Seteleie og ks: Noen personale ville ikke at jeg skulle få vite dette.

[Anonym bruker]

På ungdomsskole, eller kanskje det var videregående: Første gang jeg hørte hvordan fødsel i verste fall kan ende hvis barnet sitter fast og det er "for sent å ta keisersnitt", trodde jeg dette var bare noe som skolekameratene mine sa til hverandre for å skremme. Det kunne ikke være sant. De sa nemlig at det noen ganger var for sent å få barnet ut levende. De sa at de måtte kutte babyen i stykker for å få den ut i det hele tatt og redde i hvert fall ett liv - morens liv. Det kunne vel ikke være sant.

 

En del år senere kjente jeg en familie som dette skjedde med, så da forsto jeg at ryktene jeg hadde hørt dengang var sanne. Dette skjedde på 80-tallet. Jeg vet lite om detaljene, for jeg kjente dem ikke SÅ godt, og man går selvsagt ikke rundt og spør om slike ting.

 

Og det var ikke før jeg selv var gravid, at jeg fikk vite at dette faremomentet for at noe så ille skulle skje, gjelder KUN VED SETELEIE. Og det var ikke en selvfølge at jeg skulle få vite det. Noen ganger må man "pumpe" personalet for informasjon, for noen ville gjerne at jeg skulle føde vaginalt tross seteleie.

 

Jeg hadde nemlig et barn i seteleie en stund og fikk innvilget keisersnitt, men barnet snudde seg. Etter at barnet vårt snudde seg til hodeleie hadde jeg fortsatt tilbud om keisersnitt av forskjellige grunner. Og det var én spesiell lege som, både ved seteleie og senere ved hodeleie, ivret for at jeg skulle føde vaginalt (og ville ha tvunget meg til det, hvis han hadde fått bestemme alene). Etter at barnet hadde snudd seg gjorde denne legen et stort poeng av at man "kan gå over til keisersnitt når som helst hvis nødvendig...", og at det aldri ville være for sent å gå over til keisersnitt, hvis jeg valgte å føde vaginalt. Da var jeg litt overrasket og nevnte at jeg kjente mennesker som hadde erfart det motsatte - om fødsler hvor det nettopp var for sent å ta keisersnitt. Jo, svarte han, men det gjelder ved seteleie. Ved hodeleie er det aldri for sent. Dette sa han til meg altså ETTER at barnet vårt hadde snudd seg og lå i hodeleie - men DET SA HAN ALDRI FØR!

 

Jeg er skuffet og sjokkert over at gravide med seteleie ikke får full informasjon om hvordan en vaginal setefødsel i verste fall kan ende, og at de/vi ikke ved seteleie får/fikk automatisk tilbud om keisersnitt. (Pluss at mange fostere på den måten blir utsatt for røntgenstråler for å måle bekkenet - helt unødvendig hvis moren allerede ønsker keisersnitt pga. seteleie!) Jeg føler faktisk at jeg/vi ble forsøkt utnyttet som en brikke i et spill. Bl.a. ønskes det en del setefødsler for å opprettholde kompetansen i dette området, fordi noen fødende kommer inn med uoppdaget seteleie. Jeg føler med de som er i den situasjonen også, men å ville tvinge/presse noen til å føde med OPPDAGET seteleie, er feil tiltak!

 

Noen personale bedyrer at å føde vaginalt i seteleie, med de forholdsreglene som praktiseres i Norge, ikke forårsaker flere dødsfall/skader enn keisersnitt. (Litt avhengig av hvilke studier man heller til.) Og da vil noen utvilsomt også argumentere at et dødt barn er like dødt, selv om det ikke døde på den måten. Men av alle de måter man kan miste et barn på, synes jeg denne må være EN AV DE VERSTE og mest uverdige - av flere grunner.

 

Jeg lurer på hvor ofte det ender det så galt med en setefødsel? DET finner man ikke svar skrevet mange steder. Jeg lurer på om det i Norge skjer f.eks. en gang hvert 10. år, eller 10 ganger hvert år, eller noe midt imellom. Det finnes SVÆRT lite informasjon ute om tilfeller som går så galt. (Én fødselshistorie som endte i "dyp tang" men som kunne ha endt slik. Og én diagnosekode, kort og knapp, som synes å handle om dette. Det er alt jeg har klart å finne.) Men dette angår alle oss som har eller noen gang har hatt seteleie.

