Sliten

[Raggy]

Sitter her og kjenner hvor sliten jeg er etter all påkjenningen vi har vært igjennom de siste årene. Tre Ma på to år har satt sine spor. Har vært til utredning og de har ikke funnet noe negativt...jippi for det, men hvorfor skjer det da!?....... Humøret mitt har forandret seg etter påkjenningene av å være lykkelig gravid med masse kvalme til å ligge på operasjonsstuen til utskrapning x 3.......

 

Siste halvannen måned har jeg hatt konstant nakkesmerter, hodepine og øresus. Jeg har en tarmsykdom som gjør at jeg ikke kan gå på betennelsedempende medisiner så jeg må bare ta tiden til hjelp.... HJELP sier jeg bare! Hvor uheldig kan man egentlig bli! Blir småsprø. Blir nedfor av å gå slik og samtidig vente og håpe på at det snart må bli vår tur til å bli gravide og BEHOLDE spiren. Har gjort noe med meg å miste tre ganger på rad... Har gjort meg mer sårbar og humøret mitt er ikke like sprudlende som det en gang var. Føler jeg bærer på en stor sorg som jeg ikke får bearbeidet godt nok. Gjør nok godt for meg å sitte å skrive dette og la tårene trille for å lette på smerteboblen jeg har inni meg:(

[Erle79]

Så fint at du skriver her. Det er vanskelig å snakke i levende live med noen om habituell abort, for hvem er det egentlig vi kjenner som vet hvordan vi har det? Jeg tok en tur til psykologen på helsestasjonen når jeg hadde det som værst, etter den tredje aborten min, jeg gråt da jeg gikk inn og smilte da jeg gikk ut igjen. Jeg har alltid vært skeptisk til psykolog-hjelp, men det hjalp virkelig. Hun fikk meg til å fokusere på alt det andre som fungerte i livet mitt; jeg har en nydelig datter fra før, et godt ekteskap med mannen min, trygg og god jobb, fint hus, friske foreldre, gode venner, osv. Kanskje du skal høre om de har en ledig time på din helsestasjon?

 

Det gjør noe med en å ha tre aborter ja. Jeg har vært gjennom noen tunge år kjenner jeg. Babyen har endelig kommet i hus her i gården, men det var to tunge år med prøving, et vondt svangerskap med redsel for å miste og ekstrem bekkenløsning, pluss at ammingen skar seg etter fem uker. Jeg har vært rimelig langt nede denne høsten, på nippet til fødselsdepresjon tenker jeg, men det går bedre for hver måned som går. Babyen blir enklere å ha med å gjøre og habituell abort-helvetet begynner å komme på avstand. Jeg burde jo være overlykkelig for å ha fått den etterlengtede babyen, og det er jeg, men merker at jeg er sliten etter alt som har vært. Tiden leger alle sår, det føler jeg virkelig, men jammen er det tungt når det står på. La tårene trille du, det hjelper...

[Raggy]

Hei Erle 79

Tusen takk for svar. Har tenkt tanken på å ha en samtale med psykolog. Tror det kan hjelpe å få sotert tankene og få delt mine negative tanker.

 

Du har vært igjennom din del leser jeg. Du er heldig som har fått barnet men som du skriver så har du opplevd en del som gjør at man ikke har den enkleste hverdagen enkelte dager. Hvor gammel er babyen? Husker at de tre første mnd med en baby i hus var vanskelige..bli kjent tiden:) Sliten etter graviditeten og fødselen pluss ett lite barn som krever all oppmerksomhet når den er våken.

Godt å høre at du er på har litt mer energi og at dagene blir bedre og bedre. Stor klem til deg:)

[Erle79]

Fint at du vurderer en psykolog-time. Det er jo bare et vanlig menneske som har tid til å lytte, og som ser tingene utenfra. Dessuten er det helt gratis når man får time via helsestasjonen...

