til dere som har födt för :)

[Alvasmamma]

Jeg er förstegangsfödene og har så klart altfor mange spm. Derfor er jeg veldig glad i dette "chatterommet" hvor man kan hjelpe hverandre

 

Det er veldig mye fokus på alt som skjer med kroppen FÖR födselen, men lite fokus etterpå. Etter at ungen er ute... Alt som faktisk kroppen skal igjennom i ettertid. Min mor fikk seg ett sjok da hun hadde fått meg ( ingen hadde fortalt at forstoppelse etter födslen var vanlig, så når hun endelig fikk gått på do var det som å föde på nytt).

 

Er dette jeg lurer på... Hva skjedde med kroppen deres? Blödde dere mye etter födselen? Hadde dere "toalett"problemer? Hvordan var det å komme hjem for förste gang fra sykehuset og ta ansvar for babyen uten hjelp av leger/jordmor?

 

Födselen er en ting, men det ligger mye tanke i det som skjer etterpå og

[Ikkesåallerværst]

Det ligger en tråd om dette på fødselsdebatten, men den kan være litt skummel å lese.. Da jeg nærmet meg termin, var det fire venner som allerede hadde født. De snakket om påkjenningen det var for kroppen og føde, og hvordan dette preget barseltiden. Skjønte hva de mente etter jeg fødte sjøl, ja.. Jeg blødde masse.. Hadde feberverk i kroppen i ukesvis og rygg og mageparti føltes som gele de første ukene. De første dagene klarte jeg ikke holde rede på tida, og det var umulig å vite hvor lenge siden jeg hadde ammet, eller om det var i dag eller i går han bæsja. Fullstendig beslutningsudyktig, man trenger en beslutsom mann/partner/støtteperson. Puppene verket av melkeproduksjonen og knoppene var såre som fy.. Revner unnlater jeg å nevne her.. Dessuten, får du ikke morslykken med en gang, fortvil ikke, du er ikke alene om det. Morsomstinktet har du sannsynligvis likevel, og det klarer seg i starten. Det er dessuten sinnsykt hva du nå klarer uten søvn. Tre timer holder i massevis

[Babyønske ��]

Jeg hadde grudd meg mye til blødningene, men de var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd. Blødde jo selvsagt en del de første dagene, men det avtok raskere enn jeg hadde forventet. Så allerede 3 dagen gikk det fint å bruke bare nattbind.

 

Det at det kunne være vanskelig å gjøre nr 2 på do første gang etter fødsel var noe jeg var klar over, og det er vel noe jeg kunne tenkt meg å slippe å gjøre igjen.

Jeg hadde sydd en del, og noen av stingene satt sånn til at de strammet en del. Så hadde jeg hemoroider ut av en annen verden, og det gjorde ikke saken bedre. Tok vel også en ukes tid etter fødselen før jeg måtte på do(fikk veldig hard mage). Hadde tatt Duphalac for å forebygge, men det hjalp ingenting. Jeg hadde så vondt første gangen at jeg holdt på å svime av. Dagen etter gikk jeg på apoteket og kjøpte miniklyster. Dette brukte jeg hver gang jeg skulle på do de neste ukene. Det hjalp litt hvertfall. Og det blir innkjøpt til neste fødsel også.

 

Å komme hjem med babyen gikk bare fint. Fikk en helt annen ro over meg når jeg kom hjem. På sykehuset var alt bare ukjent og jeg følte meg litt stresset. Samtidig sov jeg veldig dårlig der.

 

Vi hadde litt ammeproblemer på sykehuset, men det ordnet seg helt fint når vi kom hjem, og da kom vi også inn i en fin rutine. Noe babyen egentlig styrte selv. Også var jeg så heldig at jeg slapp unna alt av problemer med ammingen videre, ingen såre brystvorter, ikke melkespreng, ingen tette melkeganger/brystbetennelse, og hadde nok av melk.

 

Lykke til, det går nok bra skal du se. Man takler det meste når man står midt oppi det :-)

[HeltLykkelig ♥♥]

Hei hei!

