Lille baby. Lille mamma.

[Evigheten]

Jeg er så trøøøøtt, men jeg vil ikke sove.

Kan ligge litt her i sofaen jeg. Nei, vil ikke likevel. Vil ikke, VIL IKKE!!

Vil IKKE ha smokken i hvertfall!

Er ikke sulten jo.

Nå er jeg ikke trøtt lenger heller.

Nå er jeg sulten, men jeg vil ikke spise.

Vil ikke spise, sa jeg!!

 

Jeg har en snill baby som nesten aldri skriker. Jeg er ikke vant til kvelder som dette.

Selvfølgelig er dette kvelden jeg er alene hjemme også. Bare jeg og baby.

Ikke fått lagd middag enda. Ikke spist noe på sju timer. Tom mage. Mer og mer irritert på den lille jenta som ikke vil sove.

 

Endelig kan jeg slappe av. Spise. Endelig sover ho. Trodde jeg.

Det frister veldig å bare lukke øynene og la ho ligge der og gråte. Men jeg biter tenna sammen og går for å ta ho opp. For tusende gang denne kvelden.

Det er da det skjer. Uten å tenke tar jeg et hardt grep rundt den lille jenta. Ikke hardt nok til at ho legger merke til det, men hardere enn jeg pleier å ta i ho. Hardt nok til at JEG legger merke til det.

 

Ho var sulten igjen. Jeg sitter i sofaen og ser ned på den lille som spiser mens ho ser opp på meg med store, vakre babyøyne.

Tårene mine triller.

Jeg vet at jeg aldri hadde kunnet skade jenta mi. Likevel er jeg småsjokkert over hva jeg gjorde, og tenker at ho burde være sint på meg.

At ho ikke burde bare ligge der som om ingenting har skjedd.

"Gå vekk".

"La meg være".

 

Men ho kan ikke det. For ho er så liten.

Så totalt avhengig av meg.

 

Etterpå sovna ho. Jeg satt ved vogga en time. Bare så på ho, og ønska at ho ville våkne så jeg kunne løfte ho opp. Forsiktig. Holde ho inntil meg.

 

Det er så sårt å være mamma...

[cadence]

Signerer denne... Når vesla ikke finner roen, og timene tikker avsted uten at man selv får spist, gått på do, slappe av ei lita stund- om så bare 5-10 minutter. Når man i det ene øyeblikket holder litt fastere rundt henne, for så å bli full av sorgmodighet fordi man gjorde det. I det neste, når hun er rolig og dupper litt, så er man sååå glad i den vesle...

 

Livet er ikke lett, ikke det å være mamma heller.

[LittLykkelig]

Fikk lyst til å gråte av det fine innlegget ditt. Og føler det på samme måte. Etter å ha lest om grusomme ting som skjer med babyer, har jeg heldigvis klart å la være å bli irritert i det siste. De gjør det jo ikke med vilje.

 

Men ja, veldig sårt å være mamma. Så utrolig sterke følelser.

[Mjølkekua]

Dette var veldig fint skrevet .-)

 

Jeg føler det på samme måte. Spesielt på natten når jeg ikke får sovet, og er nok litt mer "bestemt" med håndteringen av lillejenta når hun for n'te gang ligger og sparker i magen min og kaver med armene. Er jeg riktig "sint" vekker jeg mannen og ber han ta henne litt, så legger jeg meg i motsatt ende av sengen.

 

Men de er så skjøre og fine. Helt avhengige av oss.. og det er skremmende og helt fantastisk. Selv om hun er søt når hun er våken, synes jeg det er noe ekstra magisk når hun sover - tilfreds og fornøyd med livet vi tilbyr. Så fredfult og bekymringsløst..

 

Takk for et vakkert innlegg!

[kinaputten]

Kjempefint skrevet, fikk tårene frem her ja

 

Tror de fleste av oss nybakte mødre føler det på denne måten og ikke rart at vi blir litt "irriterte" når vi ikke har sovet siden en gang for lenge siden vi ikke kan huske og heller ikke har spist siden tidlig på morgenen og nå er plutselig klokka 6 og man føler seg en smule sukkertom.

 

Men tror ikke noen andre enn oss kunne klart det heller, så hatten av for alle oss fantastiske mødre og den supergode jobben vi gjør både med de små men også for resten av familien

[Skedsmo(r)]

Kjente meg igjen jeg også, og en liten tåre kom i øyekroken.

Vi har verdens snilleste lille jente og hun er for det meste grei om å gjøre på alle områder, men selvfølgelig har hun sine dager hun også, og det er vi i vnane med. En kveld ville hun absolutt ikke sove, bare sutra i 3 timer. la henne i sengen og hun hyl gråt. Da ble jeg så irritert at jeg tok henne opp av sennga, kledde på henne la henne i vogna og gikk en tur kl 23.30 på kvelden. Alt gikk så fort for henne at hun lå med de største øynene i vogna og ikke sa ett pip på hele turen. Jeg tror ikke hun blunket en gang, stakar, hun var vel i sjokk! davi kom hjem igjen lå hun fortsatt med øynene åpne og ikke et lite ynk fra henne. Da tok jeg henne rolig opp i armene mine og sa unnskyld og jeg begynte å gråte. Hadde så dårlig samvittighet... stakar lille nurket mitt...

 

 

 

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine♥]

Vakkert skrevet, og tror nok mange kan kjenne seg igjen i dette ja!

[enits40]

Ååå, føyer meg til rekken av de som kjenner seg igjen og setter pris på dette innlegget!! Det er kort vei mellom smil og tårer for alle nybakte mammaer.

[velsignet med to]

Føyer meg i rekken!

Utrolig fint skrevet, kjenner meg godt igjen!

 

Det å være mor er det mest fantastiske tror jeg, og samtidig så utrolig vanskelig! :-)

[Evigheten]

Fint å se at det ikke bare er meg.

Når det gjelder ting man opplever med å være mamma, så tror jeg nok at det aldri "er bare meg"

[gulterkult]

uff, klump i halsen her, godt det ikke bare er meg...

Veldig fint skrevet, skriv flere innlegg!