 

Retten til å vite om et så viktig moment i valg av forløsningsmetoden - det er grunnen til at jeg tilslutt har bestemt meg for å bryte tausheten. Jeg har ikke lagt dette innlegget i Seteleiedebatten, ettersom noen er sterkt motivert for en vaginal fødsel hvis overhodet mulig, selv i seteleie. Denne gruppen ville ikke ha satt pris på dette innlegget, og jeg prøver dermed å skjerme dem for det. Men andre av oss synes jeg har rett til å vite noe så viktig. Derfor måtte det ut.

[Gjest Mentha♥Høygravid♥]

Hei!

Jeg har også seteleie, og ønsker ks. Hvorvidt jeg får dette får tiden vise, men jeg ville bare kommentere til det du skrev her.

Jeg har prøvd å lese meg opp på både fordeler og ulemper ved ks og vanlig fødsel i forbindelse med seteleie, og det jeg reagerer på (sammen med samtlige som har skrevet artiklene jeg har lest) er at det ikke finnes noe arkiv, ingen dokumentasjon noe sted på antal seteleiefødsler i Norge og hvordan de har gått. Leser om mange leger som etterlyser dette, men like fullt er det ikke opprettet. Det synes jeg er merkelig. Når jeg da i tillegg leser det du skriver så synes jeg det blir skremmende!

Og likevel går de, som du sier, ut og anbefaler vaginal fødsel fordi de mener vi har så god kompetanse på setefødsler her til lands. Hvem bryr seg om hva andre land gjør (nesten samtlige land i Europa anbefaler KS ved seteleie, og i USA må man til og med skrive under på at man er klar over den økte risikoen ved setefødsel hvis man ikke vil ha KS)... Synes det er supert at man vil beholde/øke kompetansen for setefødsel, men synes samtidig det er feil at man skal "utnytte" eller "tvinge" gravide med seteleie til å forsøke vaginal fødsel.

 

Min største skrekk i forbindelse med seteleie er at det skal ende i hastesnitt. Eller nei, min største skrekk er at hodet skal sitte fast, eller at navlestrengen skal komme i klem mellom hodet og bekkenet. Begge deler kan veldig lett og veldig fort føre til blødninger og hjerneskader, og jeg er rett og slett ikke villig til å utsette barnet mitt for den muligheten.

I følge (den største utenlandske - Hannah) undersøkelsen er risikoen størst for barnet ved setefødsel, og størst for moren ved KS. Da er ikke valget vanskelig for min del

[Anonym bruker]

Beklager, HI, men jeg synes ikke argumentene dine henger på greip.

 

Det førte avsnittet er ren skrekkpropaganda. Dette var aktuelt tidligere. Før antibiotikaens tid. Ks var et svært risikofylt inngrep, man skal ikke lenger tilbake enn til 40-tallet før mors dødsrate ved ks var 10-20%. Før antibiotikaens tid (før andre verdenskrig) var det ikke mulig å ta ks hvis vannet gikk for mer enn 12 timer siden, fordi all erfaring viste at det da var svært stor sjanse for at mor ville dø av barselfeber (infeksjon). I en situasjon hvor to liv var i stor fare, valgte man å prioritere det livet som hadde størst sjanse til å klare seg, nemlig mor. Det var et forferdelig valg, men også det eneste riktige å gjøre.

 

Dette var da, ikke nå! Du må ikke tro at dette er en vanlig problemstilling i dag! Også i dag vil man prioritere mors liv over barnets liv i ekstreme situasjoner, men dette oppstår svært sjelden. Og at de kutter opp barnet for å redde mor - det skjer ikke.

 

Ved setefødsel har man nådd "point of no return", dvs at det er umulig med ks, hvis det bare er hodet som sitter fast. Dette selvsagt fordi hodet er den største fosterdelen. Tang vil oftest løse problemet. Dette er grunnen til at man tar pelvimetri av førstegangsfødende og kvinner som tidligere har født så barn, for å se at det er plass. De vil ikke kutte opp barnet ditt for å redde deg!