 

Fikk ei jente for 8 uker siden og er innom her av og til å "sniker"

 

Kan jo fortelle litt fra det jeg har erfart hvertfall, selv om det sikkert er forskjellig fra person til person

 

Jeg blødde værst de 3 første dagene etter fødsel. Men etter dette blødde jeg i ca 4 uker.. følte meg totalt uforberedt på dette fordi ingen hadde fortalt meg det på sykehuset men det var visst helt normalt.

 

Jeg ble veldig hard i magen etter fødsel og det var ikke noe hyggelig å gå på do de første to ukene etterpå. Nå hadde jeg sydd en del da, så det var sikkert derfor. Men som å føde på nytt ville jeg kanskje ikke kalle det Spis svisker og ting som er lett fordøyelig de første ukene. Dette sa folk til meg også, men jeg tok det ikke på alvor. OM du skulle måtte sy, så kan jeg tipse deg om at det "hjelper" på å holde en haug dopapir i den ene hånda og presse på der du er sydd, så føles det ikke ut som om stingene "spretter" opp.. ikke bli redd nå da, det er ikke så fælt som det høres ut.

 

Jeg ble mye værre i bekkenet etter jeg var født, så vær forsiktig de første seks ukene.. for da er fremdeles bekkenet mykt og du kan lettere pådra deg skader. La mannen din om du har, bære bilstol ut og inn av bilen og handlenett osv.. dette brydde ikke jeg meg om, for skulle "greie sjøl" og fikk en låsning som igjen gjorde at jeg går til behandling.

 

Hmm.. hva mer skal jeg si da? Spør og grav om alt du måtte lure på på barsel, uansett hvor dum du måtte føle deg. Det er ikke gøy å sitte med alle spørsmålene når man kommer hjem, for da tør man plutselig ikke ringe å spørre om ALT man lurer på.. hehe.. slik var hvertfall jeg.

 

Og ta deg tid til å¨slappe av de første ukene. Sil ut hvem du vil ha på besøk og tør å si fra. Lo litt av folk som sa dette før, men nå skjønner jeg hvorfor

 

Litt skummelt første nettene syntes jeg.. har hun nok klær? puster hun? hvorfor gråter hun? Sover hun for masse? sover hun for lite? spiser hun nok? Du vil nok merke mange bekymringer du ikke kunne se for deg fantes engang MEN jeg kan love deg at ettersom ukene går, så blir du mere trygg og du lærer deg å stole på deg selv

 

Og et siste tips.. skriv ned ALT du lurer på.. så kan du spørre å grave ved første helsesøsterbesøk.. og senere også om det dukker opp noe. BRUK helsestasjonen.. det er for deg og barnet ditt de er der

 

Bare spør om du lurer på noe jeg er innom av og til. Eller send en PM.

 

Masse lykke til!

 

Klem

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Helt enig i at fokuset er veldig mye rundt tiden før og selveste fødselen. For når man har gjennomført fødselen, uten komplikasjoner så er jo det jo bare å nyte livet med barnet man har fått, eller??

 

Jeg fikk meg også et sjokk. Jeg hadde fødselsangst, så det ENESTE jeg fokuserte på var at "bare jeg overlever fødselen, så skal jeg klare alt". Fødselen gikk kjapt og greit, og det var selvsagt vondt. Men jeg var forberedt på de verste smertene.

 

Jeg blødde ikke spesielt mye etter fødselen, men jeg slet veldig når jeg skulle på do. Det sved veldig når jeg tisset, men det verste var at jeg var så forstoppet. Det var utrolig vondt og ubehagelig. Ikke alle blir plaget med det, men greit å være føre var og være bevisst på å gjøre alle tiltak for å forebygge forstoppelse.

I tillegg til hormoner og barseltårer, så ble det jo nærmest dramatisk å gå på do. Jeg gråt mens jeg satt der på doskåla. hehe:) Men man ser jo bare tilbake på det med litt humor.

