rett etter fødselen, og så får den i seg masse mat, det er ingen vondter og alt er bare fryd og gammen. (Tror jeg kjenner 2 mødre som ikke har fortalt om masse trøbbel i starten.)

 

Er det andre grunner til at man vil slutte å amme så blir det noe annet, det er jo mange ting man ser - eller føler - veldig fort. Og om fødselen var hard og man er utslitt så blir det et helt annet valg å ta enn om man er kjempesprek. Uansett er det DITT valg, ikke noen andres, og ingen kan tvinge deg til noe som helst og heller ikke mene noe om valget du tar.

[anonymxxx]

HEI!!

 

Jeg har aldri ammet. Fikk ikke lov av legene pga sykdom/medisiner. Dette ble bestemt før jeg fødte, så i løpet av de første timene på sykehuset hadde poden mitt smakt mme og jeg hadde fått tabletter for å stoppe melka.

 

Jeg syntes det var skikkelig fælt og følte meg som litt dårlig mor- fordi alt vi hører er at "det er så fryktelig viktig å amme". Følte jeg ødela sønnen min....

 

MEN: fikk utrolig god støtte av sykepleierne på sykehuset- fordi jeg ikke hadde noe valg, var de gode til å forklare om alt det positive med MME osv--- Og noen goder er det- f.eks kan mor få god avlastning av far med tanke på mating om natta osv. Og far får da et nærere forhold til barnet- noe vi tydelig ser hos oss. Så hvis du har støtte hos mannen, og du tydeligvis har gode grunner for å droppe det, så vil jeg si DROPP det. Ta vare på barnet med god omsorg og godt stell, så får det dekket behovet. Tipset til oss var å gi barnet masse nærkontakt med stryking av kroppen- gjerne på litt bar hud underveis, for det var viktig under måltidene. Viktigere at barnet har en oppegående mor som gir barnet alt det trenger enn at det får MM (sitat- flere av de på sykehuset...)

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Hvis jeg skal ha flere barn enn hun jeg har skal jeg ikke amme. Kommer ikke på tale. Her blir det flaske fra første stund.

 

Jeg fikk en massiv brystbetennelse med høy feber som ikke gikk ned selv på antibiotika og ble reinnlagt to ganger på barsel. Barnet kunne ikke die pga for liten munn noe som gjorde henne sulten og som bidro til betennelsen. Jeg prøvde å amme litt og pumpe og gi morsmelk og det eneste jeg husker fra de første tre ukene er slit, feber, gråting og at jeg ble tristere og tristere og følte meg udugelig. Jeg våknet opp for å pumpe igjen kl midt på natten og befant meg et sted følelsesmessig der jeg var klar for å bare dra fra babyen min. Jeg orket ikke mer, og jeg bare forbant henne med å ha det fælt. Jeg har hatt alvorlig depresjon før og kjente med et støkk at jeg drev og ammet meg inn i ny depresjon.

 

IKKE hør på råd fra noen som ikke har hatt depresjon selv når det gjelder din avgjørelse om amming vs depresjon. Folk som ikke har sittet der selv aner ikke hvordan det er. Og når man først har hatt depresjon en gang er det en stor sjanse for at den slår til igjen ifb med fødsel og barselstid. I tillegg er mme så bra i dag at forskjellene for barnet er ytterst marginale. En del nyere forskning (som jeg ikke gidder google opp, men den ligger der ute) mener også at mme er så bra nå at i den vestlige verden er den likestilt med mm. Og omsorgen for en baby er så uendelig mye mer enn å gi den mat - det er mye viktigere for trivsel og utvikling at mammaen er tilstede i sitt eget hode og ikke bare gråter, er deprimert og virkelighetsforstyrret.

 

Du må selv bestemme hva som er riktig for deg. Men jeg vet at for meg skal jeg aldri amme mer. Får jeg en baby til vil jeg være nyforelsket i den og nyte hvert sekund i stedet for å gråte og ha det ille.