hvor sint har vi "låv" å bli på en som snart blir 3 år?

[Anonym bruker]

Her i hus har vi ei vanskelig og sta jente. Er gravid i 8 mnd. Å merker eg har mye mindre tålmodighet. Eg har måtta bli kjempe sint. Hun får raseriutbrudd oftere nå. Slår å biter:-( så hvor sint har vi låv å bli egentlig. Har hevet stemmen min noen ganger. Får sååå dårlig samvittighet etterpå. Hun er bare 3 år tenker eg. Hvordan har dere andre det?

 

[Shinyogsmåen]

Er jo vanskelig å si hvor sint man kan bli da

Men har en skikkelig sta liten gutt og det å komme seg ut av døra om morgenen kan være en skikkelig kamp av og til. Har prøvd mange "lokkemidler" og av og til er det veldig lett heve stemmen.

 

Hvilke situasjoner blir datteren din sint?

[lille sprelle]

Vi prøver å gjennomføre at vi aldri hever stemmen, men at hun får valg. Noe oppførsel (f.eks. bite) er ikke akseptert selvsagt (det problemet har ikke vi), og det må man få plukket av.

Gjør det klart for henne hva som er lov og ikke og hvilke konsekvenser det får om hun ikke forholder seg til det.

 

(hvis du biter, får du ikke eller må du.... hva som passer for dere - må stå i forhold til det som skjer og man må sørge for at barnet skjønner hvorfor).

 

 

[*LykkeligMammaTilTo*]

Helt enig med lille sprelle!

Kjempelett og heve stemmen, og det kommer man ingen vei med. vertfall ikke her i huset! Så noe på tv om dette med og kjefte og heve stemmen gjør bare barna mer fra seg eller veldig lite samarbeidsvillig,.. her gjelder det og ta seg tid tror jeg, sette seg på huk eller samme nivå som barnet, blikk kontakt og forklare hva som ble gjort feil og hvordan man vill ha det. Blr det ingen forandring må man trå til med andre tiltak som man MÅ stå for! foreksempel: ikke barne tv klokken 6, frata leke ol. men man må ikke gi etter, da er man like langt! off.. det er slitsomt når de kommer i en slik trass alder, lett er det og få dårlig samvittighet og.. de er jo sjønnhetene våre! men de forstår mer enn vi tror, utspekulerte er de og.. lett og trille mamma og pappa rundt lillefingern! så ``ta`` de tidligst mulig, og sette grenser.. sparer oss for myyye senere.. )

[temine]

Vi er og flinke til å heve stemmen innimellom, og får dårlig samvittighet etterpå. Ser og at det ikke har noen virkning, så da er det best å telle inni seg og snakke med vanlig stemme. Blir vi og sinte og forbannet forer det hennes sinne.

 

Her har vi ei på 5 år som må gå på rommet når hun etter en advarsel ikke kan klare å høre etter. Hun får komme inn til oss igjen når hun har tatt seg sammen og kan si unnskyld. 2-åringen blir løftet ut av situasjonen og gitt beskjed om å komme tilbake når han kan klare å oppføre seg, og si unnskyld.

 

Gir alltid en advarsel, og passer på å fortelle at slik oppførsele er ikke akesptabel etterpå, samt at vi er veldig glade i de.

 

Også velger vi våre kamper, ikke alt vi slår hardt ned på, men enkelte ting kan man ikke overse.

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

Har du prøvd å vise barnet at du tar hennes følelser på alvor og gi henne aksept for at det er lov til å bli sint og at du forstår hvorfor hun er sint, men at du ikke kan si ja alltid?

 

Jeg har ei lita med masse temperament og hun er sta som få. Det har vært mange runder, men etter at jeg lærte meg teknikken med å gi henne aksept, har hun faktisk ikke hatt ett eneste raserianfall.

 

Det jeg gjør høres ut som noe overdrevent psykologtull, men det virker, bare prøv.

 

Når vesla blir hysterisk sint og gråter og hyler så setter jeg meg ned til henne (hun vil selvsagt ikke at jeg tar henne opp når jeg er en sånn slem mor), jeg sier til henne noe sånt som: Jeg ser at du er sint og det er lov det, kan du fortelle mamma hvorfor du er så sint. Som regel må jeg hjelpe henne til å sette ord på hvorfor hun er sint, jeg vet det jo. Når hun har satt ord på det så sier jeg igjen at det er lov å være sint og at jeg forstår at hun har lyst på sånn og sånn, og da er det lov å gråte når man ikke får det. Så forklarer jeg at jeg ikke alltid kan si ja og hvorfor jeg sier nei akkurat nå, kanskje er det fordi hun får vondt i magen eller noe sånt. Det virker hver eneste gang. Av og til med en gang, da bare stilner gråten og hun kryper opp i fanget mitt, andre ganger må hun tenke litt over saken før hun kommer for å få mer trøst.

 

Dette er mitt andre barn som har et grusomt temperament og er sta, med den første ble jeg sint og bare kjørte over henne, eller jeg ga henne to-tre valg og klargjorde konsekvenser dersom ikke oppførselen opphørte. Jeg har ikke tall på hvor mange anfall og episoder det var med den jenta.