 

Å komme hjem, bare oss var en merkelig følelse. Jeg kan ikke forklare, det må bare oppleves. Noen vil bare komme seg vekk fra sykehuset så fort som mulig, men jeg trivdes godt på sykehuset jeg og kunne vært der i flere dager. Føltes nesten litt tomt å komme hjem, selv om jeg hadde meg meg verdens nydeligste datter. Men det gikk veldig greit likevel.

 

Det som kanskje overrasket meg aller mest, og som man nesten ikke kan forestille seg på forhånd er den overveldende følelsen det er å gå fra å bare være deg til å faktisk sitte der med det ansvaret du plutselig har fått. Man hører snakk om det, man hører om hvor slitsomt det er, hvor trøtt man blir osv, men det er noe HELT annet enn det man har opplevd før. .. syns JEG da. Uansett, hva du gjorde før, så hadde du retrett. Trives du ikke på jobben, så kan du si opp og finne en ny. Er du ufattelig trøtt og sliten etter endt arbeidsdag, så vet du at du kan hvile når du kommer hjem. Er du syk, så tar du deg fri fra jobb osv. Med et barn, så er du virkelig bundet og du har ikke retrettmuligheter Altså misforstå meg rett, man vil jo ikke returnere barnet sitt, men innimellom kan man være så sliten at man bare skulle ønske man kunne være helt alene akkurat når man har lyst.

Babyen bestemmer stort sett alt den første tiden. Du må bare følge dens rytme. Nekter han/hun å sove, så får ikke du sove. Vil han/hun ha mat så må du gi mat osv. Du kan ikke planlegge at NÅ skal jeg slappe av og kose meg med et blad og en kopp te. Plutselig blir du avbrutt og teen har blitt iskald før du i det hele tatt har fått drukket en halv slurk.

 

Dette ble kanskje veldig dårlig forklart, men det er nesten umulig å forklare. For det er en helt annen måte å sitte med et ansvar på, det er en helt annen måte å være sliten på.

Jeg syns det var utrolig tungt mentalt.

Jeg har en utrolig flink mann som bidrar like mye, men han jobbet jo selvsagt 100 % i tillegg.

 

Dette var min opplevelse av tiden etterpå. Ingen hadde forberedt meg på det. Alle snakket om spedbarnstiden som dans på roser, hvor alt var så koselig og at man bare måtte nyte tiden. Jeg prøvde å nyte tiden, men alt jeg tenkte på var at jeg ville sove, jeg ville bare ha en liten pause.. bare 1 times pause.

Bare det å dra på butikken alene første gang etter at unge ble født, for å handle mat var bare helt deilig. Det var helt merkelig å ha hendene fri.

 

For mange er det helt sikkert bare kos og lykke, så jeg mener ikke å være negativ. Dette oppleves forskjellig fra person til person, og det kommer kanskje også på hvilken baby man får. En urolig eller en veldig rolig baby... det utgjør stor forskjell på hvordan man kan oppleve det hele.

 

Nei, det må bare oppleves sier jeg bare. Og det vil du jo:)

Og det aller beste tipset jeg kan komme med, og som du sikker har hørt før: SOV NÅR DU KAN! Det er utrolig hva søvn gjorde med humøret mitt. Jeg kunne se mørkt på alt når jeg ikke hadde sovet godt, mens hadde jeg fått litt søvn kunne jeg ikke forstå hvor disse tunge tankene kom ifra.

Først hadde jeg planer om at jeg skulle gjøre husarbeid og kose meg når ungen sov, men fant fort ut at jeg også måtte benytte anledning til å sove samtidig. Det var LURT!

 

Ellers vil jeg si at selv om alt føles litt kaotisk i begynnelsen, så blir man vant og det blir bare bedre og bedre.

Det er bare litt over 1 år siden sist jeg fødte, og til tross for en litt tung start på det hele så gleder jeg meg kjempemye til lillebror kommer. Litt smånervøs og spent også såklart, men jeg er mer forberedt denne gang. Jeg vet hvilke følelser jeg kan vente meg, og jeg har blitt vant til å være mor og sette meg selv til side, og ikke minst avbrutt nattesøvn

 

Og hvis du føler at følelsene svinger, selv når barselperioden er over, så er du ikke alene. Jeg følte meg litt alene om det, for ingen ville jo snakke om det var kjipt. Men i ettertid har jeg hørt og hører stadig om flere som opplevde det på samme viset som meg.