 

Det er forresten heller ikke sant at det aldri er for sent å ta ks ved hodeleie. Ved fastsittende skulder, hvor hodet er ute men skulderen sitter fast i bekkenet, er man i nettopp denne situasjonen. Da går det ikke an med ks, da MÅ barnet ut vaginalt. Dette er en langt vanligere situasjon enn at hodet blir sittende fast ved seteleie. Da kan det bli nødvendig å brekke både kragebein og arm for å få barnet ut.

 

Man kan gjerne diskutere for og imot ks ved seteleie, men jeg synes IKKE ditt innlegg er saklig overhode. Det er ren skremselspropaganda, og viser ikke dagens virkelighet på noen måte.

[Anonym bruker]

Hei, Mentha (fra trådstarteren) -

Ja, det mangler som du sier en del dokumentasjon på hvordan setefødsler i Norge har gått. Det ser ut til at de mest positive (norske) studier sier at setefødsler etter de seleksjonskriterier i Norge er like trygge (men ikke tryggere) enn keisersnitt ved seteleie. Og internasjonale (og noen norske) studier sier at setefødsel uansett er mindre trygg.

 

Det ser ut til at du virkelig har satt deg inn i saken. Masse lykke til med søknaden om keisersnitt.

[Anonym bruker]

Til Anonym kl.20.38, fra hovedinnleggskriveren / trådstarteren -

Takk for svaret. Jeg er bare glad hvis jeg tok delvis feil, og hvis det jeg nevnte, ikke har skjedd på mange tiår. Det var informativt det om antibiotika og barselfeber, det forklarer hvorfor dette skjedde mye mer før. Likevel blir jeg ikke helt beroliget, fordi:

 

1)

Det eksemplet jeg er kjent med, skjedde med venner i Norge på 80-tallet, altså IKKE 40-tallet og ikke før antibiotikaens tid. Det skjedde også i en større norsk by.

 

2)

I en setning skrev du (om ekstreme situasjoner hvor man må prioritere mors liv over barnets liv) at "dette oppstår svært sjelden". Men allerede i neste setning skev du mye mer kategorisk at "det skjer ikke".

Først tenkte jeg dette var selvmotsigende, men det kan hende at du her omtalte to forskjellige situasjoner. Kanskje med den første setningen mente du slike eksempler som hvor moren har kreft og må ha kjemoterapi selv om det er uforenlig med å fortsette svangerskapet. Da blir det en annen situasjon, enn setefødsler. Var det slike ting du mente?

 

Det var beroligende å høre at pelvimetrien som de tok av f.eks. meg dengang, var nettopp for å være sikker på at det var nok plass slik at tang kunne få ut barnets hode. Likevel stusser jeg fortsatt over et par ting:

 

a) Du skrev at tang vil OFTEST løse problemet. Hva skjer da hvis tangen likevel ikke løser problemet??

 

Min (hode)fødsel endte i tangforløsning, og jeg er blitt fortalt etterpå at de var klare til å utføres hastekeisersnitt hvis ikke tangforløsningen lykkes. Så nå stusser jeg over følgende: Det ser ut til at mislykket tangforløsningen er noe som de regner med skjer ved hodefødsler, og som de tar høyde for (ved å ha keisersnittberedskap). Etterpå tenkte jeg: Hva om barnet hadde vært i seteleie, og tangforløsningen ble mislykket, og det var kommet til "point of no return". Er mislykket tangforløsning noe de IKKE regner med kan inntreffe ved setefødsler?

 

Du nevnte at innlegget mitt er ren skremselspropaganda, men jeg kan nevne at jeg har prøvd å fremstille dette emnet så nøkternt som mulig. Også: En lang stund gikk jeg ikke ut med denne historien min i det hele tatt, nettopp fordi jeg kunne se en del grunner både for og imot å publisere det. Likevel bestemte jeg tilslutt at jeg måtte, av de grunnene som jeg har nevnt i hovedlinnlegget.

 

Du nevnte også det å være saklig. Jeg har forsøkt å være saklig, bl.a. ved å unngå enhver karikaturmaling. I første kladd falte jeg for den fristelsen å skrive f.eks. at det ønskes en del setefødsler for å "opprettholde kompetansen" i dette området. Men etterpå fjernet jeg de anførselstegn, og skrev det heller rett fram slik jeg tror de som er mest opptatt med denne siden av saken, ville ha skrevet det selv.

