flere med fødselsdepresjon her? hvordan er dagen derers? (langt)

[mamman til 2 godjenter:)]

jenta mi er nå straks 2 mnd og dette har vart siden hun kom til verden. noen dager er veldig tunge der jeg gråter mye og orker omtrent ikke å ta meg av henne, hater når hun griner/hyler og blir sint/irritert på henne.

 

helt i starten så gråt jeg hver eneste dag i mange timer, ønsket at hun aldri var født, angret på henne og ville adopterer henne bort, var nesten så ille at jeg søkte etter adopsjonsbyråer på nettet. jeg hylte til henne oppi ansiktet og tok henne fort (nesten så jeg røska henne opp hvis det blir litt lettere å forstå) opp av senga hvis hun ikke ble stille. kunne si at jeg hatet henne og angret på henne. hadde veldig dårlig samvittighet for eldste jenta på 2,5 år, ville bare ta meg av henne, ville ikke ha noe med babyen i det hele tatt å gjøre. hun gråt mye og gjør vel det enda syns jeg da og det er det jeg ikke tåler å høre, grining, blir sint og irritert med en gang omtrent, ihvertfall hvis hun ikke roer seg på fanget eller om jeg bærer rundt på henne, da "klikker" det og jeg må bare legge henne fra meg og gå vekk så jeg ikke gjør henne noe, trur ikke jeg kunne gjort det, menjeg veit ikke, kjenner meg selv ikke igjen når jeg blir sånn.

 

jeg går nå hos psykolog og får pratet ut heldigvis, søkte hjelp med en gang jeg merka at det begynte, for med eldste jenta så søkte jeg ikke hjelp før hun var 8-9 mnd og det var da jeg slo/klapsa henne på rumpa, skjønte da at jeg trengte hjelp. etter noen måneder gikk det over, hjalp mye å begynne å jobbe igjen og være noe annet enn bare mamma og vi har nå verdens beste forhold:)

 

har så dårlig samvittighet overfor babyen, er ikke noe morro å ha det sånn i det hele tatt, hater meg selv til tider fordi jeg er sånn mot henne, gubben og eldstejenta, vil ha et normal familieliv.

 

hvordan har dere andre det? noe dere gjør så det gjør hverdagen lettere?

 

dette ble langt og sikkert rart skrevet, men er det jeg følte nå da jeg skrev.

 

takk for at du leste:)

[Vicky 83]

Hei. Jeg har ikke fødselsdepresjon, men vil så gjerne gi deg en liten klem. Føler med deg. Jeg har opplevd en vanlig depresjon, og jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må være å ha fødseldepresjon. Da er man deprimert i en periode der det er så mye følelser, hormoner og forventninger fra før av. Og samtidig har man en liten baby å ta seg av.

 

Min første tid som mamma var utrolig tøff. Gutten var veldig urolig, jeg sov maks to timer i døgnet, og ammingen var et mareritt. Etter åtte uker fant vi ut at han hadde KISS. I denne perioden følte jeg meg som en utrolig dårlig mor, eller ihvertfall at jeg ikke var noe bra mamma for akkurat denne gutten. Jeg følte at når han var hos meg var det bare hyl og skrik, og vonde følelser på grunn av ammingen. Husker jeg tenkte at om ikke vi to kom til å ha et godt forhold til hverandre, så hadde jeg ihvertfall skaffet han en veldig god pappa. Det tenkte jeg at var litt min fortjeneste, gjennom pappaen hadde jeg gjort noe godt for gutten min. Så det var min merkelige måte å tenke positivt på.

 

Selv om den første tiden var tøff, var jeg nok ikke i nærheten av å ha noe fødselsdepresjon. Det hadde jeg faktisk tenkt på på forhånd at jeg virkelig håpet at jeg skulle unngå. Siden jeg har vært deprimert tidligere, vet jeg at jeg har en større sårbarhet for fødselsdepresjoner.

 

Fikk så vondt av deg når jeg leste innlegget, håper inderlig at du snart ser bedring. Husk at du er en god mor for dine barn. Du er bare syk akkurat nå, og du skal bli frisk igjen. Bra at du har tatt tak i problemene allerede. Håper du har mann og familie som kan avlaste deg fra barna slik at du får hvile og pusterom.

 

Stor klem.

 

[fastelavens_bolla!]

så utrolig flink du er som står fram med det og ikke minst klarer å sette ord på det! all ære til deg for det vet godt hvordan du har det! og det er ikke lett! jeg kom meg gjennom det ved hjelp av en utrolig god helsesøster og familie som stilt opp natt og dag.

 

Hold ut kjære deg:) det finnes alltid lys i enden av tunnelen, sender deg masse masse gode tanker og en stor god klem!

