Da skjedde det igjen...

[Barbarella og froskebarna]

Da har jeg vært på ultralyd, og det var bare en plommesekk, med blod rundt. Jeg har i tillegg blødd sparsomt i tre dager nå og hatt mensensmerter, så det er ikke noe håp lenger. Gynekologen sa at han har sett de utroligste ting skje før, så han ville at jeg skulle komme tilbake om en uke og sjekke, i tilfelle.. Men han hadde ikke noe særlig håp for denne gangen, og det har heller ikke jeg. Så nå venter jeg bare på at det skal sette i gang ordentlig.

Da blir det utredning. Noen som vet hvor lenge vi må vente med å prøve på nytt pga utredning? Slipper lange ventelister på sykehuset pga at jeg går til en gynekolog som kan ta prøvene (om jeg forstod ham rett).

[Luddes mamma]

Hei. Så trist å høre! Det er gjør vondt både fysisk og psykisk...

Ta vare på deg selv og kos deg med julen som kommer. Hold oss oppdaterte om utredning.

 

Klem fra

[Håpet ble virkelighet!]

Hei Barbarella! Trist å høre at du fikk nedslående nyheter på ultralyd, like knusende hver gang... I og med at du ikke må vente på innkalling til utredning særlig lenge slipper du jo den påkjenningen. Kroppen må jo komme over dette ufrivillige tapet og du inn i syklus igjen, dette tar vel ofte 4-6 uker. Jeg tok 3 stykk blodprøver på ulike dager i syklus, en i starten og så 2 stykk på dag 21-23 mener jeg det var. Dersom gynekologen vil foreta en gjennomskylling og kikk i livmoren ville hvertfall min gjøre det før eggløsning for å ikke ødelegge en evt tidlig graviditet. Dette er mine erfaringer, men forstår det kan variere noe. Så et par-tre måneder må du nok belage deg på, ofte er det jo lurt å la kroppen og ikke minst psyken få en liten pause også....

 

Håper du har god støtte rundt deg og får hvilt deg psykisk og fysisk frem mot julen. Ønsker deg lykke til videre!

 

Klem

[lykke73]

Uff, det er ingen koselig beskjed å få. Håper det går bra med deg og at du snart kommer deg til hektene igjen. Det er fint at du får oppfølging fra gynekologen. Han tar sikkert flere prøver neste uke, hvem vet hva han finner ut. Det er jo fremdeles håp...

 

Ønsker deg masse lykke til og flott adventstid:-)

[Tingeling.]

Nei å nei... så utrolig dumt.. Jeg føler så med deg og håper det går bra med deg!!

Til meg sa de at det måtte gå tre mnd fra SA til utredningen kunne begynne, men jeg fikk utredningen gjennom sykehuset da. Noen av prøvene tar det lang tid å få svar på. Masse lykke til fremover *Klem*

[Barbarella og froskebarna]

Tusen takk for svar, alle sammen!

Jeg har nå sluttet å blø (har bare vært veldig sparsomt i noen få dager), og det er heller ikke vondt lenger. Men ultralyd ved eggløsning viste at jeg hadde eggløsning på gang for over 4 uker siden, så det er så usannsynlig at jeg er mye kortere på vei enn jeg trodde, så jeg prøver å ikke få opp håpet. Jeg har opplevd MA to ganger før, og vet jo alt om at kroppen min ikke skjønner en dritt og gir akkurat like sterke svangerskapssymptomer ved MA som ved normal graviditet.

Det som er utfordrende nå er å innstille meg på at det ikke blir noe av selv om jeg går rundt og er kjempekvalm og har ømme pupper. Hvis jeg får opp håpet nå blir jeg jo bare skuffet nok en gang!

 

Jeg håper jeg forstod gynekologen rett og at jeg slipper å vente mange måneder på utredning. Dersom det er slik jeg tror så er jeg jo utrolig heldig som får det så fort, da!

 

Klem til dere alle, takk for at dere tok dere tid til å svare

[Tingeling.]

Det er det som er så dumt ved MA, symtomene har jeg også hatt selv om fosteret døde. Men som de sier -de har jo sett det utroligeste på sykehusene rundt omkring, så legene tørr vel ikke annet enn å ikke si at aborten er endelig. Jeg syns personlig at denne usikkerheten er den aller verste. Når man har fått høre at det har gått galt, kan iallfall kroppen få slippe ut alle følelsene, men før det er det som alt sliter i alle retninger og man bli nesten gal av alle tankene som svirrer rundt i hodet på en...

Håper virkelig det går bra med deg og at de finner ut noe på utredningen slik at du kanskje kan prøve noe annet neste gang du blir gravid

[Barbarella og froskebarna]

Jeg må visst vente enda lenger før jeg får et helt sikkert svar.

