Jeg har fortrengt det meste av barndommen min fram til ca 14 år

[Anonym bruker]

Har de siste årene vurdert å prøve hypnose for å prøve å få minnene tilbake, men er det verd det? Det lille jeg husker er ikke noe særlige gode minner. Kansje det er en grunn til at resten er fortrengt. Er redd det skal være verre å leve vidre med minnene enn med uvissheten, men det vet jeg jo ikke før jeg har prøvd. Føler jeg har mistet mye av min identitet siden jeg har "mistet" så mange år. Har slitt med en del psykiske ting opp gjennom tiden og antar mye av det ligger til grunn i de årene jeg ikke husker. Men samtidig har jeg kommet meg langt på egenhånd og har det bra med meg selv i dag, så kansje jeg skal nyte livet her å nå å la fortid være fortid?

 

Så hva syns DU jeg skal gjøre? Begrunnelse?

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en mor som er alkoholiker. Mye av min barndom er glemt/fortrengt. Jeg har også tenkt på som du, er det ting som har skjedd som jeg ikke vet, som gjør at jeg handler og tenker som jeg gjør idag. Uansett så tenker jeg at jeg ikke orker dra opp i det som var. Om det skulle hende i senere tid at det plutselig skulle være nødvendig så tar jeg det derfra

[Anonym bruker]

Jeg har fortrengt mye av min skole tid, men tenker at det er en grunn for alt. Så jeg har absolutt ingen planer om å få disse "minnene" tilbake.. Man har ikke godt av vite noe man ikke vet;)

[Anonym bruker]

For min del har det ekleste vært å vite at det "er" noe der langt baki, som jeg ikke husker eller greier å få tak i. Det har til tider gjort meg veldig redd, fordi noenganger tenker jeg at det må ha vært noe veldig traumatisk, siden jeg husker at jeg tenkte "dette vil jeg aldri huske igjen" og fordi jeg ikke aner hva det går i. Jeg har det bra nå, og har greid å legge disse tapte minnene bak meg, men noe ligger hele veien og lusker bak i bevistheten.

 

Jeg tror det beste du kan gjøre, er å finne ut med deg selv hvorfor du ønsker å få tilbake minnene, det kan si deg en hel del om opplevelsen på forhånd.

 

Lykke til uansett hva du gjør

[Anonym bruker]

Jeg vet virkelig ikke hva som er best..

 

Har selv levd opp i vond barndom,omsorgssvikt kaller psykolog og psykiater det.Går til behandling i dag pga oppveksten min,det jeg har opplevd og en diagnose jeg har fått i voksen alder.

 

Har hele tiden husket alt,på en måte,men det har vært litt sånn i perferien.Dette pga at jeg har ubevisst valgt å fortenge detaljer og episoder.

 

Men de siste årene har jeg fått innblikk i forskjelligt som jeg ikke har lyst å vite..Nesten som flash back(?)

Og disse synene gjør vondt,de er vanskelig takle og jeg skulle for alt i verden ønske at de ikke kom til meg.De gir meg angstfølelse og et slags hat til foreldrene mine:(

 

Så visst jeg kunne valgt for meg selv,så ville jeg ikke visst..

 

Men alle disse tingene gjør meg til en bedre mor,og et bedre menneske.For ingen rundt meg skal få oppleve de samme smertene og opplevelsene jeg hadde,så kanskje det er noe godt med det?

[Anonym bruker]

Er litt det jeg er redd for. At det skal bli "for mye". Gikk til psykolog en gang for noe annet å hun sa at hjernen fortrenger det som er for vondt å takkle. Jeg er sterkere nå men vet ikke om jeg er sterk nok for hva som kan vente.

 

Føler og at dette han gjort meg til en bedre mor. Mitt barn skal aldri få oppleve det jeg gjorde. Mitt ønske er å gi han alt jeg aldri fikk. (kjærlighet, omsorg, noen å stole på i hverdagen etc) og så langt føler jeg at jeg har klart meg godt

 

HI

[Anonym bruker]

Off, det var ikke noe greit. Har selv vokst opp med en mor som var rusmisbruker og husker nesten ingenting fra min mor og far skilte seg da jeg var fem, til min far og stemor fikk omsorgen da jeg var tolv. De få minnene jeg har fra årene imellom er noen gode og noen dårlige. Gode minner fra besøk jeg hadde hos min far og stemor (som jeg kaller mamma i dag).