 

Det krever fortsatt mye energi å være mamma, men har jeg vært gravid over halve livet til datteren min også da:p Men nå er ikke tungsinnet der lenger, så det er noe helt annet å være mamma nå enn de første månedene. Og det er på en positiv måte

 

Ønsker deg masse lykke til! Det faktisk helt fantastisk også. Det at man kan bli så oppslukt i et annet menneske, det er stort!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg vil også legge til dette med å ta det helt med ro når du kommer hjem. Ikke legg planer om at du skal dra på besøk og gjøre det og det. Det er fort fristende å dra litt rundt omkring og stolt vise frem det du bært på i 9 mnd.

Denne gangen har jeg ingen planer før det har gått minst 6 uker. Jeg skal handle en haug med dvd-serier og plante meg godt til rette i sofaen, også skal jeg heller ta meg en tur ut når jeg virkelig føler at jeg har overskudd. Samtidig er det litt deilig å komme seg ut blant folk også, man letner litt fra ammetåka da Bare ikke planlegg det, ta det som det kommer

 

Jeg serverer kjeks til besøkende og de kan få forsyne seg sjøl med drikke De fleste skjønner at du ikke kan varte dem opp som slik du gjerne ønsker, eller pleier å gjøre.

Og hvis du har tid og overskudd nå, så kan du evt. bake noe som du kan servere i barseltiden, eller lage middag som du kan fryse med og varme kjapt opp. For det kan også bli litt for hektisk til å lage seg ordentlig mat. Og vær forberedt på at du ofte må spise middagen kald

 

Nei, nå tar skrivinga overhånd her.! Ha en god helg!

[Puppemamma]

Med termin i morgen vil jeg bare takke dere for så mye bra info om tiden etter fødsel - det var det jeg trengte nå syns jeg

 

ga meg litt mer "ro" til å slappe av og prøve å ikke vente så alt for mye på at fødselen skal sette i gang

[Oktobergutt2010:)]

 

Det passer jo bra at jeg kan svare på dette, siden jeg er mitt oppi dette selv da jeg fikk en sønn vår litt over en måned siden

 

Jeg fikk stor påkjenning nedentil, jeg hadde konstant press i rumpa (Jepp, i rumpa....) og det å gå på do var ikke bare-bare. Så en liten forstoppelse hos meg var ikke helt utelukket. Ble også sydd såpass mye at det tok ei stund før alle riftene var grodd skikkelig. 3 uker ca.

 

Jeg blødde ganske mye, så mye at jeg begynte å bli redd for om det var vanlig. Jordmødrene sa det var vanlig å blø endel de første dagene, og så dabbet det av når stingene gikk etter 12 dager. Og jeg fossblødde i 3 uker før det ga seg. Ikke noe særlig, men det kom seg jo!

 

Her har tiden hjemme gått kjempebra, lillegutt er helt fantastisk og gråter bare når han er klar for mat. Det å ikke ha jordmor/lege her sammen med oss som vi hadde på sykehuset syns jeg faktisk bare falt helt naturlig, det er jo faktisk ikke så mye å tenke på rundt de små. Kos, stell, mat og mer kos. Jeg syns det var en lettelse å få komme hjem fra sykehuset, og bort fra de som fortalte at vi måtte stelle slik å slik, vi måtte kle på ham slik og slik. Det var jo tross alt vår sønn, og man føler jo at man kjenner de ganske fort selv om de har vært inne i magen. Men ting kommer så naturlig, og morsinnstinktet kommer tidlig på'an.

