Jeg tror datteren min (4,5 år) er besatt av en demon eller noe slikt!!

[Gjest]

Jeg vet hvordan det føles, uten at jeg har lyst til å legge ut detaljer her. Når det er så vanskelig som du beskriver er det sannsynlig at det kan være lurt å ta en liten utredning. Det trenger jo ikke handle om noe verre enn dårlig syn, for eksempel. Sånt kan gjøre småbarn vanskelige å ha med å gjøre.

 

Lykke til, det ordner seg nok! Og ikke tenk at du er en dårlig mor.

[Anonym bruker]

Hi

 

Takk for svaret! Datteren min sin oppførsel har også bare eskalert siste tiden. Dvs, mye av dette har alltid vært, men det med klær er nytt.

 

Jeg tror det er veldig vanskelig for de med "lette" barn å forstå hvordan det er å ha et krevende barn. Det er lett å tro at man har gjort alt rett, bare fordi man har et letthåndterlig barn. Selvsagt er det nok slik i visse tilfeller, men iblant er det bare barnets temperament også. Jeg har tidligere tenkt at jeg forstår de som bare har et lett barn og tror de kan alt i hele verden. Iblant har jeg kjent litt på den følelsen når jeg har vært ute med min datter som har vært medgjørlig og god på hele turen. Man havner fort litt ovenpå og føler at man virkelig har gjort en god jobb. Nå detter jo jeg fort ned på jorda igjen Men andre lever på den skyen, og gir gjerne "gode" råd til andre. (mener ikke dere som faktisk har gitt gode råd;))

 

Samboeren min var visst også ganske lik som liten. Kunne ikke leke noe selv, var ganske krevende rett og slett. Han kjenner seg mye igjen i begge barna.

 

Akkurat helsestasjonen har jeg veldig liten fortrolighet for. Har opplevd nok merkelige ting derfra til at jeg stoler på dem. Føles dessuten som at de alltid sier "det er helt normalt" uansett.

[Gjest]

Skal du henvises til undersøkelser må du uansett prate med en lege. Dra heller til fastlegen. Da sparer du mye tid og unødvendig "det er helt normalt"-pjatt. Er foreldrene bekymret kan det være god grunn til å sjekke ting.

 

 

[Anonym bruker]

Som sagt, du kler på ungen alt, i gangen. Deretter skyver du ungen ut døren og plukker opp sekken du allerede har satt ved døren. Om ungen da velger å gå naken rundt å fryse før alt (inkludert yttertøy) er tatt på får hun bare gjøre. Det siste DU gjør før du går ut døren er å kle på ungen.

[Anonym bruker]

Ja, det er skrevet i dyp frustrasjon. Jeg ser selv at det nesten ser ut som jeg ikke kan utstå datteren min. Slik er det naturligvis ikke.

 

Ja, jeg behøver veiledning, men det får vi egentlig. Jeg vet ikke hvilke flere steder jeg skal vende meg. Jeg funderer selvsagt på om datteren påvirkes mye av sitt søsken med autisme. Kanskje passer hun på å "vise seg" når han er rolig? Det har vært en skikkelig tøff høst for oss i familien. Autismebarnet har hatt en ekstremt dårlig periode med mange utbrudd, kraftige sinnesutbrudd hver eneste dag. Det går utover datteren også. Så nå som han endelig har roet seg ned og er noenlunde stabil igjen, så kanskje hun får et behov for å komme på banen litt. Men hvor i alle dager skal vi få hjelp til å takle det? Hva for hjelp skal vi egentlig få? Antakelig skal vi ta henne på alvor, gi henne egentid med hver av foreldrene og mye positive tilbekmeldinger. Mer enn det kan man vel ikke gjøe, og der er vi allerede. Egentiden er litt vanskelig å få til, men vi er bevisste og prøver.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har selv tourettes syndrom. Og da jeg var liten HATET jeg og ha på klær som ikke satt akkurat slik jeg ville, det ble fysisk ubehagelig for meg. Fredmdeles den dag i dag, tar jeg av å på skjerfet 5 gansger sikkert for å få det "perfekt"

De med ts er også kjent for et mer spontant og plutselig sinne enn ADHD så ville kanskje tatt utredning for dette.

 

De fleste tror jo man må hyle ut allskens banneord for å kunne ha diagnosen ts, det er altså feil.

