Tiden står virkelig stille akkurat nå..

[Tingeling.]

Er gravid på nytt og har fortalt det til de rundt meg allerede. Vet det er tidlig, men de leser meg så godt og jeg orker ikke bruke energi på å holde det hemmelig for de. Kan slett ikke å lyve heller så. Men tror ingen greier å vite hvordan det er å miste ganga på gang med mindre man har opplevd det selv. Jeg får stadig høre at jeg må være glad for det jeg har, og tro meg -jeg er så ubeskrivelig glad i barnet vi allerede har og det handler slett ikke om det, men kjenner det sårer når folk sier dette for man ønsker jo så gjerne at barnet man har skal få seg en søster eller en bror -det er jo så koslig med søsken. Første gangen jeg var gravid var jeg så bekymringsfri, og det var så godt å slippe disse vonde tankene. Er bare konstans bekymret og tror ikke dette kan være bra for meg eller graviditeten. Går å venter på første ultralyd nå (fredag , er da 8uker) og gruer så mye.. Hadde en ukes tid med ekstrem kvalme og oppkast, men siste dagene har jeg ikke vært spesielt kvalm. Har heller ingen andre typiske symptomer og da bli jeg så bekymret.. Da jeg gikk gravid første gangen kastet jeg opp i første og andre trimester, så det er jo det jeg forbinner med en "vellykket" graviditet -men vet jo at det kan være forskjellig... Oi, dette ble langt, sutrette og uintresant..måtte bare få ut noen tanker..

Lykke til alle sammen!!

[Barbarella og froskebarna]

Hei!

For det første - det du skriver er verken sutrete eller uniteressant!!

Jeg skjønner deg kjempegodt, jeg orker heller ikke holde det hemmelig og "lure" folk rundt meg gang på gang, så det er en del som vet det.

Og jeg er så enig i at velmente råd og trøstende ord kan bare virke platte fordi de ikke har opplevd det selv... Selv er jeg også utrolig glad for at vi har gutten vår, og det ER (for min del) mindre vondt når jeg mister nå fordi jeg har ham og er så innmari glad i den lille solstrålen. Men jeg blir lei meg når andre som ikke har opplevd dette sier at jeg må være glad jeg har ham, for da føler jeg at de bagatelliserer det jeg opplever. Det er kanskje noe sånt du føler også?

Det å miste er jo like vondt, men jeg tror jeg kommer fortere over det fordi jeg fokuserer på gullet vårt.

 

Har egentlig ikke så mange råd ang. hvordan komme seg gjennom ventingen, sliter med det samme selv... Jeg tror heller ikke det er sunt for mor eller barn å gå og bekymre seg. Men hva hjelper egentlig?

Selv var jeg til legen på fredag og fikk en ukes sykmelding pga kvalme og bekymringer. Kanskje noe sånt kan hjelpe dersom du er i jobb?

 

Masse lykke til, si fra hvordan det går på fredag da.

Klem

[Erle79]

Jeg skjønner kjempegodt hvordan du føler det, jeg hadde det likedan i mitt siste svangerskap. Folk som ikke har opplevd en abort mangler rett og slett evnen til å sette seg inn i hvor sårt det er å miste. Mitt første svangerskap var uproblematisk, som ditt, og jeg tenkte litt sånn "går det, så går det, og hvis ikke så lager vi bare en ny baby". Og hvis jeg hørte om andre som aborterte, så tenkte jeg "skjerp deg, tørk tårene, og prøv på ny". Men så mistet jeg selv i uke 13, uke 9, og uke 8, og jeg opplevde at man kan jo ikke skjerpe seg gjennom noe sånt. Man blir deprimert og nervøs til den dagen et nytt svangerskap er helt i havn.

 

Jeg følte dessuten på noen måter at barnet vi hadde fra før gjorde det verre. Ja, vi var jo heldig som hadde klart å få barn allerede, men etter å ha mistet så jeg jo med mine egne øyne hva vi gikk glipp av. Ikke bare et eller annet barn. Hadde fosteret klart seg hadde vi fått en fantastisk sønn eller datter, like skjønn og flink som barnet vi allerede har.

 

Jeg tipper du får god feedback på ultralyden på fredag. Det går veldig opp og ned med de symptomene i første trimester, og så lenge du ikke blør pleier alt å være fint. Oppdater oss om hvordan undersøkelsen går. Lykke, lykke til femover, og prøv å tenk gode tanker, selv om det er vanskelig. Det skader faktisk ikke å være bekymret, jeg var nervevrak i mitt siste svangerskap, og det endte godt, fikk en etterlengtet liten jente i mai...