 

Jeg vet ikke med andre, men jeg var mer usikker på sykehuset. Jeg følte jeg hadde folk som stod å fulgte med å sjekket om jeg gjorde det "riktig". Og jeg ville så gjerne skifte bleie på min måte, og kle på min egen sønn uten å måtte være usikker på om jeg gjorde det på deres måte, for jeg syns at en del av det hele er å se at babyen er fornøyd, også under stell, mating og kosinga og man VET man gjør det riktig - Det føles ganske utrolig ut :-) Det er så mange måter å gjøre ting på, så jeg og samboer snakket om alt mulig rundt det før og like etter fødselen. Men i det vi kom hjem falt alle bitene på plass, og usikkerheta forsvant. Jeg tror det beste man gjør i barseltiden er å ikke tvile på seg selv, man gjør det som kjennes riktig ut :-)

[2tettebabyer]

det er helt sant at det er mest fokus på før og selve fødselen, og mange tror at så lenge babyen er ute, så er det over, og det er vel ikke helt sant....

 

jeg opplevde barseltiden som veldig tung, og jeg vil egentlig bare glemme det. MEN, mye av grunnen til det var situasjonen jeg var i og ikke generelt hvordan kroppen var...

for å si det sånn så hostet jeg... jeg hostet og hostet og hostet... sliter alltid med en fæl hoste etter forkjølelse og jeg hadde hostet tre uker før termin og fortsatte etter fødsel. det å hoste etter en fødsel det tror jeg egentlig var noe av det vondeste av alt, så det var ikke babyen min som hioldt meg våken om natta, men altså hosten, som de da ikke kunne gjøre noe med.

 

så fødte jeg en veldig liten unge som sleit med å ta pupp, hun var innlagt på en avdeling mens jeg lå på en annen så hadde hun permisjon derfra og lå med meg... uff for et kaos... ingen kunne fortelle meg når jeg kunne dra hjem, helt til den 5. dagen så slo jeg i boprdet og ba om oppfølging og ammehjelp så jeg kunne reise hjem, lå i tillegg på 4 manns rom, og gråt ikke den ene babyen så gråt den andre og den tredje.... så om amming og alt går bra - velg barselhotell :-)

 

jeg var uansett veldig skuffa med fødsetedet mitt og hadde jeg hatt mulighet hadde jeg valgt et annet sykehus...

 

så til de kroppslige tingene -

jeg fikk veldig forstoppelse, og hadde ikke sjanse å gå på do, orket ikke presse... var så fortvila at jeg spurte om plastikkhansker... hahaha... men fikk klyster istedet som egentlig ikke hjalp så mye. bæsjen var veldig seig og vanskelig å få ut.... DODUSJEN var gull verdt :-)..... litt ekkelt å innrømme kanskje men jeg måtte bruke dusjen som do de første dagene hjemme, for orket ikke tisse uten vann.... ps: jeg sydde ganske mye.....

 

det at jeg blødde plaget meg ingenting... jeg brukte bind fra sykehuset også hadde jeg med noen selv og.. hadde med to svæære truser som jeg brukte i tillegg til disse nettingtrusene :-) husker ikke hvor lenge jeg blødde, men kanskje et par uker?? det avtok ganske fort og.

 

barseltårer: åjada, jeg gråt og gråt, spesielt tredje og fjerde dagen var værst.... jeg var utrøstelig.... også såå trøtt... de sier at man skal slappe av på sykehuset etter fødsel og få hvilt seg skikkelig.... men prøv det på et 4. manns rom da, med hoste hele natta....

 

ps: økt vann i kroppen etter fødsel er visst vanlig....

 

Dette ble mye negativt her, og det er jo ikke meningen å skremme deg altså... men jeg var bare veldig skuffa med måten jeg ble tatt hånd om på sykehuset og at de jeg lå på rom med fikk dra hjem en etter en, mens nye kom inn, og ingen fortalte meg når jeg fikk lov å reise hjem, for det var det en annen avdeling som skulle avgjøre.... phu...

 

nå har jeg to mnd igjen til fødselen, og det er ikke noe tvil - jeg skal ligge på hotellet på rom alene, og ikke snakk om at jeg skal bruke så mye krefter på å få amminga til å fungere på sykehuset.