 

Jeg fikk diagnosen, og kjenner meg igjen i din datters oppførsel. Er sikekrt bare trassalder, men om du allikevel skal utrede henne be de utrede ts også =)

[Anonym bruker]

Da er min på 5 år også besatt. Samme greia med klærne HVER DAG. Og HVER DAG må jeg og/eller pappa'n bli rasende.... Slitsomt og kjipt. Jeg kjenner på at det tar knekken på meg og at jeg føler meg som en skikkelig dårlig mamma... BLÆH! (Men "godt" å høre at det er fler i samme situasjon)

[Anonym bruker]

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å få sjekket synet hennes.

Du sier hun snubler borti alt og plukker seg i øyet.

Det trenger ikke være noe alvorlig. Men er nok veldig frustrerende for henne hvis hun ser dårlig og ikke kan uttrykke det. Eller ikke skjønner hva det er .

 

 

[Anonym bruker]

Hi

 

Etter mye om og men gikk hun med på å gjøre den synstesten på hs for bare to mnd siden. Hun ville ikke gjøre hele testen, men hun gjorde det med å se på bilder langt borte. Ifølge den testen var synet bra. Kan man sjekke på noen annen måte for så unge barn? Vi skal gjøre den testen igjen ved fem årskontroll siden hun ikke var så intr i å fullføre.

[Anonym bruker]

Små barn har jo ikke så lett for å konsentrere seg om sånt som en synstest. Så det er nok lurt å ta testen om igjen når hun blir litt eldre.

Det du kan gjøre er jo å følge med i hverdagen. Når hun ser Tv. Eller når dere er ute. Peke på F.eks en møtende hund som er et stykke unna og spørre om hun ser den fine vovven.

Eller se hvordan hun ser på bilder i en bok. Får hun med alle detaljer?

Hvordan går hun i trapper f.eks?

Hvordan ser hun i mørket?

Håper det ordner seg for deg og veslejenta.

 

Hilsen 1523 som er nesten blind. Så jeg har litt erfaring kan du si

[Anonym bruker]

Fikk lyst å svare deg, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne.... hehehe....

 

Her har vi bl a ADHD, Tourette's og litt annet smårusk som diagnoser på ene barnet(snart voksen). Det andre har sine ting......

 

Så du kan si jeg kjenner meg godt igjen i hvordan du har det. Forstår også fra mange av svarene her, at dette er ikke noe "hvermannsen" med barn forstår Det vet jeg egentlig fra før. Har fått mange "gode råd" opp gjennom årene.

 

- Jeg kjenner igjen mye i det du skriver i barnet mitt med diagnoser, og også det med å ikke fryse selv med lite klær. Jeg har vært svett mang en gang i kampene hver bidige morgen ang å gjøre seg klar......

 

Sinneanfall var det barnet(yngste) uten de diagnosene som hadde.... Men dette barnet var en gang på vippen til ADHD-diagnose.

 

Jeg tenker avlastningshjem/besøkshjem(gjennom barnevernet) for det barnet med autisme, for da får jenta tid med dere alene. Den med autisme får nok mye oppmerksomhet i dårlige perioder, uten at dere helt tenker over hvor mye i forhold til hva dere gir jenta i samme tidsrom. Dette er naturlig, om en ikke er VELDIG obs på det. Jeg kjenner det igjen selv - i veldig dårlige perioder hos min eldste, så brukes det tid både fysisk og psykisk på det barnet. Og da kommer yngste litt i bakleksa på en måte. Avlastning kan også være godt for dere foreldre.

 

Ofte kan det bli slik at i familier med barn som har slike diagnoser, at den med diagnose alltid er i sentrum. Mens i "normale" familier, så er en i sentrum hver sin gang alt etter hvem som trenger det.

 

En blir så utrolig sliten både i kropp og hode av å ha slike "kriser" hver eneste dag, det vet jeg alt om........

 

En utredning for jenta kan være bra uansett hva det er, for da finner en kanskje ut hva som er problemområdene, og kan få mer tilrettelagt hjep til dette.

[Anonym bruker]

Heisann HI!

Kjenner frustrasjonen vokser for hvert svar jeg leser, og blir veldig glad når det endelig dukker opp et og annet skikkelig svar.

Til dere som bare kritiserer: selv en 4-åring ville skjønt at dette innlegget er skrevet i frustrasjon, og i leting etter likesinnede foreldre! Hold dere på kranglesiden om dere ikke har konkrete og fornuftige svar!