 

Datteren min er 6 måneder nå, så jeg er over kneiken. Frem til 4 måneder etter fødselen var verst, da var det lite søvn og mye gråt. Og så følte jeg at jeg ikke burde syte, jeg hadde jo sytt fra meg om babyen jeg ønsket så inderlig. Og sånn var det i grunnen i svangerskapet også, følte at jeg ikke burde syte, bare være veldig glad for at ikke blodet rant... Nå har babyen endelig begynt å sove gjennom natten, uten flaskemåltider, og det gjør underverker for humøret til både henne og meg. Jeg er fremdeles ikke sprudlende meg som jeg var for noen år siden, men det kommer, har vært litt slitsomt en periode bare...

[Raggy]

Godt å høre Erle79 at dagene blir bedre:)

Jeg har alltid hatt plager og "vonder" under mine svangerskap, og vært sliten etter fødselen. Kroppen trenger tid både psykisk og fysisk.

Klem til deg:)

[vilja80]

Det er som Erle sier lurt å snakke med en profesjonell, som har tid til å lytte og som kan se det fra et annet perspektiv (uten å komme med snusfornuftige råd som jeg har opplevd at bekjente har kommet med). Jeg tror det er vanskelig for andre å virkelig sette seg inn i hvordan det er å miste gjentatte ganger (før jeg mistet selv trodde jeg heller ikke at det skulle være så tøft).

 

Jeg merker selv at jeg er sliten etter snart to år, og dette året har jeg vært gravid mer eller mindre hele året føler jeg. Er nå ca 14 uker, og foreløpig ser det bra ut, men jeg merker at det er vanskelig å helt glede seg over det. Husker hvor glad og ubekymret jeg var første gangen, som endte i en MA. Nå har frykten på en måte satt seg litt i meg, og andre rundt meg er mye mer entusiastiske i forhold til graviditeten enn jeg selv klarer å være. Heldigvis blir jeg fulgt opp av en veldig flink gynekolog, og det hjelper.

 

Det kan være en ensom sorg å miste ufødte barn, vi er jo de eneste som har kjent det på kroppen. Jeg er veldig glad for dette forumet, der vi kan dele følelser og tanker med andre som forstår.

 

Ta vare på deg selv!

[Luddes mamma]

Hei Raggy. Det tar på kreftene og humøret.

Jeg gikk til kurator på sykehuset etter min MA i uke 14 (men flg. "fødsel" i toalettet). Gråt og gikk ned i kjelleren i nesten en mnd. før jeg kom meg tilbake til hverdagen.

Etter hver abort har jeg tenkt at jeg burde gå til psykolog, men har aldri kommet så langt.

Ikke krev for mye av deg selv, og tillat deg selv og være sint og skuffa - for det har du har all rett til. Vi har nok alle godt av å få bearbeidet sorgen vi har. Kanskje det skal være nyttårsforsettet i år? Å ta tak i/få hjelp med sorgen så vi kan leve bedre med vår situasjon.

 

Stor trøsteklem til deg.

[Barbarella og froskebarna]

Hei Raggy,

 

Har ikke så mye råd å komme med, men ville bare si at jeg synes du skal gå til en psykolog som nevnt over her. Det er ikke bra å sitte alene med så mye. Det høres nesten ut som om du er på vei inn i en depresjon...

Masse lykke til med alt!

 

Klem

[Raggy]

Takk for alle gode svar dere har gitt meg her inne:) Er så utrolig godt å få trøstende ord av dere som har opplevd det samme som meg. Føler meg til vanlig helt alene med disse problemene men her inne er det mange som meg.

 

I går bestemte jeg meg for at jeg IKKE skal gå å tenke på å bli graivd og bli skuffet for hver gang jeg ikke blir det og når jeg blir det så blir jeg jo LIVREDD. Disse tankene og opplevelsene har gjort så mye vondt med meg at jeg skal nå gjøre mitt aller beste for å tenke på alt annet og det positive i mitt liv som jeg har. Ikke fokusere på det jeg ikke har og har opplevd. Tar nok en stund før jeg greier å snu tankene men skal prøve så godt jeg kan. Er nok det beste for meg og min kjære og mine barn som jeg har vært så heldig å få. Ikke sikkert det er meningen at jeg skal ha flere barn.....