 

 

men de kroppslige tingene overlever du :-) klart det er sårt der nede, og at det ikke er mest fristende å sitte på do og trykke, men alt går, også har du fått verdens fineste gave :-)

 

lykke til :-)

[Alvasmamma]

Tusen takk til dere alle for at dere tar dere tid til å svare meg. Så lange, gode svar skal ikke mye til för tårene triller av glede Er så lykkelig for at det finnes jenter som dere som tar dere tid til å svare!

 

Håper dere får en fin helg og en fantastisk födsel (for de som har det i vente) og til dere andre som koser dere hjemme... heldiggriser

[Oktobergutt2010:)]

 

2tettebabyer ; Jeg dusjet samtidig som jeg tisset, og det i over to uker før jeg endelig klarte å tisse på do. Det svidde så ufattelig mye, at uten rennende vann var jeg hjelpesløs :-p

 

Jeg må bare si det;

Jeg hadde en fantastisk barnepleier tilstende under hele fødselen, hun var rett å slett herlig. Jeg blotta meg til henne i alle mulige posisjoner og stillinger at fy... så flaut i ettertid Hun skulle uansett ha meg til å tisse etter fødselen, og satt seg så fint ned vesiden av meg mens jeg satt på do å fortvilt prøvde å tisse. Jeg måtte jo så inderlig mye, hun nektet å forlate meg og mente jeg kom til å trenge hånda å holde i. Jeg nølte litt mens jeg tenkte at "Jammen samboer kan jo heller komme inn da liksom..." Hun tok frem dusjen vesiden av, og satt å spylet meg nedentil mens jeg tisset, etter 15minutter så kom det endelig. Hehe.. Helt utrolig hva man gjør altså, og hvor mye rart de barnepleierne/jormødrene har vært med på :-)

 

Men dodusj ER GULL VERDT! :-)

[Oktobergutt2010:)]

 

Var også sydd endel. Mellom 30-40 sting mente jordmora. Jeg så ikke ut nedentil det lille jeg fikk med meg. Nå som stingene er gått, og riftene har grodd kjempebra så vises det ikke at jeg har født. Det er herlig, så for meg at sex-livet var det bare å legge på hylla.......

[Gulljentene]

Jeg har ikke lyst til å skremme deg med detaljer, for mange over her har jo gitt deg masse av det Men kan skrive under på at det burde definitivt fokuseres mer på hvordan man kommer seg helskinnet gjennom barselstida - jeg gruer meg nesten mer til det enn å føde, og hadde absolutt ingen drømmefødsel sist, så det er sagt

Er et under at jeg og min mann fortsatt er sammen idag etter den tiden der... Var vel ikke så mye som gikk som det skulle. Trodde at alt skulle være så greit bare jeg kom meg gjennom fødselen, men nei, du!

Det kan nesten bare bli bedre denne gangen.

Har en teori om at siden jeg slapp så billig unna plager i forrige svangerskap og følte meg "ugravid" til siste dag før fødselen, så fikk jeg igjen for det i barseltida

Jeg hadde frem til jeg fikk første ført et veldig egoistisk liv, så det er nevnt, da....Kun hatt fokus på mine egne ting, det var masse jobb, trening annenhver dag og fest 2-3 ganger i uka som var livet mitt før jeg fikk barn - klart man blir litt overveldet av den overgangen da!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Kjøpte Foreldre og Barn idag, og der var det en artikkel som beskrev VELDIG godt hvordan jeg hadde det de første månedene som mamma. Så hvis du lurer litt på dette med de følelser som kan oppstå etter fødsel så vil jeg anbefale deg å kjøpe denne utgaven.

Jeg synes de skulle skrevet mer om dette i Gravide-blader, for jeg syns det er viktig å informere førstegangsfødende om hva man kan vente seg etter fødsel, selv om fokuset ikke er akkurat der, og man heller velger å overse slike artikler.

 

Det er tabu å si at man ikke er superhappy den første tiden. Så derfor er jeg veldig opptatt av å nyte tiden før fødsel denne gang, selv om det er enklere sagt enn gjort. Man er jo så spent og lei av å være gravid.

Men det er fort gjort å savne graviditeten igjen.

