Støtte fra folk rundt seg

[Anonym bruker]

Er det noen flere her inne som opplever at foreldre begynner å vise at de ikke støtter en, sånn midt i prosessen?

Neste gang jeg reiser til Køben er det i vel viten om at mor og far ikke synes noe om dette opplegget.

Hvis det er noen andre, hvordan takler dere dette?

Jeg er overbevist om at dette er riktig av meg, så jeg kommer ikke til å slutte å prøve pga dette, men det hadde vært godt å kunne være stolt og glad den dagen jeg forhåpentligvis kan fortelle at jeg er gravid.

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt om dette til de jeg vet er åpne for det, og som jeg stoler på at støtter meg og ønsker dette for meg.

Har nære familiemedlemmer som ikke får vite noenting før jeg er gravid, og vet at det kommer til å gå bra, fordi jeg vet at de mest sannsynlig ville mislike denne prosessen og mine valg.

Jeg gruer meg voldsomt til jeg en dag skal stå der foran dem og spre det glade budskap, når jeg vet at jeg mest sannsynlig må forsvare mine valg ovenfor dem.

Men jeg vet alikevel i hjertet mitt at når barnet er her, vil de elsket h*n like mye som alle andre.

[Gjest Pippi9]

Hei anonym,

Fint om du kan bruke nicket ditt, da kan vi identifisere deg når vi skriver med med deg, og du er fortsatt 100% anonym :-)

Det tok også litt tid før jeg fortalte om forsøkene mine til mine foreldre. Moren min var ikke så positiv i begynnelsen (bekrymet for at jeg skulle bli alenemor, og så kun det negative situasjonen). Fortalte det senere til faren min og det var en overraskende positiv opplevelse. Noen ganger så må jo ting modnes, så kanskje du skulle gi foreldrene dine en sjansje? Kanskje forandrer de mening når de har fått reflektert litt over det, selv om den umiddelbare reaksjonen kanskje et negativ..... synes uansett du skal kreve respekt for ditt sikkert veloverveide valg! Lykke til :-)

[Ugla er mamma!]

Jeg er ganske sikker på at når du endelig forteller den gode nyheten, så kommer det vanskelige til å være litt glemt.

Kanskje synes de det er ekstra vondt å¨se at du går gjennom noe slikt på egenhånd.

Og kanskje er de redd for hvordan barnet vil takle dette.

 

Gi dem tid, evt la dem lese artikler om donorbarn som klarer seg bra.

Men jeg skjønner godt det er fortvilende å føle at en mister støtte midt i prosessen.

[tingeling71]

Jeg føler jeg har gitt mor en sjanse hvertfall. Jeg snakket med henne for godt og vel et år siden og fortalte henne om mine planer. Da syntes hun det hørtes ok ut. Jeg var forferdelig nervøs når jeg fortalte det og ble veldig glad for å få støtte. Etter en uke var det plutselig ikke så ok lenger, da mente hun det ville være bedre å adoptere....noe som ikke går pga man rett og slett ikke får søke en gang som singel.

Så kom det frem igjen for et par uker siden at jeg var begynt å prøve. Da var det liksom greit. Men i går så ringte hun igjen og mente dette var dumt og at jeg ikke kom til å få det bedre og at det ville bli for tøft.... masse negativt. Og så blir far sendt over og kommer med masse greier om at man ikke kan kjøpe seg lykke og om jeg hadde tenkt over dette her.

Jeg blir sint og skuffet fordi de viser så lite respekt for meg og mine tanker og mine følelser og min evne til å tenke og vurdere.

[Ugla er mamma!]

Huff.synd at du opplever dette ved siden av prosessen som er vanskelig i seg selv.

Og ihvertfall når det blir så ustabilt som det gjør.

 

Lite gode råd å komme med..men jeg har full forståelse for at du har valgt denne veien, og håper og tror at når du lykkes vil dette være glemt.

 

Masse gode tanker!

[To barn og hest]

Hei!