 

Likevel mener jeg at jeg (og mange med meg) har rett til å bli en del opprørt. Det er vi, våre barn, våre familier, som tross mange ulemper for oss (mener jeg!) er blitt forsøkt brukt som et middel til å oppnå et mål. Målet er selvsagt å opprettholde kompetansen i seteforløsninger. Å reagere på dette, mener jeg fortsatt er det eneste riktige.

[Anonym bruker]

Du har helt rett i én ting: Jeg burde ikke ha skrevet "Det skjer ikke". For ALT kan skje så lenge man har med levende vesener å gjøre. "Everything is possible and nothing is impossible."

 

Saken er bare den at dette gjelder uansett ved en fødsel - enten en er i seteleie, hodeleie eller skjer ved planlagt ks. Nå har du dratt fram det som vel er (såvidt jeg vet) den mest fryktede komplikasjonen ved setefødsel, nemlig at hodet blir sittende fast til slutt. JA, det kan skje, men det skjer ekstremt sjelden. For at "regnskapet" skal bli komplett, må du da også dra fram det aller verste som kan skje ved både vaginal fødsel ved hodeleie og ved planlagte ks. Hvor relevant er det - for en gjennomsnittlig fødende - at jeg forteller om min venninne, som holdt på å dø under sitt ks? Eller at jeg forteller om kvinnen jeg leste om i avisa, som opplevde at såret hennes plutselig gikk opp, og at tarmene fløt utover? Dette er svært sjeldne komplikasjoner. Helsepersonell er klar over at de kan forekomme, og har rutiner for hva de skal gjøre hvis det inntreffer. Å fortelle gravide kvinner om ALT som KAN skje under en fødsel - eller et ks - ville skremt vannet av enhver fødende, og hverken vaginal fødsel ELLER ks ville vært noe alternativ! Begge ville fortont seg som like utenkelige og livsfarlige!

 

Ang det med å prioritere mor framfor barn i en ekstremsituasjon: Ja, det var først og fremst tilfeller slik det du nevnte jeg tenkte på. Eller svært premature ks tatt pga alvorlig svangerskapsforgiftning. Jeg skal ikke si at denne situasjonen aldri forekommer under fødsler i dag, men jeg vil tro det skjer EKSTREMT sjelden. Men som sagt, for f.eks. 70 år siden var nok dette noe gynekologer måtte ta stilling til ikke så rent sjelden. Vi skal være glade for at det ikke er tilfellet i dag.

 

Angående forløsning i seteleie hvis hodet sitter fast - jeg er ikke gynekolog, så jeg kan selvsagt ikke gi deg detaljene i det du lurer på. Da må du spørre en gynekolog. Jeg vet at det finnes flere håndgrep som kan benyttes for å få ut hodet, og ved behov brukes det tang. På forhånd har man tatt ultralyd av fosteret (pga vekstestimeringen), som ville vist hvis det var misdannelser på hodet (f.eks. hydrocephalus) som gjør at det rett og slett blir for stort. Man vet også at bekkenet har tilstrekkelige mål. Det skal være fysisk plass til at hodet kommer ut, og hvis det ikke gjør det pga feilstilling, er jeg ganske sikker på at det kan rettes med tang (uten at jeg er gynekolog, som sagt).

 

Angående : Husk at akutte ks er en langt tryggere operasjon enn det var før i tiden. Det ser du også tydelig gjenspeilet i ks-statistikkene, som har skutt i været de siste 30 årene. Før i tiden (også i tilfeller hvor ks ville vært teknisk mulig, med tilgjengelig antibiotika etc) ville de forløst med tang i mange tilfeller hvor det i dag tas ks. De var flinke med tang før i tiden, fordi de gjorde det ofte, og de brukte tang på langt flere indikasjoner enn i dag (de snudde f.eks. flere barn som lå feil innstilt, brukte høyt tanganlegg etc). Når det gjelder "point of no return" - det finnes også ved vaginal fødsel, som nevnt over (fastsittende skulder). Du må ikke tro at dette gjelder kun ved seteleie.