 

Det er et slags press (enten fra en selv eller andre) om at man skal være slik en supermamma, med masse energi og overskudd. man skal sette seg inn i alt av klær og produkter og hvilke som er det beste for barnet. Er klærne allergifremkallende, er BH'n min full av miljøgifter... Er jeg gal som bruker våtservietter osv osv.. Hvor god er jeg til å balansere mammatilværelsen med husarbeid, trening, utseende osv? Nå var jeg heldigvis ikke så stresset over akkurat dette, men noen er det.

Man bruker masse energi på å bekymre seg over disse tingene, fremfor å heller bruke energien på seg selv og det å være tilstedet for selve barnet.

 

Noen er så overfokusert på amminga at det overskygger det faktum at noen ganger så er det kanskje best for mor og barn å se på andre alternativ. I den artikkelen i Foreldre & Barn, står det faktisk at de som ble fødselsdeprimert eller nedstemt ofte hadde slitt med ammingen.

Dette kjenner jeg meg selv igjen i. Jeg var ikke plaget med særlig såre brystvorter eller brystbetennelse, men min baby ble aldri fornøyd uansett hvor mye jeg ammet. Men jeg var så besatt på skulle fullamme, fordi alle sier at det er det beste for barnet. Men i ettertid ser jeg at det beste for barnet er å ha en mor som har det bra med seg selv. Da vil hun også være mer mentalt tilstedet for barnet sitt. Etter 3 mnd med konstant amming, og en baby som bare var misfornøyd imellom øktene, begynte vi endelig å gi flaske og det ble en helt annen tilværelse.

Jeg mener det må gå an å bruke sunn fornuft. Fullamming er ikke alt her i verden. Får man det til og man trives med det, go for it! Men ikke la det gå så langt at det ødelegger det fine med å være mor.

 

Nei, nå ble det et langt innlegg fra meg igjen, men jeg er kanskje over gjennomsnittlig opptatt av dette temaet, siden jeg selv ble rammet av en form for fødselsdepresjon, ihvertfall nedstemthet som varte omtrent 6 mnd etter fødsel. Jeg søkte heller ikke hjelp fordi jeg ville ikke fremstå som en dårlig mor.

Men det hevdes at mange fler enn det som kommer frem blir rammet av nedstemthet eller depresjon i en eller annen form, som varer lenger enn selve barselperioden. Det er bare det at ikke alle søker hjelp, eller tar opp temaet med helsesøster eller jordmor.

 

Jeg tror det er lettere å takle tiden etterpå om man vet om disse tingene. Da vet man at det faktisk ikke er uvanlig og at man ikke er alene. Og det er ikke for å skremme at jeg vil si det, men kanskje jeg hadde taklet tiden etterpå bedre om jeg visste mer om dette og at flere hadde vært åpen rundt temaet.

 

Ok, takk for meg. Nå skal jeg holde kjeft

 

 

 

 

 

[Alvasmamma]

haha, jeg er veldig glad for dine lange svar er deilig å höre det du sier, må bare pröve å huske det når tiden kommer og man föler seg ubrukelig

 

hmmm, skal se etter bladet på mandag jeg da Tror det er en del av oss förstegangsfödene som får seg en liten aha-opplevelse med det å bli mamma. At man skal klare alt og väre en såklalt supermamma, huset, trening, venner etc. Tanken på at: "gud, dette var jeg ikke forberedt på! klarer jeg dette? " . Derfor er det litt deilig å få snakket om det også. At livet etterpå ikke bare er en dans på roser... Men om barna er verdt det? INGEN TVIL <3 hihi

 

gleder meg til å se henne, holde henne og föle morskjärligheten

 

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Ja, det skal du glede deg til! Det er ingen vits å ta sorgene på forskudd, for det trenger ikke å bli sånn i det hele tatt .

 

Og jeg opplevde forresten den mest fantastiske rusen av forelskelse da jeg fikk dattera mi på brystet første gang. Jeg var i ekstase. Det var mer når jeg kom hjem og ble sliten at alt føltes som et kaos.