 

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Jeg har ingen oppskrift på hvordan takle slikt. Noen trenger tid, noen bare vil ikke, osv, men de aller fleste vil glede seg over en liten nyfødt, uansett hvor uenige de var i utgangspunktet. :-)

Men selvsagt vil man helst ha støtte fra de nærmeste i en så følelsesladet prosess som dette.

 

Jeg lurer egentlig på omtrent det samme; hvor vanlig er det med morstand fra de nære?

 

Det er vel liten trøst for deg, men slik er min situasjon:

Alene med to små barn (snart 3 og 5), småbruk med noen hester, hund og katt. 38 år gammel, og overhodet ikke interessert i å få meg en mann.

Jeg har liten støtte rundt meg i forhold til mitt valg å prøve å få et donorbarn, og har opplevd endel virkelige sårende reaksjoner, inkludert trusler om meldinger til barnevernet, barnet vil bli tatt fra meg på føden osv. Moren min har stått bak de verste utfallene, enten selv, eller ved å få venninne/mine søsken på sin side og mot meg.

Jeg lot være å dra til Danmark i november pga alt drama, men da jeg dro nå i desember passet hun faktisk barna mine de siste 3 timene før jeg kom hjem igjen. Hun bifaller fortsatt ikke dette, og truer med å "slå hånden av" meg. Det har også vært en masse drama i forhold til anonym/åpen donor. Nå har jeg gått tilbake til det jeg egentlig hadde bestemt meg for i utgangspunktet. Moren min bifaller jo ikke uansett...

 

Akkurat som deg vet jeg at dette er riktig avgjørelse for meg, og siden det er mitt liv ( tror jeg, da), må jeg gjøre det som er riktig for meg, og mine barn. Tenk å sitte der om noen år og tenke at jeg skulle jo har dratt til Danmark, og angre på ikke å ha gjort det. Er det noen som angrer på å ha fått et donorbarn, da?

 

Det å kutte ut datteren din fordi hun får barn må jo bare være toppen av idioti, uansett hvordan dette barnet ble unfanget. Det som er viktig er at de ikke lar barnet føle på disse holdningene til donorbarn etterhvert som barnet blir større.

 

Jeg håper selvsagt at jeg blir gravid, men samtidig gruer jeg meg til alle reaksjonene, og mine følelser rundt dette med hormoner i kroppen.

 

Du må holde fast ved hva du selv vil, også må alle andres meninger bare være bakgrundstøy. Også gjør du det som er best for deg. Det er kjempevanskelig, men den dagen du endelig er 3 mnd på vei, er alt glemt, nesten. :-)

 

 

 

Det er ditt liv, og du må ta de valgene som er riktige for deg.

 

 

Lykke til!

 

[To barn og hest]

Hei tingeling71!

 

Ville bare si at jeg vet litt om hvordan du har det. Moren min veksler også hit og dit, men jeg har helt enkelt innsett at hun kommer ikke til å være en av mine nærmeste i denne prosessen.

 

Har også fått masse negativ svada, "Barn kommer når tiden er moden, osv." ja, for når man er 38-39 år så er det bare å sette seg og vente på at tiden skal bli moden!! Det jo så man må le litt... :-)

 

Jeg blir også frustrert over å føle at jeg liksom ikke skal ha tenkt over dette skikkelig. Når man har brukt flere år på å komme til avgjørelsen!

 

Stå på, det er ditt liv. :-)

 

 

[tingeling71]

Tusen takk til dere alle for støtten og historiene til anonym og "to barn og hest". Kanskje teit å si, men litt godt å vite at det ikke er bare jeg som opplever sånt... at det ikke er meg som er umulig og gjør gale valg i livet liksom.

Har vært i Køben i dag. Dagen har vært ganske tung, med tanke på mor og far. Akkurat nå skulle jeg gitt mye for å få en god og varm klem fra noen. Heldigvis har jeg en venninne som støtter meg masse gjennom dette. Sendte henne en melding i dag og fikk beskjed om at alle er sin egens lykke smed og at jeg kan jo ikke sette meg ned og vente å se hva som skjer. Og det er jo sant. Og det er mitt liv.

