Fødselshistorie *Lang*

[Halaine89]

Jeg skriver en litt detaljert fødselshistorie her så jeg tar å deler opp i den delen vi var hjemme og delen vi var på sykehuset - lese det den som orker

 

Lille Hannah kom 25 dager før termin, uke 36+5,så vi var ikke helt forberedt da kan du si

 

HJEMME:

 

Min fødselshistorie starter da hjemme på torsdagen. Da begynte jeg og merke litt murringer nederst i magen, ikke noe vondt på noen som helst måte, men jeg bare merket det litt - som litt svake mensensmerter som kom og gikk litt både på torsdagen og fredagen i grunn.

 

På lørdagen var jeg KJEMPE sliten og tilbrakte mer eller mindre hele dagen i sengen med litt mer murringer enn tidligere. Jeg satt meg da ned på rieteller.no og begynte å følge med litt, men det kom så sporadisk at jeg egentlig slo fra meg at det var noe på gang og konkluderte egentlig med at det sikkert bare var en ny form for kynnere eller noe sånt Dessuten ble det plutselig slutt på disse murringene noen timer, men ved neste dobesøk da, så hadde slimproppen gått.

 

Natt til søndag sov jeg litt urolig, men våknet ikke noe særlig av jeg hadde vondt, var vell mest tanker om at proppen hadde gått. Men på søndagen fortsatte murringen, men i følge rietelleren var de ikke noe særlig regelmessige da heller. Men tenkte skitt heller, jeg pakker fødselsbagen - kan ikke skade tenker jeg, og begynner å sulle fram det jeg følte jeg trengte.

 

Så dagen gikk og jeg og søskenbarnet mitt, Amalie, dro en tur på besøk til bestemoren min. Der var vi kanskje i 90 minutter og da hadde jeg 3-4 slike murringer, men de var ikke noe voldsomme på noen som helst måte.

 

Så kom jeg hjem igjen, og jeg og Anders satt oss ned for å se på en film. Da kom verken med 10 minutters mellomrom og jeg begynte å ane at det kunne være noe på gang, men ville ikke lage noe hysteri uten grunn så spilte cool, calm and collected og sa at det er sikkert ingenting i gjerdet

 

Vi gikk så og la oss hvor det siste jeg sier til Anders er at om det skulle ta seg opp med verken, så drar vi ikke på sjukehuset i natt siden jeg skulle på vekstkontroll klokken 11:00 dagen etter. Men kvart over ett våknet jeg av at vannet gikk

 

Jeg dulter borti Anders og overrekker nyheten om at jeg har "vannet" senge. Jeg løper så på do for å tørke meg, men kommer på i sånn halvsøvne at jeg ikke vet om hodet er festet eller ikke, og løper til bake på soverommet og legger meg - stiv som pinne ligger jeg og later som om jeg ikke har vært oppe å gått

 

Av en eller annen grunn begynte HELE kroppen min å riste noe så sinnsykt, klarte ikke å roe meg og spente ALLE musklene i hele kroppen, så Anders måtte ringe opp på føden å snakke med de om vi skulle komme ettersom vi ikke visste om hodet var festet. Telefonen bare ristet seg ut av hendene min, så der var det ikke mye hjelp å få..

 

Vi fikk beskjed om at vi kunne jo ta oss en tur, hvor jeg da fikk beskjed om å stå oppreist minjst mulig. Anders måtte dermed finne fram alt av klær til meg og pakket fødselsbagen helt ferdig. I mellomtiden ringte jeg den vordende mormoren og sa ifra om at vannet mitt var gått, hvor jeg fikk en siste peptalk før jeg skulle til pers.

 

Spent som få satte vi oss i bilen og kjørte utover til sykehuset hvor jeg begynte å tippe forskjellige saker og ting hvor jeg konstaterte at jeg trodde det var ei jente og at hun kom til å veie 2300 gram (2230 var ikke så langt unna)

 

 

 

PÅ SYKEHUSET:

 

Må ta litt forbehold med disse klokkeslettene her, men er ikke mange minuttene fra eller til tror jeg

 

Ti på to på natten kommer vi inn på sykehuset og blir fulgt opp til fødeavdelingen oppi fjerdeetasjen. Der blir vi satt inn på et rom med seng og stol og TV og slikt - altså ikke ei fødestue, men et slags venterom. Jeg ble så koplet til CTG som skal måle pulsen til babyen og hyppigheten og intensiteten på riene mine.

 

Men CTG oppfattet ikke en eneste rie, så da jeg spurte klokken 03:00 om jordmoren trodde at det ble fødsel i dag, svarte hun "ja, OM du får rier så". Jeg tenkte i mitt stille sinn at om jeg skal gå med slike smerter i 4 uker til - til termin - kan dette bli en forferdelig lang måned (men det var jo faktisk rier jeg hadde - de bare klarte ikke å registrere de).