Jeg har alltid hatt morskjærligheten heldigvis. Det er ikke alle som har den heller i starten.

Morskjærligheten kan være så sterk at det til og med kan gjøre vondt innimellom. Det er nok fordi vi vet at barnet er SÅ avhengig av akkurat deg og det gjør deg sårbar. Også lukter de jo bare helt himmelsk disse små!!! Det er nesten som man ikke klarer å lukte på andre sine babyer lenger, fordi de lukter ikke godt i forhold til din!! .p

 

Oppi alt dette skriveriet mitt vil jeg bare si: Jeg vil aldri aldri aldri byttet bort barnet mitt imot noe som helst. Det er så mye fantastisk også, og det blir bare bedre og bedre etterhvert som barnet vokser seg til, men det får man jo alltid høre så det trenger jeg ikke skrive noe om.

 

Godnatt!

[Gulljentene]

Må bare legge til at jeg var innom biblioteket med datteren min i går og da så jeg det Foreldre & Barn-bladet. Hadde da ikke lest svaret til Vestlandsfanden her...Leste artikkelen du nevner her -. og ja, de kunne like godt intervjuet meg om dette og fått samme artikkel som det som omhandlet denne damen Var egentlig litt godt å lese - følte meg litt mindre "gal" da...he he

[AO3]

Jeg tror det er veldig lurt å tenke slik du gjør, HI - ikke bare ha fokus på fødselen, men også på tiden etterpå! Jeg synes barseltiden var vel så tøff som fødselen, og jeg hadde IKKE en drømmefødsel på noen som helst slags måte!

 

Jeg endte opp med akutt ks, etter en god del timer i fødsel, hvorav fire timer med full åpning og pressing i to. Hurra, hurra. Hvis du tror at ks er en garanti for et smertefritt underliv, så tar du feil. Jeg hadde store problemer med nummer to i ca en måned etterpå. Jeg fikk ikke klyx i starten av fødselen, og da jeg hadde full åpning og ba tynt om det, var det for sent... Legger du til sengeleie før fødsel, mye smertestillende og lite aktivitet også etter fødsel, kombinert med treig mage pga graviditetshormoner, får du resepten på mye trøbbel. Hadde forferdelig vondt og blødde som en gris hver gang jeg gjorde nummer to i ca en måned. Den første gangen jeg måtte nummer to etter fødselen, trodde jeg seriøst at magen min kom til å sprekke opp i ks-såret og tarmene tyte utover badegulvet. Ja, jeg kan skrive en smiley nå, men jeg var ikke mye høy i hatten da det sto på... Moralen (min, i alle fall) er: KLYX, KLYX, KLYX!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Jeg var heller ikke forberedt på hvor mye jeg blødde de første par dagene. Er ikke så kult å gå med bleie, liksom... Men etter 2-3 dager kunne jeg gå over til nattbind (de føltes da veldig små, hehe), og så ganske snart til vanlige bind... Hadde renselse i ca fire uker, og de siste ukene holdt det med truseinnlegg. Det er kjipt å "ha mensen" så lenge, men dusj ofte, og husk at dette er kanskje payback-time for at du ikke har hatt mensen på ni mnd, hehe...

 

Jeg var i ganske dårlig form da jeg kom hjem, og var helt avhengig av MYE hjelp fra samboeren min de første ukene. Jeg dro hjem fra sykehuset på dag fire, fremdeles med store smerter. Hvis jeg hadde vært alenemamma, hadde jeg vært nødt til å være på sykehuset ganske mye lenger, tror jeg... Det er tøft i begynnelsen, med et barn som bæsjer non-stop, skal ha mat til alle døgnets tider, og alt går i ett. Husk bare at denne perioden ikke varer så lenge! Før du aner ordet av det, vil du sannsynligvis få ting litt mer i system, og føle deg sikrere som mamma. Jeg fikk et godt råd på barsel, og det var: "Om en uke kommer du til å være ekspert på ditt eget barn." Det er sant! Selv om du sikkert vil føle deg usikker likevel, er det ingen som kjenner DITT barn på samme måte som DU gjør.