Jeg vet jeg er i risikogruppen, men er det så galt å ønske støtte fra fastlegen og ikke kritikk?? (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg er overvektig og det vet jeg, og jobber med saken. min fastlege og jeg har pratet litt om mulighetene etter svangerskapet for en gastrisk oprasjon. men nå er legen min ute i svangerskapspermisjon og jeg var hos en vikar i dag.

Jeg vet jeg må trene, spise sunt og prøve å gå opp så lite som mulig. Men jeg fikk alle beskjedene om glukosebelastning, svangerskaps forgiftning, diabetes og at jeg ikke måtte gå opp mere enn 8 kg i løpet av svangerskapet. og det blir som en tung sky hengende over hodet mitt. er ikke storspiser av julemat og lignende så er ikke bekymret for julen, har egentlig aldri vært kjempe gla i ribbe osv. og her i huset spises det fint lite snop, og vi har ikke liggende i huset, det som spises er det vi kjøper til en lørdag eller lignende , noe blir det her som til alle andre, men det begrenses fordi jeg vil gi sønnen min på 15 mnd gode vaner helt fra starten.

Jeg er sikker på at 8 kg kommer til å ramle på fort som bare rakkern. og jeg vil jo ikke slanke meg når jeg går gravid. nå veier jeg 93 kg, så jeg er fulstendig klar over at det er alt for mye. Skulle bare ønske legen kunne være litt mere støttende og ikke snakket ned til meg, selv om jeg vet hun er pliktig til å forklare risiko osv.

Men jeg vet av mange tynne som har hatt store problemer i svangerskapet, så betyr det at fordi jeg er stor kommer alt til å gå galt? det føles iallefall litt slik i dag...

og til alle som sier slutt å spis hvitt mel og boller og brus, jeg spiser grovt brød, og vi spiser fisk 2-3 ganger i uken. og jeg elsker frukt og gønnsaker.

Jeg er mye alene med sønnen og hunden vår, fordi mannen min jobber på sjøen. og det er ikke sofaen som får slitt seg ut mest når man har en aktiv krabat i hus.

jeg kunne sikkert gjort mye anderledes, men det er ikke det siste året som er problemet, det er alle årene før som jeg skulle ønske jeg kunne gjort om. og ikke minst mitt forige svangerskap der mye ble gjort galt fra min side.

og ikke nok med det, så fant den samme legen en bilyd på hjertet til sønnen min i dag, selv om de sa det sikkert ikke var farlig skulle det sjekkes litt til. og er en hormonbombe og bekymret mor på samme tid.

Vell det ble litt langt og kjedelig, men måtte bare få litt tanker ut av hodet.

[Anonym bruker]

"Men jeg vet av mange tynne som har hatt store problemer i svangerskapet, så betyr det at fordi jeg er stor kommer alt til å gå galt?"

 

Statistisk sett så ER det mye større risiko for at ting går galt når man er større, sånn ER det bare... Så selv om du har hørt om mange tynne som får problemer, så er ikke statistikken på din side.. Ja, legen ER pliktig til å forklare deg risikoene og oppfordre deg til å gå opp minst mulig for å forhindre komplikasjoner.. Bare synd at du tar det så personlig og har gitt opp allerede før du har prøvd... Så lenge du spiser fornuftig slik du beskriver og holder deg litt i bevegelse så vet jo DU at du gjør alt du kan og trenger ikke å ha dårlig samvittighet for evt vektoppgang - enkelte går jo mer opp i vekt uansett hva de gjør... Men "lurer" du deg selv (slik veeeeldig mange gjør) og "glemmer" sjokoladen du spiser eller potetgullet, DA må du være ærlig med deg selv og ta grep....

Lykke til, det går jo helst bra og forhåpentligvis FÅR du ingen komplikasjoner.....

[Anonym bruker]

Jeg har ikke gitt opp før jeg har prøvd... jeg har alltid vært overvektig, fra jeg var ganske ung, og etter et ganske tøft år gikk jeg ned til 62 kg, så ble jeg gravid og var ikke så lang tenkt som jeg burde vært, og jeg sa til meg selv som alle andre fortalte meg, at det forsvinner fort når du begynner å amme. noe det selvfølgelig ikke gjorde... og da hadde jeg lurt meg selv hele veien. SÅ begynte jeg å ta grep om ting igjen, så det skal jo sies at jeg har gått ned nesten 10 kg siden jeg la om vanene. og som jeg sa så vil jeg ikke at sønnen min skal få problemer med vekten, for jeg vet hvor vanskelig det er. jeg glemmer ikke hva jeg har spist av søtsaker som jeg vellvillig kan innrømme at jeg gjorde tidligere. men jeg hadde begynt snuprossesen i livet mitt. er vell skrekken etter alle kg jeg la på meg sist som gjør meg sint og frustrert og redd. Jeg vet jo at legen har rett, er nok mye i det at jeg er sint på meg selv at jeg lot det gå så langt sist gang. Jeg vil ikke gjøre noe som kan skade barnet mitt! og jeg vil at begge barna mine skal ha gleden av en opplagt mamma.