Jeg har selv to sønner, hvor den eldste er en helt vanlig, til tider kranglevoren (snart tenåring) gutt. Min yngste er to år yngre, og har diagnosen ADHD og asbergers. Han har altså vært en utfordring fra han va nesten nyfødt, og vi har derfor vært nødt til å ha rimelig streng grensesetting med ham fra han var veldig liten. Dette har nok hjulpet oss ut av mange slike situasjoner som du beskriver. Jeg tror enkelt og greit at dere har valgt enkleste utvei i for mange situasjoner, (og det skjønner jeg godt, da jeg vet hvor sliten man blir av slike barn!!!)

Mitt råd er: snakk med barnehage for å få datteren deres observert, og utredet om dette trengs. Barnehagen og skolen har vært helt uvurderlig i vår situasjon. Jeg trodde mange ganger at min sønn også var "besatt av en demon"... hehe

Trøsten er at det blir bedre! Start skikkelig grensesetting med en gang (sykemeld deg om du trenger), og ikke gi deg! Få hjelp!

Lykke til HI!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

De har et apparat på sykehuset som måler synet på små barn.

[Anonym bruker]

Aller først vil jeg si at alle besserwissere og supermammaer der ute kan slutte å rakke ned på oss som innser at den perfekte mor ikke finnes. Ei heller det perfekte barn. Og at all verdens frustrasjon som man må få utløp for så man ikke bikker over og blir gal, faktisk er et bevis på at man elsker barnet sitt! Ellers ville man jo gitt f...

 

Så et spørsmål fra meg til deg HI, og til de andre som kjenner igjen situasjonen og har barn med diagnoser: Hvordan var barnet/barna da de var i alderen 0-2 år? Var det tegn allerede da? Jeg spør fordi jeg har en datter på 20 mnd som allerede viser mye av det samme adferdsmønsteret som du/dere beskriver, og hun har vært spesielt krevende helt siden fødselen. Samtidig er hun langt fremme for alderen, svært observant og lærenem, og egentlig ei veldig blid og kosete jente. Hun er sosial, utforskende, svært aktiv og "uvøren". Hun elsker musikk og dans, hun tøyser, tuller, klovner og ler. Men humøret hennes kan snu på et tiendels sekund, fra glad og lekende, til sint og virkelig hysterisk rasende, oftest tilsynelatende uten grunn. Og nesten fullstendig umulig å roe ned igjen. Dette er bare litt av utfordringene våre. Som HI og flere andre blir også vi overøst med "gode råd" fra personer som nekter å innse at ikke alle barn fungerer ihht en mal på snille og føyelige barn. Det er frustrerende og vondt, og man føler seg så mislykket som mor. Samtidig får jeg stadig det jeg ser som en bekreftelse på det motsatte, når min datter tydelig viser dyp hengivenhet og kjærlighet til meg; samt trygghet hos og med meg.

 

Jeg har faktisk tenkt noen ganger, at kanskje er det rett og slett noe medisinsk "galt" med henne, som gjør at hun får slike hysteriske anfall nærmest, som oftest pga små bagateller. Og da er vi tilbake til årsaken for spørsmålet mitt; nemlig om dere merket tegn allerede i så tidlig alder hos deres diagnostiserte barn?

[Anonym bruker]

For meg er det eneste åpenlyse fellesnevneren.

Når barnehagen ikke ytrer at hun er et "krevende barn" er fellesnevneren Foreldre/hjemmesittuasjon.

 

Så isteden for å demonisere barnet ditt bør du heller finne ut hva DU kan gjøre med saken.

 

"Alle" barn skal jo bli prakka på en eller annen diagnose med en gang det er litt vanskelig å være foreldre, på tide å se litt på seg selv istedenfor tenker jeg, da...

[Anonym bruker]

Min sønn var akkurat som du beskriver datteren din.. Og han var "spesiell" nesten fra fødselen av. Han er nå 8 år og har diagnosen ADHD og asbergers. Disse barna er fantastiske, snille, kosete, veldig intelektuelle barn, men de kan snu på femøringen, og få horn i panna og drive gud selv til randen av sammenbrudd.

Jeg kan ikke få sagt det nok mange ganger... Om du sliter med ditt barn, eller mistenker at noe ligger bak hans/hennes oppførsel, så snakk med barnehagen eller skolen. De kan vise seg å være uvurderlige. De har system rundt nesten hva det skulle være, og kan med en liten telefonsamtale få skikkelige folk til å observere ditt barn.

Vi har fått et nytt liv med vår sønn (uten medisiner!) bare fordi vi vet hva som skjer, og hvordan vi skal takle de daglige situasjoner.