Jeg tror nok mor er litt bekymret fordi jeg blir ganske nedfor og lei når en mann avviser meg, noe som ganske nylig skjedde. Og da tror hun at jeg er super-deprimert hele tiden og tenker stakkars barn. Eller noe sånt. Men det er jo ikke sånn. Og det er mitt liv som dere sier.

 

Synes du er ekstremt tøff jeg, "to barn og hest". To barn, hest og andre dyr... er det travel hverdag eller? Har du noen gode tips på veien kanskje, for hvordan man takler alle utfordringer?

[To barn og hest]

Hei tingeling71!

 

Med alt som har skjedd her på forumet det siste døgnet er det nesten skummelt å være åpen på de litt mere private tingene, men jeg tar sjansen. :-)

 

Hvis jeg kunne velge om igjen er det bare en ting jeg angrer på og det er at jeg ikke valgte sæddonor i Danmark til mine to første barn også.

 

Det å ha et eller to barn alene er i seg selv ikke sååå vanskelig. Man tar et minutt av gangen, også må man prøve å innse at det er ikke mulig å planlegge hvordan du vil løse fremtidige problemer. Løsningen gir seg selv når du står i situasjonen. Følg magefølelsen, ikke hva alle andre synes du skal gjøre. Det er faktisk mitt beste råd.

 

Feks, da jeg fikk nr 2 og var alene med en 2-åring og viste at jeg kom til å ha ammeproblemer (jeg kan alt om amming nå, det er mitt hjertebarn :-) ), brukte jeg en masse tid på å tenke ut hvordan jeg skulle klare å holde 2-åringen opptatt mens jeg ammet og pumpet og alt det styret. Jeg hadde spesielle bøker, og de skulle bare frem ved amming osv. Da det kom til stykket ble løsningen helt anderledes, også gjerne fra gang til gang.

Poenget er at det ordnet seg på et vis. Det gjør alltid det. :-)

 

Barn gråter av og til, det er ingen krise, selv om man av og til føler at alt er bare kaos. 2 min senere kan alt være harmoni. :-)

 

Jeg har løst veldig mange praktiske problemer med å rett og slett ta med meg barna og inkludere dem i det jeg skal gjøre. (Sette på vaskemaskin, bygge gjerde til hestene, handle mat, støvesuge, alt mulig) Alt tar da sinnsykt lang tid, men jeg får da gjort noe den dagen. Og barna liker det.

 

Og en ting til; prøv å ha minst mulig å gjøre med negative mennesker, det suger så sinnsykt mye krefter, som man trenger til barnet/a.

 

Nå må jeg legge til at jeg desverre ikke er arbeidsfør etter alt jeg har vært igjennom med bf. Dvs at jeg har hatt veldig mye tid med barna mine, men til tider veldig lite ork og krefter. Nå er jeg heldigvis blitt så pass mye bedre at jeg tørr å gå på siste barnet. De som har barna i barnehagen fra morgen til sen ettermiddag og er på jobb hele dagen har jo en helt annen hverdag, som jeg ikke vet noe om. Mange sier at det er mere slitsomt å gå hjemme med små barn i år etter år, enn å jobbe. Jeg kan jo ikke sammenlikne, men man blir jo litt smårar i hodet etter noen år. :-)

 

Når det gjelder dyreholdet er det nå veldig tilrettelagt, så det koster meg akkurat så mye tid og krefter at det blir en hyggelig rekreasjon i hverdagen. Også har barna lille Svarten til å ri og kose med, og det betyr jo mye.

 

Du kommer til å klare dette helt fint, også vil moren din se at dette gikk jo bra likevel, også kommer hun etter. :-)

Bare å trekke pusten og ta en ting av gangen hvis det blir litt kaos. Alt ordner seg. Løsningene vil lyse deg i ansiktet når du står der. :-)

 

Lykke til!

Både med foreldrene dine og testing i romjulen. :-)