SA og begravelse?

[Anonym bruker]

Begynte å tenke på dette, og nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på det. Hva skjer egentlig etter at et barn i magen dør? Får man se barnet? Vil han/hun bli begravet (om ønskelig)?

Det jeg tenkte på var at jeg har aldri hørt at noen som har mistet tidlig eller ut i 7 mnd har hatt en begravelse for barnet. Har kun hørt om det om man har født barnet og det var dødfødt, altså at man kom helt til slutten av svangerskapet slik at barnet ville ha vært nesten helt ferdigutviklet. Er ikke det i kristendommen slik at de mener det er et liv fra egget og sædcellen har smeltet sammen? Burde ikke da man få en begravelse da om man mister tidligere i sv.sk.? Er jo sorg å miste den lille uansett...

 

Bare lurer...

[Anonym bruker]

Jeg har vært i 2 begravelser for babyer som ble mistet sent i svangerskapet (SA). Seremoni i kirka med kun nærmeste familie, kremering og urnenedsettelse i fellesgrav for familien. Tror det begynner å bli mer og mer vanlig.

 

Hvis man ikke begraver babyen tar sykehuset seg av babyen (ikke så veldig hyggelig å tenke på nei)

[Anonym bruker]

lillebroren min døde i magen for noen år siden.. han hadde alvorlige feil og de måtte sette i gang fødselen for at det ikke skulle gå utover min ste-mor.

de var vel ca 6 måneder på vei tror jeg..

de visste jo før de satte det igang at han ikke kom til å klare seg da.. han var rettogslett et missfoster.. med hjertefeil og en stor utvekst i magen.. men han fikk begravelse med nærmeste familie. og vi har et gravsted å gå til

[Anonym bruker]

Mista nevøen min for et år siden. 22 uker på vei. Gravlagt i kiste. Husker ikke hvilken uke "grensa" går, men vet om ned i 18 uker som er begravd.

[Anonym bruker]

Tror ikke det eksisterer noen "grense". Hvis familien har behov for en begravelse, stiller kirka opp.

[Anonym bruker]

Ja, hvis du selv ønsker det får du selvsagt se barnet. Du kan ta bilder eller gjøre annet også om du ønsker minner, feks fotavtrykk etc.

[Anonym bruker]

Vi fikk 3 valg av sykehuset:

 

-Sykehuset "tar seg av" fosteret/babyen.

 

-Full begravelse med alt det måtte innebære av ønsker. Kirke, prest, kiste, kransenedleggelse + + +

 

-En litt enklere form for "begravelse". Babyen/forsteret blir begravet på en minnelund/kirkegård. Det er en enkel sermoni kun for foreldre og søsken. De kan ta med f.eks blomster, bamser eller hva de måtte ønske. Sermonien er felles for andre i samme situasjon. Foreldrene kan ikke komme med ønsker e.l. til sermonien. Kun navn som blir lest opp (foreldrene sitt navn hvis man ønsker selvfølgelig)

Ingen begravelse, noe litt enklere altså. Klarer ikke helt forklare.

Vi valgte dettte alternativet, men var ikke med på selve sermonien. Synes det var ubehagelig mtp alle andre foreldrepar osv.

Vi reiste til kirkegården senere den dagen å la ned blomster.

[Anonym bruker]

Vi mistet lille gutten vår nå i juni, var i uke 20 En fiks ferdig liten baby som bare skulle vokse seg stor. De vet ikke hvorfor, så konklusjonen er "krybbedød i mors mage"

 

Grensene går ved fullgåtte 16 uker (begravelse) 28 uker (skrevet inn i kirkeboken)

Begravelse kan du velge mellom en helt vanlig begravelse med prest/kiste/sten eller en minnelund (den kan sykehuset ordne hvis du vill)

 

Når barnet er født kan man ha det hos seg så lenge en vil. Ta bilder,hånd/fotavtrykk,en hårlokk. Kose og bli "kjent" med barnet. Mange minner å fange om barnet en ikke fikk ha her.

Kan selv legge barnet i kisten etter at du har badet og kledd på det.

 

Dette er veldig vanskelig når en står midt oppe i det, så da er det veldig viktig at jordmor trekker frem alt det possitive, minner deg på å ta bilder osv.

 

Så jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skal fortelle, om graviditeten de 3 første månedene. Kan like gjerne miste senere.....

[Anonym bruker]

Jeg begynte å blø skikkelig en natt, og dro på sykehuset der jeg fikk utralyd. Der fant de ut at barnet var syk, men visste ikke hvor ille det var. Vi måtte reise til Trondheim på St. Olavs, for der har de eksperter på området. Der fortalte de, etter flere undersøkelser, at fosteret var for sykt til at det kunne overleve. I tre dager måtte vi være der oppe, og siste dagen satte de i gang rier slik at kroppen skulle støte ut fosteret. Dette var en omfattende prosess. Det var rett og slett fryktelig! Riene var utrolig vonde, og det varte lenge, i tillegg til at jeg og samboeren min var knuste..

 

Jeg var 16 uker på vei, så jeg var ikke så langt på vei, men vi valgte allikvel å ha en privat urnenedsettelse. Kremasjonen ble gjort i Trondheim, og uren ble sendt til min hjemby på østlandet.

 

Min mormor, som jeg hadde et veldig nært forhold til, døde fire mnd tidligere, og da min mor lurte på om jeg ville legge ned urnen i mormors grav, var jeg ikke i tvil. Under urnenedsettelsen var det kun min samboer og jeg som var tilstede.

 

Jeg synes det er godt å vite at barnet som egentlig skulle vært vårt, nå hviler i en grav sammen med sin oldemor. En grav som jeg vet vil bli besøkt, og stelt med.

 

Det er sikkert en del som synes det høres rart ut å ha en "begravelse" for et foster som ikke ble mer enn 16 uker gammelt, men for oss var det det eneste riktige. For oss var ikke dette bare et foster, men et barn som var ønsket og elsket fra første stund. Folk er forskjellige, og gjør ting av forskjellige grunner.