Hvordan klarer man å SLUTTE og tenke på å få barn?

[popstar]

Hvordan i all verdens klarer man å roe eller gi f..n??! Skulle ønske jeg kunne, men nå er el her.... og jeg er i gang igjen!! Eneste forskjellen fra nå og snart 3 år tilbake, er vel at jeg ikke blir skuffa når mensen kommer!!

 

Har dere noen tanker rundt dette?

[lykke i 2011? gravid!!]

Jeg forstår det så godt!

har det på akkurat samme måte selv. Og det værste jeg vet er når noen skal "trøste" eller hva de nå prøver på, og sier til meg "hvis du ikke stresser med det, eller ikke tenker så mye på det, så ordner det seg nok. Du er jo så ung" *FRUSTRERT* Åssen skal man klare å ikke tenke på det, når det er det alt dreier seg om for tiden.

[popstar]

Ingen? :/

[shalin]

Har vel ingen gode råd akkurat,det er jo tanker som er der konstant. Det eneste som kan være mulig er å få annet å tenke på,få en hobby eller noe,kanskje et dyr? det vil kanskje hjelpe litt,men hvor lenge vet jeg ikke. Jeg vet akkurat hvordan det er,det blir jo nesten en besettelse det der.. utrolig vondt er det også,å bli skuffet mnd etter mnd,år etter år:-( Men vi må ikke slutte å gi opp håpet,en dag er det vær tur:-)

[popstar]

Ja, tanken og følelsen er jo uavhengig alder. Nå er jeg 12 år eldre enn deg, men er som en sprek 20-åring i kropp og sjel;)

Men, har nesten ingen egg igjen... Så derfor tankekverna går litt ekstra:(

 

Får jeg spørre hva din diagnose er?

[lykke i 2011? gravid!!]

nå vet jeg ikke om du mente meg, men svarer likevel jeg

Her er det uforklarlig barnløshet. litt frustrerende, for da burde vi blitt gravide lissom. Har et like stort håp hver måned, men neida

[lindynatt]

Man slutter ikke å tenke på det, men det slutter å være viktig.

 

Det er andre ting i lviet som blir mye viktigere, man slipper opp og nedturer, undersøkelser, hormoner, forhåpninger og får ha kroppen sin i fred (snakker om min egen erfaring her)

 

Innimellom tenker jeg jo på dette med å få barn, men det er blitt så fjernt. Livet fungerer å ufattelig bra uten barn, for mind el hjalp det å få meg en hund veldig.

[popstar]

Jeg er flink til å ha masse annet viktig i livet mitt. Ufattelig gode venner, super familie, flott jobb, trening, hobbyer OG en nydelig hund:)

Men uansett så er det noe som mangler, jeg føler at det blir stopp i egenutvikling og stopp i noe grunnleggende. Vi kommer nok til å skaffe barn uansett hvordan de kommer til oss. Kan ikke forestille meg ett liv uten denne fantastiske, barnslige energien. Men vi er jo alle forskjellige:)

 

Uforklarlig barnløs, ja... Fæl diagnose, null mulighet til å fikse...bare leve i håpet:)) Aldri slutte å håpe, håp og tro er livets grunnmur;)

[lykke i 2011? gravid!!]

Jeg føler selv at vi har mye i livet vårt allerede. Hobby, venner familie. Men barn står som en veldig viktig del likevel. Mulig det endrer seg hvis vi forblir barnløse. Men sånn som det er nå, så er det viktig for oss.

Og det er ikke så lett å fokusere på annet heller. Vi er i en alder, hvor stort sett alle vennene våre er gravide, eller akkurat har fått barn. Så vi blir desverre litt utenfor, til tider. For jeg har kanskje ikke den lengste tålmodigheten til å snakke med andre om deres svangerskap eller nyfødte. Så foreløpig er det vanskelig å tenke seg et liv uten barn for vår del.. så vi gir ikke opp enda nei!

[lindynatt]

Av en elelr annen emrkelig grunn ahr de fleste av våre venner ikke barn, eller de er veldig avslappet og mener barn er greit men et liv uten hadde vært vel så greit.

 

Det man ikke leser mye om er alt slitet med barn, at ikke alt er så rosenrødt, det er vel akkurat den biten, alt det kreves å ha et barn som overveier for vår del.

Men så er vi jo ikke i 20 årene lengre men i 30 og 40 årene.

 

Man blir også veldig opphengt i dette med å få barn så lenge man prøver, det blir den nye hobbyen, det altoppslukende,d et man tenker på, det man ønsker seg, det man MÅ ha.

 

Men kanskje jeg var heldig siden jeg møtte veggen fullstendig med flytting, hund og stress pga alt som gikk galt ved flyttingen og før jeg hadde enrgi nok til å komme meg ovenpå, ble jeg kronisk syk og vet jeg ikke er i stand til å ta meg av et barn.

 

Var en kristen som sa til meg at Guds veier er uransakelige og kanskje han ikke ville at vi skulle få barn.

Nå tror jeg overhodet ikke på Gud, men jeg vet nå at vi var veldig heldige som IKKE fikk barn.

 

Jeg skjønner ikke at min søster orker tvillinger når hun snart er 42 (og de planlagte jo ikke tvillinger da men..) men så lever hun ikke med kroniske smerter som stjeler masse energi, det er vel kanskje forskjellen.

[popstar]

Full forståelse for at man ikke orker når man er syk. Helsa er absolutt det viktigste, og jeg er veldig glad jeg er frisk!! Jeg er en sånn Duracell-kanin med masse energi, og kjeder meg selv etter sju timers jobb som lærer, med masse barn;)

 

 

[lindynatt]

jeg misunner deg fryktelig popstar, jeg har innimellom for mye energi og når jeg da ikke får gjort nok, er det frustrerende fordi viljen er der men ikke helsen.