[Anonym bruker]

var self. HI

[HegeAE]

Syns eg har ein bra fastlege, og får god oppfølging under svangerskapet. Sjølvsagt får ein beskjed om at ein er overvektig, sjølv om ein veit det og. Men, det gjer meg eit ekstra puff i ryggen for å vere enda meir forsiktig.

Må nesten le litt når det blir meg fortalt at eg må holde meg unna brus, saft og ikkje så altfor mykje juice. Og ete grovt brød. Alt dette gjer eg fordi eg ikkje er så glad i kvitt brød og søte drikker.

Så eg kan like greit forsette og ete som eg har gjort før, men kutte ut lett tilgjengeleg sukker. Det vil seie mat som er tilsatt sukker, sukkerholdige drikker, minst mogleg frukt og juice. Og ikkje så mykje melk. Heldt meg til Biola eg, for da drikker eg mindre melk. Men, det var det der med yogurt da.... Men, kan ofrast den og. Så eigentleg ikkje så mykje å endre på.

Så da er det slutt på at min sambo og skal drive og dytte i seg all slags sukker i tid og utide. Han har ikkje godt av det uansett.

[HegeAE]

Men, eg har faktisk ikkje gått noko opp i det heile tatt i dette svangerskapet, og det syns legen er bra.

[Anonym bruker]

Vel, det høres jo ikke ut som at du har gitt helt opp, men at du selv ser litt ned på deg selv. Pga det som skjedde forrige gang.. Det som skjedde forrige gang kan du uansett ikke endre på. Du kan ikke forandre fortiden. Du må se fremover og være positiv.

 

Finn teknikker som funker for deg.

For min venninne fungerer skritteller+ vannflaske. Hun har X antall skritt hun skal gå hver dag og hun drikker en full flaske med vann før hvert måltid..

 

For meg funker en matdagbok best.. Skriver ned hva jeg har spist, og summerer dette sammen på kveldstid. Fikk meg litt av et sjokk når jeg så hva jeg spiste i løpet av en dag.. Glemte helt at jeg hadde gomlet i meg x antall brødskiver++

 

For ei annen jeg kjenner funket det best å spise alt hun ønsket, men i visse mengder. Ville hun ha sjokolademelk, kunne hun ta et halvt glass. Ville hun ha sjokolade, kunne hun ta ei rute. Men etter å ha spist en søtsak måtte hun spise en grønnsak rå. Broccoli, gulrot, blomkål.. ja hva som helst.. Og drikke et stort glass vann..

 

 

Legen din er pliktig til å informere deg om risikoene. Ikke ta det så personlig. Ta det heller som et lite puff i ryggen og bestem deg for å bevise for deg selv at du er sterk.

Er overhodet ikke sikkert at du kommer til å legge på deg masse i dette svangerskapet.

 

Lukke til! Og ta grep om ditt eget liv!

[Barn nr 3 (termin 29 mai)]

Hei!

 

Når eg var gravid med jenta mi, så spurte eg på første legekontroll om eg måtte forvente meg komplikasjoner og om det var farlig for barnet med vekta mi (1,75 høg og 102 kilo). Legen sa da at det var ikkje så viktig kva ein vog i utgangspunktet, men kor mykje ein la på seg underveis.

 

Når eg gikk til jordmor sa ho omtrent det samme. Eg var frisk heile svangerskapet og fikk ingen komplikasjoner, lett fødsel og gikk lange turer heilt til dagen før eg fødde. Eg var ikkje flink med maten pga av eg var kvalm gjennom heile svangerskapet og det einaste som hjalp eller som eg klarte å ete var karbohydrater og sukkerholdig mat. HAdde super dårlig samvittighet, men klarte ikkje noko anna. Eg la på meg 14 kilo undervegs.

 

Poenget mitt er at alle er so forskjellige. Ein bør sjølvsagt prøve å gjere det beste ein kan og prøve å ete sundt og trene det ein kan. Men om ein er tjukk eller tynn i utgangspunktet, so veit ein aldri kven som får komplikasjoner. So prøv å tenk meir på det at ein ikkje må gå opp so mykje enn å tenke på kor masse ein var i utgangspunktet.