 

Jeg gikk til psykiater i mange år, ble medisinert for alvorlige depresjoner og gikk på sovemedisiner bare for å kunne sove selv. Fikk spiseforstyrrelser osv.

 

Den dag i dag har jeg bestemt meg for at jeg vil takle det jeg husker, den dagen det kommer. Orker ikke grave i fortiden og har lagt alt bak meg. Føler meg sterk, selvsikker og tar ikke imot drit fra noen. Har en samboer som jeg elsker, en baby i magen og en familie som er der for meg. Er ikke bitter på fortiden, den har trossalt gjort meg til den jeg er, på godt og vondt.

 

Og det positive i alt dette (hvis man kan kalle det det), er at jeg vet definitivt hva slags mor jeg ikke vil være. Jeg vil gi barna alle muligheter, all kjærlighet og trygghet, rammer å forholde seg til, og en mor som alltid er der og setter de først.

 

Men på ditt spørsmål kan jeg ikke svare. Jeg vet jo ikke grunnen til at du har fortrengt så mye. Jeg har fått vite i etterkant alt som skjedde og hvorfor min mor ble fratatt omsorgen, så jeg har ikke noe behov for å grave i alt som har skjedd.

 

Uansett hva du velger å gjøre, er det bare du som kan ta det valget. Ingen kan si at du må gjøre det eller det, for ingen av oss er deg. Lykke til med det valget du tar, uansett hvilket valg det blir.

[Anonym bruker]

hmm. vanskelig problemstilling..

 

jeg tror du skal være veldig forsikitg med å kødde med psyken din sitt forsvar som i ytterste konsekvens er fortrengning.

 

Men når det er sagt så er det ikke alltid psyken vår beskytter oss på den mest fornuftige måten..

 

Om du skal begynne å grave i dette bør du sørge for tett oppfølging og at du har noen som fanger deg opp og hjelper deg HELE veien om det blir en tøff tur..Og da må du vita at de som skla stille opp virkelig vet hva de sier ja til og at du kan stole på dem.. Er ikke særlig gunstig med noen som ikke fikser det alikavel og stikker når du er på vei ned i grøften....

 

Til slutt: jeg skulle ønske jeg kunne fortrenge de første 16 årene av mitt liv.. sånn at jeg nå kunne hatt et liv, eller muligheten til å bygge meg en identitet og skape meg et liv.

 

Det som skjedde i går påvirker det du gjør i dag og dine tanker om morgendagen. MEN det er du selv om avgjør hvor mye og hvordan du påvirkes...Det er fullt mulig å ha et godt liv fremover, uansett hva fortiden sier.

 

Lykke til med livet ditt, jeg ser mange gode år og flotte øyeblikk på veien din fremover! (men det er opp til deg å skape dem!)

[Anonym bruker]

Det du har fortrengt vil med stor sansynelighet komme fram en eller annen gang av seg selv...

 

Min svigermor opplevde først i en alder av 40år at resten av dritten kom opp, som var de værste tingene. (incest overgrep osv. )

 

Jeg har opplevd flere overgrep ol. når jeg var liten. (fra barneskolealder og opp til ungdomskolen) det meste er oppe fra overflaten da jeg gikk til psykolog, hvor de da trigget slik at mye fortrengt kom frem. Det var beintøft, men samtidig så var det under kontrollerte forhold (altså i samarbeid med psykolog) så vi gikk skritt for skritt sammen slik at hun hele tiden visste om det ble for mye for meg eller ikke.)

 

Det er fortsatt mye som ikke er kommet frem, men som plager meg veldig. Det kommer bilder, lukter osv. sånn helt plutselig som jeg får helt panikk for. Jeg velger å ikke gjøre noe med det foreløpig, da jeg er redd det er noen i familien...

 

Lykke til..