[Mamma's Magic]

Hmmm... Jeg ble litt forskrekka av å lese innholdet ditt, fordi du beskriver akkurat hvordan jeg har det, og jeg har aldri tenkt at jeg har fødselsdepresjon! Dvs. jeg har ikke søkt etter adopsjonsbyråer, men har følt at jeg kanskje burde gjøre det. Har også følt at jeg angrer på at jeg ville bli mamma, samt at jeg har blitt veldig sint på baby, og tatt henne opp fort (som du sier) noen ganger. Flere ganger har jeg bare måttet legge henne fra meg, fordi jeg har blitt så irritert. Men jeg har aldri tenkt at jeg har depresjon, og det tror jeg heller ikke at jeg har.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men babyen min gråter VELDIG mye, så mye at det er utrolig slitsomt. Det er derfor jeg blir sliten og av og til, sur. Men når hun er blid, elsker jeg henne over alt på jord, og jeg har aldri følt at jeg hater henne. Men av og til har jeg følt redsel for henne, og tenkt at hun kanskje rett og slett er ond, og prøver å ødelegge livet mitt (ja, jeg vet at det er sykt). Og alle disse følelsene er utrolig vonde, man føler seg jo som en elendig mor når man får dem.

Kan dessverre ikke gi deg tips på hvordan det skal bli bedre, annet enn å evt. prøve å oppsøke hjelp til babyen din, hvis hun gråter så mye at det kan være noe som plager henne. Mindre gråt kan kanskje gjøre det lettere for deg? Jeg blir i allefall et annet menneske når det er mindre gråt, kan alltids takle noe, men time etter time hver eneste dag, da føler jeg meg ikke så happy akkurat jeg heller.

 

Håper det går bedre med deg etterhvert. Må si jeg føler med deg, skjønner hvordan du har det, og jeg skjønner at jeg er heldig som har en konkret grunn til at disse vonde følelsene dukker opp nå og da. Det må være fryktelig fælt at de potensielt kan trigges av hva som helst. Masse lykke til, og en god klem til deg:)

[EgG]

Kjære deg!

Så modig du er som snakker om det og har søk hjelp!

Det er første steget.

Jeg hadde det også ganske tøft den første tiden. Ikke så ille som du har det, men nok til at jeg søkte hjelp.

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en fasit, men det kan jeg desverre ikke. Det som gjorde det hele bedre for meg var at jeg prøvde å senke skuldrene og si til meg selv at dette er ikke noe babyen gjør med vilje. Når babyen min gråt prøvde jeg mat, bleie, soving, kos etc. Sikkert akkurat det samme som du gjør.

Har du ingen som kan avlaste deg?

Kan ikke babyen overnate hos besteforeldre en helg eller noe?

Ikke for å strø salt i såret, men jeg tror deler av grunnen til at babyen kanskje gråter er at hun merker angsten/stresset ditt og det gjør det bare verre for dere begge.

Hvis du har venninner som er hjemme på dagtid, så be de komme. Hvis du har det som jeg hadde så vet jeg at det siste du ønsker er besøk, men for all del: IKKE SITT ALENE!

Ta i bruk slek og venner og gråt ut til de, klag, syt og hyl. Be de ta babyen mens de er hos deg. Men ikke sitt alene. Det er nok mitt beste råd.

 

Lykke til! (føles veldig fattig å skrive det...)

[mamman til 2 godjenter:)]

Tusen takk for gode ord fra dere, det varmer en sliten kropp:)

 

Og ja, hun merker nok at jeg er stresset og ikke har det bra, hun blir jo redd meg på en måte når jeg skriker til henne og det er vondt, hater når det er sånn, hater meg selv til tider, kan ikke skjønne hvorfor jeg er sånn, det er ikke meg i det hele tatt.

 

ja, det værste er å sitte alene, så prøver å komme meg ut til venninner og få besøk hjem, men de har jo sitt liv de og så klart.

 

jeg har foreldrene mine, men de vil ikke ha henne om natten enda, og det skjønner jeg, hun er jo så liten men de har passet henne noen timer en dag da:)

 

jeg vet det kommer til å bli bedre med tiden, det gjorde det sist, er bare så synd at det skal ødelegge permisjonstiden hver eneste gang.

men vi har noen gode dager og, det har vi, og det blir bedre når hun blir mere våken og følger med på ting osv, det gleder jeg meg til:)

 

til deg som skrev litt lenger opp her at du kjente deg igjen i det jeg skrev, det er ikke sikkert du har noen depresjon, men hvis det fortsetter, ta kontakt med noen for å få hjelp, det kan utvikle seg selvom man ikke trur man blir deprimert.

 

takk for gode ord en gang til:)