Ultralyd hos gynekologen i dag viste at det ikke var noen hjerteaktivitet, og fortsatt ikke noe annet enn en tom plommesekk. Jeg ble nesten bare lettet over at jeg nå skulle bli ferdig med det, og at jeg nå endelig kunne klare å føle noe om det.

Ble sendt til Ullevål, hvor en ny gynekolog undersøkte med ultralyd, og hun var ikke like sikker. Hun så fosteranlegg, og hun mente at hun syntes hun hadde sett noe hjerteaktivitet. Hun sa at det antakeligvis ikke er noen ting, men at hun ville vente med å gjøre noe med det. Så nå skal jeg måle HCG over noen dager.

Jeg ble skikkelig satt ut, dette er virkelig en følelsesmessig berg-og-dalbane. Jeg regner fortsatt med at det er en MA, men nå må jeg fortsette dette vakumet jeg har levd i den siste uka enda litt til. Jeg er så sliten nå, både pga den følelsesmessige påkjenningen uvissheten medfører, og rett og slett fordi jeg er kjempekvalm og sliten pga hormonene. Det blir liksom enda verre siden jeg må anta at det ikke er noe vits i at jeg føler meg så dårlig (altså MA). Ligger rett ut på sofaen hele dagen og orker nesten ikke leke med gutten vår når han kommer hjem fra barnehagen. Han er blitt ganske sutrete i det siste i forhold til hva han pleier, stakkars liten blir sikkert usikker av at mamma er så fraværende, jeg er redd han føler seg litt avvist...

 

Beklager sytete innlegg, måtte bare få det ut...

[Tingeling.]

Seriøst?? Oi, her ble det mye frem og tilbake -at det går an! Skjønner du må være helt utslitt nå. Man blir jo gla -får opp hået, så skuffet og lei, så håpefull igjen -forferdelig følelsesmessig berg og dalbane!! Denne usikkerheten er så vond!! Skjønner også at du får dårlig samvittighet for gutten din, man gjør jo det -tror de får med seg alt, men du får tenke at dette er bare en liten periode og snart er supermamma tilbake igjen. Dette var slett ikke et sytette innlegg og forstår deg fullt at du føler behov for å få det ut på en måte! Ta vare på deg selv kjære deg og håper det går bra med deg!! Klem

[Barbarella og froskebarna]

Takk for gode ord..

Ja, nå gleder jeg meg egentlig bare til å få ett eller annet svar slik at jeg kan komme videre og ikke være stuck i limbo...

 

Setter stor pris på svaret ditt

[Barbarella og froskebarna]

Nå går jeg snart på veggen...

HCG-nivåene hadde steget, men ikke doblet seg. Fra 29000 til 38000. Legen sa at det kan bety begge deler, at det kan være normalt at det ikke dobler seg når det er såpass høyt. Men at det også godt kan bety at dette ikke gikk. Ved tidligere MAer har jeg også vært kvalm og dårlig i mange uker, så det er vel egentlig ingen overraskelse at kroppen min fortsetter å produsere HCG.

Nå må jeg vente til mandag, og en ultralyd da vil gi et sikkert svar. Ser vi ikke noe tydelig hjerteslag da så er det ikke noe liv.

Er det lov til å si at jeg er DRITTLEI hele greia??

[Lille diamant]

Ja det er helt lov!! Forstår deg så veldig godt! det er virkelig grusomt å få slike kontrabeskjeder hele tiden, og ikke vite om man skal gråte eller håpe på ett under.

 

Føler veldig med deg, og håper du får den endelige beskjeden på mandag. Selv om jeg vet hvor vondt det er å få den også...

 

I mellomtiden så må du syte og være lei deg alt du trenger her inne, for det er helt nødvendig for at man ikke skal bli gal av frustrasjon!

 

En stor klem fra meg

[lioness*]

Oj, for en nervepirrende utvikling! Er bare innom en nettkafe og skulle se hvordan det sto til - ønsker deg masse lykke til på mandag. Krysser fingrene for et lykkelig utfall. Trøsteklem for den kommende, strevsomme helgen også

[Barbarella og froskebarna]

Takk for gode ord, begge to. Jeg er så glad for å ha dette forumet, selv om det ikke er kjempemye aktivitet her. Det er ingen som forstår bedre enn andre som har mistet gang på gang.

Jeg fikk forresten beskjed om å møte fastende på mandag. Håper virkelig jeg slipper utskrapning, det tar mye lengre tid å bli gravid etter utskrapning, i hvert fall for min del. Har hatt utskrapning hver gang, ene gangen prøvde vi med bare tabletter men måtte ha utskrapning til slutt, da det var igjen en del etter 4 uker.

Hva er deres erfaringer med utskrapning/tabletter? Jeg regner jo med at jeg får være med å bestemme dette litt selv...

