er virkelig i tvil (alles meninger hjelper)

[*first-time-mom*]

Hei og god kveld!

Ikke ofte jeg sitter inne på en lørdagskveld med disse tanker. Er student i utlandet, så min helg er vanligvis fest og sprell.

For bare noen dager siden tok jeg en graviditetstest som mot all min forventing ga to tydelige streker - positiv. Tok ikke bare en, men flere, for å være sikker på at det ikke var noe feil. Har tatt mange tester i mitt liv, bare for å være "sikker" på at ingenting uventet pågår, men alle tester jeg har tatt fra min start som seksuelt aktiv i tenårene frem til nå i en alder av 23 har vært negative.. -helt til nå..

Dagen etter postiv test sprang jeg over i nabobygget der en priv. gyn holder til.. han kunne konstatere at jeg var gravid og 5 nesten 6 uker på vei med innvendig UL. Jeg gråt og han trøstet.

Studerer for tiden medisin i en liten by i Øst Europa, er på 4.året av en utdanning som tar 6 år..

Faren til barnet, som også er min kjæreste, studerer medisin på samme plass som meg... han er absolutt ikke klar for barn..

Jeg har avtalt med fastlege og fastsatt en dato for abort da jeg kommer hjem på juleferie... problemet mitt er, at jeg ikke er sikker på om jeg ønsker å ta abort, men siden jeg er veldig glad i kjæresten min og ønsker å respektere at han ikke er klar for en slik stor forandring føler jeg at jeg "må"..

So.. what to do ??

Vil så gjerne tilfredstille alle og si at "dette er ikke no problem", dra inn på sykehuset og komme ut med et smil som sier at dette føles helt riktig - men jeg greier ikke tanken..

 

Har tenkt litt over mulighetene jeg har og har kommet frem til at.. med termin i august kan jeg klare studiestart til 5.året (1.okt).. og med litt hjelp fra nannies og familie greie meg gjennom to år. Vet at jeg har full støtte fra familie og venner.

 

Finnes det noen her inne som har erfaringer med min situasjon ? Noen som har studert og hatt barn samtidig, i utlandet ? Noen som har hatt vanskelig for å tilfredstille alle innvolverte når en slik avgjørelse som dette skal tas ?

 

Jeg er virkelig helt lost.. funderer og funderer.. innerst inne, ønsker jeg å beholde barnet.. jeg vet at jeg kan greie dette, og at jeg ikke er den første i min situasjon!.. men fornuft og følselser er to motstridende begrep..

[awenkasback]

vel er 100 % sikker på du angrer på en abort hvis du ikke innerst inne vil. Det er din kropp og du som må ta det endelige valget.

ville ikke forhastet med med noe, men heller brukt litt tid, sånn du er sikker på du tar det rette valget.

[trippeltopp]

Jeg har ett motto i livet: Alt går. Man får ganske enkelt til det man vil få til, så at dere greier både studier og barn er jeg helt sikker på. Det blir nok hektisk og slitsomt, men det er jo bare for en periode...

Og jeg skjønner "dilemmaet" med å respektere barnefars ønske - men hva med dine ønsker? Jeg skal love deg en ting - at hvis barnefar elsker deg, så elsker han også barnet som vokser i deg. Kanskje trenger han tid på å akseptere det, men det barnet er nå en gang et produkt av deres kjærlighet til hverandre... Dere er to om dette, og det er viktig å støtte hverandre og se positivt på situasjonen. For det er jo i bunn og grunn noe positivt og fantastisk dette; det er et lite barn det er snakk om!

...og dessuten passer det svært sjelden å få barn. enten det er jobb eller studier eller økonomi eller andre ting - det er alltid noe man skulle ønske man hadde fått gjort først.. men du vil bli overrasket over hvor greit alt går! Jeg ønsker deg lykke til. Håper dere lander på det riktige valget

[sommerbebi]

Jeg følte så med deg etter å ha lest innlegget ditt. Jeg har selv vært i den situasjonen hvor jeg har grått av glede da gravidtesten var negativ, og jeg har grått av glede da gravidtesten var positiv..

Jeg skjønner at du både bekymrer deg over hva kjæresten din tenker og hvordan det går med studiene.. Jeg ble selv gravid under mitt 6. studieår (lektorstudie) på UiO. Jeg var da 25 år. Jeg hadde samboer, men pga sykdom var jeg for det meste alene om ansvaret de første årene. Jeg skrev på masteroppgaven mellom amming og soving.. Det er mye arbeid, men det går helt fint, og det er så absolutt verdt det! Det er jo også en investering i barnets fremtid, og da får man (på magisk vis) litt ekstra energi.

Du sier du har full støtte fra familie og venner, og du har en termin som passer godt når man er student. Du sier også at du innerst inne ønsker å beholde barnet.. Utdanningsmessig er du jo også sikret en trygg og godt betalt jobb etter endt utdannelse. Det eneste du selv nevner som taler i mot å beholde barnet er med andre ord at kjæresten din ikke er klar for å bli far. Jeg er bare redd for at du kommer til å angre hvis du tar abort, og hva vil det da gjøre med forholdet deres?

Ønsker deg lykke til med valget ditt, og håper virkelig du kommer frem til den beste løsningen for deg selv (og ikke for alle andre).

Mange gode tanker fra meg

[DenTredje]

Helt enig med EnSkatt&Julispire!

 

Og vil bare legge til at å ta abort er en beslutning man bør være 100 % trygg på at man ønsker å gjøre når man gjør det. Vet det er tungt for mange å bære slike avgjørelser når de ikke var helt sikre på at det var det riktige.

 

Lykke til!