 

Så i halvannen time måtte jeg ligge med CTG'en på dette fordi hjertefrekvensen til Hannah plutselig droppet ned til 60-70, noe de ville følge med at ikke skjedde igjen. Samtidig med dette hadde jeg et innmari høyt blodtrykk, som på et tidspunkt var 191/101, så på grunn av dette måtte jeg ligge mye med CTG den natten.

 

Når klokken ble 03:20 kom jordmoren inn for å ta en sjekk for å se om jeg hadde noen åpning, og jaggu med var det ikke 3 cm åpning og hun sa at hodet lå så langt ned som det kunne gjøre, og skjønte at jeg hadde hatt problemer med å gå siste ukene.

 

De neste timene tilbrakte jeg tuslene fram og tilbake i gangen. Dette gjorde jeg fordi da kom riene hyppigere, men de var mildere - framfor når jeg måtte ligge i sengene - kom de sjeldnere, men med mye høyere intensitet. Rundt kvart over sju på morgenen kom jordmoren inn igjen for å sjekke åpningen min.

 

Jeg sa da til Anders at om det ikke har skjedd noe, at jeg fortsatt har 3 cm - skal epidural virkelig opp til diskusjon, men da jordmoren sjekket var det blitt allerede 5-6 cm, og hun var nesten litt overrasket over hvor fort det hadde gått. Jeg bestemte meg da for å føde uten smertestillende.

 

Ett kvarter etter dette ble vi flyttet på ei fødestue rett over gangen, hvor vi pakket med oss alt pikkpakket og ruslet oss av gårdet. Det var fra da at fødselen virkelig satte seg i høygir følte jeg. Da ble riene mye mer effektive - til tross for at de fortsatt ikke klarte å registrere de.

 

De verste riene var tøffe og komme seg gjennom, men det var en helt fantastisk støtte og ha Anders ved siden av meg, som holdt meg i hånden og hele tiden minnet meg på å puste og roet meg ned hele tiden med å gjenta setningen "dette går bra".

 

Når klokken var fem på halv ni på morgenen fikk jeg pressetrang, men da de sjekket åpningen var den ikke på fulle 10 cm, men den var på 8-9, så jeg fikk egentlig ikke lov å presse. Men jeg måtte sånn presse at jordmoren sa til meg at jeg bare skulle lytte til kroppen min å prøve å presse litt forsiktig om jeg følte jeg måtte. I to rier presset jeg veldig forsiktig og det var innmari godt - å endelig få jobbe MED kroppen.

 

Etter de to riene sjekket de åpningen igjen og da var det 10 cm og jeg kunne virkelig begynne å presse. Litt små redd for hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på uten smertestillende, turte jeg ikke å presse alt jeg hadde med en gang, men brukte noen rier på å bli trygg på det.

 

Og 08:52, etter ca 20 minutter med pressrier kom lille Hannah til verden, bare 2230 gram stor og 45 cm lang. Det var helt uvirkelig da de la henne på brystet mitt og jeg fikk se henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle eller tenke - jeg bare så meg vilt rundt i rommet og gjentok seiers-setningen "Jeg klarte det!"

 

Åh ja, siden pappan ikke ville klippe navlestrengen, hev jeg meg over muligheten og markerte starten på ett nytt liv og en ny epoke i forholdet mellom meg og Hannah ved å klippe navlestrengen selv. Ei fin lita symbolsk handling syns jeg

 

Alt i alt sitter jeg igjen med en fin opplevelse av fødselen og ser ikke på dette med skrekken til neste gang nei!

 

 

[AO3]

For en fin historie, takk for at du delte! Gratulerer med ei lita jente, med et kjempefint navn (synes jeg)!

[Gulljentene]

Gratulerer Hørtes jo ut som det gikk greit for seg alt sammen.

Men nå ble jeg litt bekymret her...fødte ikke du på Molde sykehus? Virker ikke CTG-maskina deres!!?? Litt ekkelt da :/

Er jo dit jeg skal snart(?).

Vil du si du var fornøyd med behandlingen dere fikk der? Og hvilken jm fikk du?(kanskje naboen min, he he...)

[Ella78 m/ A&M]

Takk for fin fødselshistorie, og gratulerer så mye med veslejenta!

[Halaine89]

fødte på Molde sykehus ja Joda CTG-maskina deres fungerer - var bare at mine rier satt VELDIG langt så når jeg hadde båndet over midten av magen fikk ikke maskinen registrert de - fant de ut etterhvert Ingen fare, de skjønte på meg at jeg hadde rier - tro meg haha

 

Jeg er veldig fornøyd med behandlingen jeg fikk - alle var kjempe hyggelig og behjelpelige gjennom hele den uken vi var der (måtte være litt lengre siden Hannah var så liten).

 

Hadde to jordmødre pga. vaktskifte, men hun som var der i det jeg fødte hette Berit, etternavnet klarer jeg ikke å tyde

[Gulljentene]

Berit er hun nye naboen min, ja Veldig hyggelig, men tror jeg hadde syntes det var litt rart selv om hun er der når det er min tur, he he

Bra å høre at de er flinke! Kos deg med Hannah nå!