Trassalder....noen med erfaring

[Me.myself.agirl.and.one.more?]

Dette passer kanskje ikke inn her, men jeg prøver:-)

Har ei jente som blir 2 i februar og hun er mildt sagt en tolmodighetsprøve for tiden...

I alle kle på eller av situasjoner nekter hun å gjøre det. Skriker og motarbeider....Og kan ofte slå meg.

Er det noe som ikke passer henne så får hun et raseriutbrudd. Jeg syns det er så vanskelig å vite- hvor streng kan man være mot ei så lita jente?

 

Ser på det som en utfordring å skulle få nr 2 når maaange situasjoner til dager er en kamp....

[Mini nr 2 i mars]

Kan vel ikke si så mye annet enn at jeg vet akkurat åssen du har det!! Har ei på 2 1/2, og syns egentlig alltid at hun har vært prøvende. Men plutselig ble hun helt ekstrem! Kan reagere på så og si ingenting, og man er aldri forberedt på at det kommer! Eks: jeg skulle henge opp klær til tørk, og plutselig fikk jentungen for seg at jeg ikke fikk lov til å henge det opp. Hun ville jeg skulle henge det opp i en annen etasje, og satte i å hyle. Skulle rive ned klærne jeg hadde hengt opp og hylte i sikkert 20 minutter. Og da sånn ekstrem-hyling..

 

Her prøver vi å holde oss rolige, snakke vanlig til henne og la henne få tid. Noen ganger må vi bare overse henne og la henne få hyle fra seg. Men det er ikke alltid det fungerer, og det er ikke alltid vi som voksne har overskudd til å takle det. Noen ganger må vi ta henne med makt, og det er aldri kjekt....Men jeg har iallefall som hovedmål å være en trygg og rolig voksen. Hun får lov til å bli sint, men ikke kaste/slå/sparke.

 

For å forebygge prøver vi å forberede henne på det som skal skje, inngå avtaler som f.eks hvis hun spiser opp brødskiva si kan hun få yoghurt osv. 2-åringer forstår som regel mer enn vi tror. Men de er også i en alder hvor de blir bevisste på seg selv, at de har en vilje, og at de opplever frustrasjon over å ikke klare å formidle sine ønsker.

 

Syns som deg at det er vanskelig å vite hvor streng man kan være. Grenser må de jo ha, og de må forholde seg til at det er vi voksne som bestemmer. Men når de opplever at de får delta i bestemmelsen, og får skryt for det de gjør bra, så kan en komme langt med det

 

Er også spent på hvordan det blir når neste mann kommer, men får bare ta det som det kommer.

 

Muligens ikke så mye hjelp i dette, men du får iallefall full forståelse fra meg! Masse lykke til Er det ikke fantastisk å være foreldre? Hehe..

[gulda]

Vår var plutselig i trass når han bikket 1,5 år. Hadde da ikke mye språk, så hjalp for en kort periode når det kom på plass. Men nå nærmer han seg tre, og kan være temmelig utfordrende mange ganger. Men vi merker også positive resultater, tross at det stadig dukker opp nye kamper.

 

Mitt råd er bare: vær konsekvent! Det er lett å tenke :"det er ikke så nøye" innimellom. Men er det noe jenta ikke får lov til, så la henne ALDRI få lov til det! For da blir hun forvirret, for det første, og for det andre så tror hun da at det hjelper å hyle seg til det -hun vet jo aldri om hun kanskje kan få lov neste gang også, ikke sant? Vi brukte også tenkepause fra han var 2 år, og den advarselen kan hjelpe. Men noen ganger så er han så innbitt på noe at han ikke bryr seg.

 

Å slå synes jeg er helt uakseptabelt -gutten vår kan også gjøre det, men gjorde det mer før han fikk godt språk. Det er litt utfordrende, for de må jo få lov til å bli sinte. Men man må vise dem at det ikke er alle måter det er greit å reagere på. Vi har tatt hendene hans rolig, holdt dem, og sagt bestemt at det ikke er lov til å slå. Gjør han det igjen må han ha tenkepause. Og nå som han prater, så må han si unnskyld. Det har gitt resultater.

 

Men dette var bare noen tanker fra meg. Barna er forskjellige og trenger ulike ting. Men ved å være konsekvent så kommer du til å komme langt, det er jeg sikker på! Tenk ut hva du vil akseptere og ikke, velg dine kamper, og vis jenta di hvilke regler som gjelder. Det er godt og trygt for henne også, og selv om hun vil prøve seg, vil hun til slutt finne ut at noen ting ikke nytter å krangle på.

 

Lykke til!

[gulda]

PS! De er i en alder hvor de har behov for å vise at de er en egen person med egen vilje, så det er helt naturlig. Det er kanskje en mager trøst når det stormer som verst, men sånn er det nå.. Og trost deg med at sterk vilje gir masse utfordringer nå, men kan komme veldig godt med siden.. ;o)

[<3 Felicia og Jonathan <3]

Vet hvordan du har det! Hun begynte før hun ble 2.. Nå er hun 3 1/2 og mye værre enn før! Veldig spent på hvordan hverdagen blir med baby og lille sjefen i huset!! Vi bruker mye energi på å stå på vårt og ikke la hun vinne med sine utbrudd... Alle situasjoner skal visst være en protest i denne alderen! Vi lar hun også bare være når hun begynner, vi overser og lar hun få lov å være sint. Det er noe som heter "gjør fra deg mens du er liten" og at de da blir enklere når de blir eldre! Får håpe det stemmer da;) lykke til..

[Me.myself.agirl.and.one.more?]

Tusen takk for mange gode svar:-) Ja, det er nok bare en periode man må gjennom. Men slitsomt mens det står på:-)

Stå på alle foreldre:-)

[bokormamma]

Åh, guuuud, dette kjenner jeg igjen. Vår prinsesse var helt ko-ko fra hun var to og et halvt til hun bikket fire. Helt bonkers! Nå er det mye temperament i begge familiene våre, men hallo!

 

Vi fant etter hvert to tricks som hjalp oss til å fungere i hverdagen.

 

1. hver gang hun hyler, brøler, kaster ting eller er umulig, blir hun sendt på badet. Det er det eneste rommet i huset der det er lov å være så utagerende sint -og det gjelder alle. Dette fikk vi dem også til å gjennomføre i barnehagen, hvor hun stort sett er snill, en har noen merkelig utbrudd av og til. Over litt tid har dette gjort underverker. Og nå tar hun seg selv inn på badet når hun merker at det koker over;-)

 

2. er egentlig en klisjé, men for å belønne god oppførsel lagde vi et klistremerkesystem. En fin grønn plakat som henger over senga hennes med ruter på. Noen av rutene lokker med spesielle beløninger, heller aktiviteter enn ting, som vi vet hun elsker. For hver dag hun har vært flink og snill får hun et klistremerke. Så hver kveld evaluerer vi dagen og går igjennom situasjoner der hun ikke har levert, hvis det har vært slike. Det har funket fint, for det gir oss et lite motivasjonsmiddel. Når vi merker hun holder på å ta av kan vi minne på at hun er bare så mange klistremerker unna det ene eller det andre.

 

Verdt et forsøk, for vi merket at det ble fryktelig slitmsomt med henne da lillebroren kom. Det ble vår motivasjon for å gyve løs på oppgaven. Lykke til!