Hvordan komme seg videre?

[Anonym bruker]

Mistet mitt lille barn uke 12+5. Hadde vært død i magen i to uker. Hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at det skulle være så mye smerter og blod ved en abort i 1. trimester. Ei heller sorgen som følger med da man liksom er "forberedt" på at noe kan skje i .trimester. Men dette har virkelig vært en påkjenning - først ved fysisk smerte og nå med en tung psykisk nedtur.

 

Ser mange her inne snakker om å forsøke og bli gravide igjen med en gang. Men, jeg vet ikke om jeg orker det. Hva om denne forferdelige smerten treffer igjen? Trodde først jeg håndterte dette bra, men nå bare hylgriner jeg hver gang jeg ser en gravid, baby eller barnevogn - og det værste er at flere i familien og en av mine beste venninner venter barn i samme tidsrom som jeg skulle hatt min lille stjerne.

 

Hvordan får man samlet seg opp og gått videre?

 

Sender gode tanker til alle der ute som har opplevd det samme!!

[håp_84]

hei...så leit å høre at du har mistet..det er helt forferdelig og ja det er helt grusomt..og di som ikkje har opplevd det forstår ikkje den sorgen en sitter igjen med..

jeg mistet for 4 uker siden i dag..dvs i ma..di oppdaga det på ul..den lille haddde dødd for noen dager siden..var 10 uker på veg..

jeg tenkte og det samme som deg ang det å bli gravid igjen.. di rundt meg sa..jaja berre å bli gravid igjen med en gang det..men så enkelt er det ikkje..

No er jeg komt der at ja eg vil gjerne bli gravid igjen men og jeg har og di tankene om at det kan skje igjen og er vi klar for det??

Jeg fikk utskraping,blødde i 3 uker og fikk komme inn på kontroll og der var det fortsatt rester så da fikk jeg cytotec og forhåpentlig er alt vekke no..skal på ny kontroll i dag..

 

jeg har og en god venninde som er gravid..var berre et par uker etter henne..og ho prater og prater om alle klærne som er blitt for trange og alle plagene..ja STAKKAR tenker jeg da...ho er i det minste gravid..skulle gjerne hatt "ALLE" plagene ho har...

 

noen dage går det greit andre dager er helt forferdelig... no ser jeg fram til å bli ferdig med aborten og håper på ny pp..

men vil nok aldri glømme dette som kunne blitt noe..

Det blir bedre etter hvert..det lover jeg...klem fra meg!

 

[gulda]

En reagerer forskjellig, og for meg var det å prøve for å bli gravid igjen en trøst, det fikk meg til å se fremover. Var jo så innstilt på baby, så var grusomt når den var borte! Var fryktelig tomt og mørkt, og jeg kjente på det ganske lenge. Men nå er jeg gravid igjen, og gleder meg veldig over det nye livet. Samtidig så føler jeg at vi mangler en, og kommer til å huske termindatoen hans (eller hennes..).

 

Du må bare kjenne på når du evt er klar for å prøve igjen, men det er ikke noe å haste med hvis du ikke føler for det. Bruk tiden du trenger påå sørge! Ikke alle forstår det, men når en opplever å miste så skjønner man at man faktisk har mistet et barn -en har bare ikke fått møte det enda.

 

For meg hjalp det å tenke på meg selv som mor til barnet, bare at jeg ikke fikk ha det lenge nok. Hadde en fra før, men fikk tenke på meg selv som tobarnsmor. Da følte jeg en større tilhørighet til barnet, og det gjorde det på en måte lettere å sørge når jeg kunne forholde meg til det som å virkelig ha mistet et barn. Før det så følte jeg at jeg hadde et barn jeg aldri fikk ha, og det var så vondt, så hjalp å tenke på det som virkelig mitt.

 

Det er mange rundt som ikke skjønner, men håper du finner en person som vil lytte og trøste -det er godt å ha! Ta tiden til hjelp, ikke føl at du må gå videre før du er klar. Det er fryktelig tungt.

 

Og så håper jeg at den aller svarteste skyen kan lette om ikke lenge, og at du kan se fremover igjen.

 

Stor klem!

[-feb'14-baby på vei❤-]

Hei!

Først vil jeg si at jeg føler med deg. Kjempetrist at du måtte oppleve dette.. Mistet selv en liten gutt og en liten jente i uke 12+5 etter å ha mistet tredjemann ca i uke 8. Skulle hatt trillinger, men endte opp med å miste alle 3..

Forstår godt hvordan du har det. Trodde virkelig ikke at det skulle være så vanskelig psykisk! Gråter og føler meg helt tom.

Jeg syns det hjelper å gråte og la meg selv være lei meg i tillegg til å snakke med samboeren min. Kjenner at dette kommer til å ta tid og det vil det helt sikkert også gjøre med deg.. Har egentlig ikke noen andre råd å komme med, er ikke engang 2 uker siden vi mistet.

Og det med å prøve igjen må man jo bare finne ut av selv.. Vi vil prøve igjen så snart som mulig, men jeg skjønner godt om noen trenger litt tid.Tror det kommer til å få fokuset over på glede om vi blir gravide igjen, selv om vi alltid vil savne de 3 små.

Ønsker deg all lykke og håper sorgen blir mindre med tiden.

Stor klem

[Luddes mamma]

Hei

Så trist å lese at du mistet. Tror ikke noen kan forstå hvor vondt det er å miste før de har opplevd det selv. Man får mange tanker og planlegger for "livet som kommer" tidlig. Vet med meg selv, at navntankene kan komme allerede noen uker inn i graviditeten.

 

Du må nok gi deg selv god tid. Det er vondt, og det kan være fryktelig vondt og vanskelig å møte andre gravide og ta del i deres glede, nå som du har mistet det de får. Mange opplever å miste, men få opplever det mange ganger. Faktisk så få som 1 % som opplever å miste 3 eller fler. Desverre er jeg en av de. Heldigvis har jeg en gutt på 5, som nå viser seg å være et stort mirakel.

 

Har mistet 7 ganger og det er tung hver gang. Jo lengre man går, jo tøffere er det også. Om du syns det tar veldig lang tid, ville jeg kontaktet sykehuset/legen/helsekontoret der du bor og be om en å snakke med.

Selv om man bare vil bli gravid med en gang, er mitt råd og ta en liten pause og få det litt på avstand. Du skal se det går bra neste gang.

 

Trøsteklem til deg.

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Vil bare si at jeg føler med deg. Mistet for få dager siden selv, var i uke 10, hadde MA. Fosteret døde i uke 8. Slet med gruelig, sykelig kvalme, så sjokket var stort på UL.

 

Har hatt en SA før, i mai.

 

Må bare leve i håpet om at det går bra neste gang.

 

Har en datter på 3,5 år.

 

Lykke til.

[*flux*]

Hei på deg. Ikke lett, men på en måte går verden videre. Med et og annet tilbakeslag. Jeg var knust i 2-3 uker, og begynte akkurat å komme meg syntes jeg, tenkte ikke så mye på det, men så får jeg vite at enda noen jeg kjenner skal ha barn så nå er jeg helt i kjelleren igjen. Men det går seg vel sikkert til det også. Mitt råd til deg er hva legen min sa til meg: Uansett hva du føler er det ok, og gi blaffen i hva alle andre sier. De har ikke noe med hvordan du har det og føler. Og tro meg, det er utrolig hvor mange som kjenner noen som mistet som kom seg på jobben med en gang og som taklet deg såå bra osv.

 

Drittfolk ass =)