Jeg er kjempe redd for at jeg skal miste kontakten med sønnen min så fort nurket kommer til verden!

[Anonym bruker]

Jeg bekymrer meg for det hver dag! Får vondt inni meg og klarer ikke å glede meg til nurket kommer slik jeg helt ville. Forstår at det blir mindre tid alene med bare han og meg, men jeg er redd vi ikke skal ha det sterke båndet vi har nå og at han skal føle seg ekskludert.

[Anonym bruker]

Slapp av. Mange tenker snn, jeg gjorde også det. Jeg gruet meg til fødselen og følte at jo nærmere den jeg kom, jo nærmere var jeg å "miste" henne og det vi hadde sammen. Så kom søsteren hennes til verden, og tanken har ikke streifet meg en gang etter fødselen. Vi er en til i familien nå, og det er alle glade for.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner bekymringen din, og hadde det på samme måte selv. Gutten vår ble født i april, jenta vår er 3 1/2 år. Husker jeg bekymret meg masse. Og må bare forberede deg på at det nok blir en periode i begynnelsen hvor du ikke har mulighet til å være der like mye for gutten din som du har brukt, og som han er vant til, blant annet pga amming (om du skal amme). Dette er tøft, men slik det bare må være...

 

Da er det viktig at pappan er der ekstra mye for gutten. Og at du når babyen sover eller er sammen med pappan, viser gutten din at du gjerne vil ha litt tid alene med ham. En liten halvtime intens mammatid veier mye opp for det at du har mindre tid til ham. Og ta ham gjerne med ut på korte trilleturer, stell av babyen og lignende. Vis at du fortsatt er glad i ham som før, og at dere fortsatt kan kose og ha det gøy sammen.

 

Bare vær forberedt på at han kan avvise deg en periode Det gjorde jenta vår... Da jeg endelig var litt babyfri, og viste henne at jeg gjerne ville være sammen med henne, foretrakk hun pappan. Det var veldig sårt, men også forståelig. Barn foretrekker gjerne den det er mest sammen med.

 

Vi tok tida til hjelp, og det har gått kjempebra. Nå har vi funnet tilbake til hverandre, hatt alenetid, dratt på småturer bare vi to, og som en kjempebonus: hun elsker lillebroren sin, og viser det!

 

Dette var min erfaring. Andre har sikkert andre erfaringer.

 

Ville bare fortelle deg at du er en vanlig frykt. At ja, forholdet vil endre seg. Men med tid og kjærlighet og forståelse så vil det helt sikkert gå bra

[Anonym bruker]

det var jeg også veldig redd for! jeg og sønnen min har alltid hatt noe spesielt sammen. jeg gruet meg for om jeg hadde nok kjørlighet til begge, jeg gruet meg for om han skulle føle at han ikke var viktig lenger osv osv...

 

da lillefrøkna kom var det som om det alltid hadde vært slik. jeg kjente at jeg hadde nok til begge. jeg kjente også at det spesielle båndet jeg og sønnen min har ikke var borte, men heller forsterket. fordi han ikke bare nå var mitt eneste barn, men min førstefødte. lillejenta og jeg vil også forhåpentligvis få et slik bånd. på et litt annet grunnlag men like fullt;)

 

poenget er at ting har ikke forandret seg. det har bare blitt bedre. jeg har to vakre barn. jeg har nok til begge. ingen blir tilsidesatt og alle får dekket sine behov. de tingene som tidligere var forbeholdt gutten er nå lillesøster med på. man må bare vise barnet at det er nok til begge uansett. jeg sier f.eks at jeg har 2 fang. ett barn på hvert ben. det å lage plass til to er ikke så vanskelig som man skulle tro. ikke i noen sammenhenger;) men det er viktig å vise med handlinger i stedet for ord. ord glemmes lett, mens handliger er noe man husker og kjenner på kroppen. det gir større trygghet;)