 

So trur eg det er kan være lurt for å ikkje føle seg "overkjørt" av legen eller såra av at legen sier noe om vekta, så ta det opp sjølv. Sei at du veit du er overvektig, og at det kan være større risiko, men at du vil forsøke å leve so sundt som du kan for at dette skal gå bra!

[Anonym bruker]

Du er ikke SÅ tung!

 

Var litt lettere enn deg sist jeg ble gravid, men la på meg nesten 20kg! - Mye vann da. Legen sa faktisk at det ikke var noe problem, siden jeg var i god form (trente 2-4ganger pr uke + styrke øvelser hver dag), blodtrykket var lavt og alle prøver viste at jeg var i grei form.

 

Denne gangen var jeg 83kg i utgangspunktet, og var inne på glykosebelastningstest (etter "ordre" fra jm) for noen uker siden, legen så på meg og spurte hvorfor i allverden jeg hadde tatt den!

 

Sist var jeg mye flinkere til å trene, spiste ikke snop i det hele tatt, -ikke brus etc likevel la jeg på meg MYE (alt "rant" av rimelig fort). Denne gangen er jeg mye mer avslappet, spiser litt snop, drikker brus og er dessverre mye dårligere til å trene, men har likevel "bare" lagt på meg 8kg og har et par uker igjen til termin. - Hvorfor forskjellen er så stor kan iallefall ikke jeg forklare!

[Anonym bruker]

Da har jeg 15 dager igjen til termin og jeg har til nå gått opp kunn 6.3 kg glukosebelastningen var perfekt og jeg har til og med kunnet unne meg sjokolade og litt brus dette svangerskapet. Jeg fant ut at hvis jeg skal gå å konstant bekymre meg for vekten så kommer dette til å bli et langt svangerskap. jeg har vært utrolig plaget med bekkenløsning så mosjonen har begrenset seg til plenklipping og små korte turer med sønnen min på snart 2 år. blodtrykket mitt har legget på 95/60 stort sett hele tiden, har steget noe de siste ukene. men er jo tross alt 38+2 i dag. på vekstestimeringa så var lille prinsessa mi +2, altså helt normal. så jeg kom meg igjennom uten å legge på meg så alt for mye, babyen er ikke over gjennomsnittet stor. jeg har ikke hatt sv. diabetes eller sv. forgiftning.

ville bare gi en liten oppdatering, og si at selv om det kansje ser litt svart ut etter et slikt møte med lege så kan det gå bra. vi overvektige er ikke dømt til å få alle plagene selv om vi er litt store

lykke til alle andre som snart skal møte deres små prinser og prinsesser

hilsen HI

[Timalu2012]

Jeg syntes det er stor forskjell på hvordan man sier ting, og det går noen ganger ann å si ting på en litt finere måte.

 

For å trøste deg litt gikk jeg fra 83-107 kg forrige svangerskap og jeg var i fin form hele svangerskapet(bortsett fra litt kvalme, leggkramper & halsbrann men det har vel ikke så mye med vekta å gjøre) og jeg jobbet helt frem til permisjon og hadde ikke noe spesielt vanskelig fødsel.I dette svangerskapet er startvekta 95 kg, og jeg skal prøve å ikke gå opp noe særlig mer enn 5 kg=) Men jeg bekymrer meg absolutt ikke, etter hva jeg har lest her er det mange som veier mer enn oss som har hatt lette svangerskap og fødsler, så bare fortsett med det du gjør som å spise sunt og være i aktivitet=)

 

Hvor langt er du på vei? Jeg er bare i uke 11 =)

[Anonym bruker]

Jeg veide 121.6 kg første svangerskapskontroll jeg. Gikk opp 3 kg fram til uke 24 og etterpå gikk jeg ned. I uke 33+3 så veide jeg faktisk 120.0.. Fikk faktisk beskjed fra jordmor om å begynne å spise oftere! Jeg hadde gått opp 1kg nå de siste par ukene, så veide på torsdag 121.0 og da var jeg 35+2. Skal inn til jordmor idag og og regner med at jeg kanskje har gått opp litt til nå sånn at jeg har kommet meg opp til startvekta!

Tipper jeg kommer til å ende opp på ca 3 kg + i forhold til startvekt når fødselen starter..

[Niau82, ♥mars12♥]

ser for meg at jeg kommer til å si til legen om han er frekk mot meg, at ærlig talt, selv om jeg er ovvektig gir ikke det deg rett til å ikke behandle meg med respekt.