 

Gynekologer har INGEN interesse av å tviholde på en utdatert teknikk bare for å "opprettholde kompetansen" av ren nostalgi. Det er som med andre operasjoner og behandlingsformer - etterhvert som det kommer nye metoder, legges de gamle på hylla. Gynekologer anbefaler ikke vaginal forløsning ved ks (der forholdene ligger til rette) fordi de synes det er så gøy å opprettholde kompetansen sin, men fordi de mener at det er et bedre alternativ enn ks. Det jeg har lest av artikler om emnet, viser at det for mor er en liten fordel med vaginal fødsel, for barnet er det en liten fordel med planlagt ks. Det er litt flere innleggelser ved nyfødtintensiv etter vaginal fødsel i seteleie enn ved planlagt ks tatt på den indikasjonen, men ett år etter er det ingen forskjell i sykelighet på disse barna. Det kan også være en pris å betale i et eventuelt neste svangerskap, i form av f.eks. økt sjanse for fastsittende morkake, økt sjanse for fosterdød, automatisk risikofødsel, større sjanse for akutt ks etc. Mange kvinner tenker ikke på dette, men det gjør gynekologene.

 

Det er mange faktorer inne i bildet, og forskjellene er ikke store, hverken for det ene eller det andre alternativet. Derfor reagerer jeg når du drar fram det verste skrekkscenarioet du kan finne på, og ut fra det presenterer vaginal setefødsel som uforsvarlig, og at legene kun ønsker dette for å "opprettholde kompetansen", uten å tenke på pasientene sine.

 

Nå må du ikke tro at jeg er en føde-vaginalt-ved-seteleie-for-enhver-pris-person, for det er jeg ikke. Jeg vet ikke hva jeg ville valgt å gjøre hvis jeg fikk beskjed om at barnet lå i seteleie som førstegangsfødende. Men det jeg er helt sikker på, er at jeg hadde kommet til å bli vettskremt av det opprinnelige innlegget ditt - et innlegg som ikke er balansert på noen som helst slags måte. Det er mye bedre at kvinner med barn i seteleie får balansert og riktig informasjon fra sin gynekolog (og evt i tillegg jordmor), og ut fra det tar et selvstendig valg ang fødemåte, enn at de blir for redde til å forsøke vaginal fødsel fordi de har lest skremmende innlegg på nettet - innlegg som ikke nødvendigvis har så mye med den virkeligheten de vil møte på føden å gjøre.

[Anonym bruker]

Hjertelig takk for svaret.

Jeg likte det uttrykket du brukte, en "føde-vaginalt-ved-seteleie-for-enhver-pris-person", som du (heldigvis) ikke er. Men det uttrykket beskriver godt den legen jeg var borte i, og som jeg har fortalt litt om. Både hans måte, og seteleie, virker fortsatt skremmende på meg (selv om vår familie er ferdig med de svangerskap/fødsler som vi skal ha). Kan ikke noe for at seteleie (og den som var villig til å tvinge meg til å føde i seteleie), oppleves skremmende.

 

Tar kvelden nå. Som sagt, takk for svaret.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også kommet til å være redd hvis jeg fikk vite at mitt barn lå i seteleie. Man vil jo (som regel) så gjerne ha en fødsel hvor alt går helt greit for seg, uten komplikasjoner - og så ender man opp med en risikofødsel med større sjanse for komplikasjoner likevel. Jeg har vært i samme situasjon selv, men ikke pga seteleie. Man må bare veie pluss opp mot minus i de ulike situasjonene, men det er ikke så konstruktivt å bruke all energien på ekstremt sjeldne skrekk-scenario, men heller forsøke å se ting i helhet. Det er ikke alltid så lett å se helheten som pasient, ikke minst fordi man stort sett mangler den faglige kunnskapen som skal til - det er jo derfor vi har gynekologer og jordmødre. Det var egentlig det jeg ville fram til, selv om jeg nok brukte veldig mange ord på å få det fram.

 

Det skal vel også sies at de fleste steder (med noen unntak.......) stort sett lar kvinnen selv velge om hun vil føde vaginalt eller ta ks ved seteleie. Det er i alle fall det inntrykket jeg har fått her inne, og på diverse andre forum. Selv om de ofte vil anbefale vaginal fødsel, blir man vel ikke tvunget til å føde vaginalt de fleste steder? Det synes jeg nemlig er veldig feil, og fører ikke akkurat til trygghet for den fødende.