 

Håper det snart klaffer med ønsket ditt, du høres jo fornuftig ut i og med at du ikke kaster alle andre hobber ol til side og kun fokuserer på å bli gravid.

[Mirakel <3]

Hei :-)

 

Jeg har hatt det tungt en stund og føler at livet er en berg og dalbane...

Vi var ferdig med fryseforsøk for en mnd siden. Jeg har igjen ett fersk forsøk,men har få eggreserver og fikk beskjed om å ikke vente for lenge med det siste,men nå heller jeg mer og mer over på å ikke orke flere forsøk... Jeg vet at da er sjansen stor for at jeg aldri får barn...Vi kommer ikke til å adoptere..

 

Jeg synes livet er urettferdig,men vi har vel alle vårt.. Vi har også venner som snart alle har barn og vi føler oss utenfor.. Vi begynte å ville ha barn før alle de andre. Jeg var 28 da,nå er jeg snart 35..

 

Men det jeg trøster meg med er at jeg har stor familie,en samboer jeg er veldig glad i,mange venner og gode jobbkollegaer. Vi har en katt og skal skaffe oss hund igjen til våren,vi kan reise når vi vil,kan kjøpe oss mer det vi har lyst til,trenger ikke å stresse masse som mange småbarnsforeldr gjør og uroe oss og være redde for barna ,ikke være så beskymret for økonomien, vi er friske begge to bortsett ifra at jeg har endometriose,men den holder jeg noenlunde i sjakk med trimming og kosthold og hvis en blir syk så kan en tenke på seg selv og ta det med ro...

 

Det viktigeste i verden er vel ikke å få barn,men det er bare at det forventes av omverdenen og det ligger i oss...

Føler seg noen ganger mislykket og at folk snakker om en...

Hvorfor ikke bare adoptere eller fosterbarn spør de,men jeg vil ha mitt eget barn og andre ting er uaktuelt...

Alt er valg vi må ta og stå for...

 

Men jeg velger å tenke på friheten som det å ikke få barn har gitt meg....

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå har jeg kommet

[Mirakel <3]

Det siste skulle da være en begynnelse på en ny setning men...

NÅ har jeg kommet så langt i livet at en dag må en tenke at nok er nok...

[Lillie Vanillie]

Hei.

For vår del har det vært en ganske lang prosess å komme dit at vi faktisk ønsker barn. Nå er det ingen tvil om det lenger, jeg tror det blir fantastisk fint om vi blir foreldre. Men jeg ser at vi også vil gå glipp av noe. Å bli foreldre sammen er helt sikkert utrolig stort og fantastisk, men vi har tusen andre ting vi liker å gjøre også, og som vi må bortprioritere dersom vi får barn. Det handler om så enkle ting som reising, frihet, trening/konkurrering, sosiale relasjoner (vi har både venner med barn og masse venner uten). Slike ting er for meg viktig selv om vi skulle få et barn, og vi må nok helt sikkert legge noen gode planer for å ivareta den delen av livet også, for vi ønsker jo ikke å legge bort alt som er viktig for oss nå.

 

Jeg håper virkelig at vi skal få klaff på dette ivf-forsøket vi er i nå, men om vi til slutt må si at nok er nok, og at vi ikke skulle få barn, så tror jeg ikke det er verdens undergang. Jeg tror vi vil bli både skuffet og triste, og at det vil være et tap vi må svelge der og da, men det må vi rett og slett komme over. Livet er for kort til å bruke hele det voksne livet på å sørge over noe man ikke kan gjøre noe med. Vår plan er å prøve så lenge vi føler det er verdt det, og når det er stopp, så vet vi at vi prøvde det vi kunne, og da er det forhåpentligvis lettere å akseptere.

 

Jeg har selv venner som ikke fikk det til på naturlig måte, og som valgte bort ivf rett og slett fordi det er en så stor påkjenning at hun ikke følte hun ville klare det. De adopterte i stedet og har en fantastisk søt liten kineser hjemme.

 

Man må selv kjenne på sine grenser og på hva som føles rett. Noen vil ikke klare å slå seg til ro før det ikke er noen muligheter igjen, andre klarer ikke gå så langt. Uansett tror jeg det er nødvendig å gå igjennom hva man ønsker ut av livet med de kortene man har fått utdelt. Min søster har jo slitt i nærmere ti år, inkludert ivf, men har nå gitt opp og har begynt å fokusere på andre gode ting i livet. Det har vært en lang vei å gå, for livet hennes blir helt annerledes enn hun hadde planlagt og tenkt, men hun har etterhvert begynt å verdsette livet sitt som det er, ikke bare det hun trodde det skulle bli. Men slike ting er jo så uendelig mye lettere å si enn å gjøre. Jeg vet jo ikke selv hvordan jeg kommer til å reagere den dagen jeg selv må velge å legge inn årene.

[popstar]

Tusen takk for flotte svar, jenter:) Dette blir vel som med alt annet, vi er forskjellige og reagerer ulikt på ting. Jeg gir meg nok ikke før alt er prøvd....kjenner jeg meg selv rett;) Jeg er litt sånn av natur, litt sånn "Den som gir seg er en dritt!!" (kniiiiiiiiiiis) Men kommer det ingen engler til meg, så må jeg bare akseptere det og:)

[Rose69]

Popstar, det er nok som du skriver; det er først når man aksepterer barnløsheten,slår seg til ro med det og legger det på hylla for godt at man kanskje kan klare å senke skuldra og tenke nytt og leve videre.