 

Er det flere som har erfaring med at folk viser mindre sympati for hver gang? Altså familie og venner.. Det virker nesten som om det er gammelt nytt for dem, og at de blir litt lei av det... Jeg har jo ikke akkurat mindre behov for trøst for hver gang...

 

Lioness, hvordan går det med deg? Har du vært og tatt ultralyd ennå? Blør du ennå?

[Lille diamant]

Jeg fikk både tabletter og utskrapning første gangen jeg mistet. Var da 12 uker, og ble sendt hjem med disse tablettene som skulle åpne livmorhalsen til jeg kom til utskrapning morgenen etter. Det var en grusom natt, og jeg kommer aldri til å ta slike tabletter igjen..ihvertfall ikke med meg hjem. Så må jeg igjennom det en gang i fremtiden, så blir det utskrapning på meg.

Men det er nå min opplevelse da, og det kan nok være stor forskjell fra hvor langt på vei du er og. Så tror nok du får bestemme dette selv så lenge det er ikke medisinske grunner for det ene eller det andre.

 

Angående dette med sympati, så føler jeg også at flere venner av meg ikke har brydd seg så mye de siste gangen jeg har mistet, iforhold til første gangen. Men er heldig som har familie og kollegaer som viser veldig forståelse og omsorg hver gang. Selv om de ikke akkurat snakker så mye om temaet uten at jeg selv tar det opp. Men det er egentlig helt greit også syns jeg

 

Har du snakket med familie og venner om dette? Selv synes jeg dette er veldig sårt, så orker ikke å ta det opp med de venninnene det gjelder..men tenker ofte at de hadde fått seg en tøff opplevelse om det samme hadde skjedd dem, og jeg ikke hadde stillt opp.

 

 

[Barbarella og froskebarna]

Ja, jeg er skeptisk til tabletter selv... Den ene MAen var jeg litt over 12 uker på vei, og begynte å blø spontant (men fosteret hadde vært død i et par uker). Ble sendt hjem fra sykehuset med beskjed om at jeg kom til å bare blø som en mens med små klumper.

Er fortsatt forbannet på den legen som sa det... Det endte med rier og vannavgang og en dings med diameter på 10 cm som plasket i gulvet da jeg stod i dusjen. Sikkert morkaken i tillegg til fosteret, vet jo at fosteret ikke er så stort. Men uansett et vanvittig sjokk.

Etter at det var over tok det veldig lang tid uten at jeg sluttet å blø, og etter 4 uker endte det med utskrapning allikevel.

Dette vil jeg jo ikke oppleve igjen, men jeg tenker at nå er jeg jo mye kortere på vei, så kanskje det ikke blir like ille.

Er det vanlig at det tar lengre tid å bli gravid etter utskrapning, eller er det bare uflaks at det har vært sånn for vår del?

 

Jeg har ikke snakket med familie eller venner om sympatisaken nei. Er ikke noe flink til sånt. Det gjelder nok mest familie, da.

Vet jo at folk er veldig opptatte og travle nå før jul, og vet at de egentlig bryr seg. Men de glemmer liksom å spørre hvordan det går, og det sårer meg. Jeg skulle ønske noen spurte om jeg trenger hjelp til noe, for jeg spør ikke selv.

Kanskje dumt av meg å forvente at andre skal forstå at jeg har det vondt når jeg ikke sier så mye om det da, men man skulle kanskje tro at det sier seg selv?

[lioness*]

Herregud, de der tablettene... har samme erfaring som deg og Lille Diamant - det er helt jævlig vondt. Jeg fikk også rier (vet det nå som jeg har født i etterkant!!!) og sto også i dusjen da noe deiset ut og plasket i gulvet---- herlig. Og dette var flere dager etter at jeg hadde tatt tablettene. Fikk ikke med med smertestillende fra sykehuset en gang. Gjør ikke det igjen.

 

Jeg ble gravid igjen bare et par-tre uker etter utskrapning sist - og da fikk vi babyen vår Så kanskje du har hatt uflaks - eller jeg hadde flaks?

 

Jeg blør enda - ikke enormt mye men litt hver dag....

[Barbarella og froskebarna]

Hmm, heller i grunnen veldig mot utskrapning jeg nå. Er jo ikke sikkert jeg får velge selv, da. Hvis det tar så lang tid etter tablettene også... Har ikke lyst til å oppleve noe sånt på julaften!!!

Jeg føler også at jeg kan sammenlikne med en fødsel i og med at den gangen jeg beskrev var under et år etter at gutten vår ble født. Forløpet var helt likt, men selvfølgelig en light versjon, da. Jeg fikk heller ikke med smertestillende hjem.

Hvorfor får man så lite oppfølging ved sene spontanaborter? Hører så mange liknende historier...

 

Men lioness - har du ikke vært og sjekket ut blødningene ennå? Kan jo være helt uskyldig!! Det er jo så slitsomt å gå i uvisshet...