Fødselshistorie (hasteKS) *langt*!

[Mammat3små]

Det hele begynte vell lørdag den 20.11… hadde sakt til alle at nå i helga skulle jeg føde, siden det var fullmåne! (hadde termin 5.desember egentlig)

 

sto opp i rundt 3tiden etter å ha sovet middagshvil med jentungen… tengte bare drikke en burn for å få litt energi til å gjøre ferdig helgevasken.. drakk den, og etter rundt en times tid begynte jeg tenke over at lillegutt i magen ikke hadde våknet av den.. noe som er svært uvanlig, både pga den gir energi, å fordi den var iskald.. så jeg drakk 5-6 glass med iskald søt saft, men ingen liv..

de fleste jeg prata med sa at han sov nokk bare godt, å dem pleier jo bli roligere mot slutten. . så jeg prøvde berolige meg selv med dette, å etter at jenta hadde lakt seg bestilte jeg en sterk pizza fra peppes for å se om det kanskje starta ting… (kjerringråd om sterk mat)

 

spiste halle pizza’en, men etter å stadig ikke ha kjent noe liv til lillegutt, så skrev jeg til BF til jentungen å spurte om han kunne komme se etter henne en liten time om jeg dro på sykehuset, men skulle prøve dursje først å se om det kanskje hjalp noe.. mens jeg sto i dusjen kjente jeg at jeg begynte få små tak i ryggen, (ja, hadde forresten hatt en del kynnere etter vi sto opp)…

 

bestemte meg for å få BF dit, å ringte etter taxi som kom like etterpå selv om det tar bare 10 min å gå til sykehuset da..

Kom inn å ble satt på CTG måling, å jeg tengte at kanskje det endelig var noe på gang… men etter å ha sittet med den på i 1 min ba jordmoren meg om å legge meg ned på senga, for hjertelyden hans var alt for lav.. la meg ned, å da var den nede i 80, å ble bare mindre og mindre…

jordmoren sa at det var noe som ikke var som det skulle, så det var nokk på tide at lillegutt kom ut.. ”jess, igangsetting ” tengte jeg da.. men så spurte jeg hvordan de hadde tengt at han skulle komme ut da, å da sa hun at det ble nokk KS.. da kom legen løpende inn med ultralydmaskinen å skjekka meg kjapt å tok ikke mange minuttene før de sprang ut å ringte opp til alle som måtte ringes til av sånn opperasjonsting.,. ba jordmoren skru ned lyden på ctg-apparatet, for det var direkte jævlig å ligge høre på at gutten min holt på å dø….

 

jeg fikk rukket å ringe BF som passa jentungen å spurt om han kunne ha henne noen dager til for dette lovte ikke godt.. noe som var greit da.. å svigermor hadde notert seg at ca kl 21.40 ringte jeg kjæresten som var hos henne å drakk, å fortalte hva som skjedde…

 

Da kom de med en seng som jeg måtte skynte meg legge meg ned på, å tror egentlig ikke jeg forsto helt hva som skjedde, for var mener jeg var i litt bedre humør en hun legen som stressa med å få meg opp til opperasjonsrommet.. kom opp dit å da kom det en mann som fortalte meg hva som skulle skje, å føler jeg ble veldig godt informert, noe som jeg tror hjalp mot frykten for hva som venta meg..

ei dame på hver side av meg sa at nå kjenner du et stikk, å de festa sånn veneflon eller hva det heter, i begge hendene, men merka det ikke for var for opptatt med å følge med på hva han som innformerte meg hadde å si.. siste jeg husker er at han samme fyren holt en oksygenmaske over meg å ba meg puste, men følte jeg ble kvalt i den.. så sovna jeg..

 

våkna rundt kl 1.. da ble jeg fortalt at lillegutt var kommet seg ut, å etter litt jobbing med han, så hadde de fått han i brukbar tillstand, å han hadde det helt fint nå…

om meg kunne de fortelle at de hadde blitt nøtt bruke litt ekstra tid på… derfor det ikke gikk så fort som jeg hadde trodd.. livmoren min hadde revna under inngrepet, og ville ikke trekke seg sammen som den skulle, å hadde mista en liter blod…

 

lå på overvåkning frem til rundt kl 9-10, da ble jeg flytta ned på barsel å fikk ringt rundt til alle og en hver, for ingen viste hva som hadde skjedd siden svigermor og kjæresten ikke hadde nummerne til noen av mine.. lå å venta å venta, å endelig kom de trillende inn med lille prinsen min.. <3 lå bare å så på han siden jeg ikke var i tilstand til å røre meg mye, men fikk han etter hvert opp å fikk prøve amme osv.. brukte en del tid på å forstå at han faktisk var min.. men det kommer seg for hver dag som går

 

så cirka hall 10 kom jeg inn på føden, å 2 minutter over 10 var verdens nydeligste prins ute.. 49 cm lang og 3026g tung

 

Barseltiden på sykehuset var da så som så… supre pleiere og jordmødre, men slitsomt både å være avhengig av andre til å i det heletatt kunne drikke, å værste var å være fra jentungen… men nå er vi endelig hjemme, å nyter tiden så godt vi kan

 

[Oktobergutt2010:)]

 

Gratulerer så mye med lille prinsen din!! Jeg kan ikke engang tenke meg til hvordan jeg hadde reagert om de sa at vår gutt holdt på å dø i magen, eller at jeg måtte ha keisersnitt. Jeg priser meg lykkelig som "slapp"

 

Kos deg masse med gutten deres, denne tida er så spesiell! :-)

 

[Reese]

Du har hatt ei strid tørn av en fødsel. Takk gud for at du var så oppservang selv og fikk sjekket hvorfor livet i magen i var som det skulle.

Til ettetanke til oss andre.

 

Håper det går bra med deg å veslegutten og at du klarer å nyte denne tiden med ham selv om det gikk en del timer før du fikk ham .

Gratulerer så mye.

[babymama88 *på overtid*]

gratulerer.. syk opplevelse vil jeg tro, men godt at alt gikk bra til slutt

[Puppemamma]

godt åhøre at en såppas dramatisk situasjon løste seg så fint gratulerer og kos deg masse

[Perle79 gravid med nr 2]

GRATULERER!!!

Oj, dette hørtes skummelt ut. Så godt at alt gikk bra!

Utrolig viktig det å kjenne etter liv hver dag. Så du gjorde absolutt det rette.

Nyt tiden sammen med gutten din. Det må være en herlig følelse!

[AO3]

Ojoj, så dramatisk! Husk å få snakket ordentlig ut om dette før du forlater sykehuset, og be gjerne om å komme igjen for videre samtale® om noen måneder. Det er gjerne flere spørsmål som dukker opp etterhvert, når det verste sjokket har lagt seg. Jeg har tatt hastesnitt selv, men det var *langt* mindre dramatisk enn ditt, og jeg slet virkelig etterpå... Ikke vær redd for å be om hjelp, hjelp til å forstå og bearbeide det som skjedde!

 

Og gratulerer med en fin gutt!

[AO3]

Husk også at du har jo faktisk (sannsynligvis) reddet livet til babyen din ved å gjøre det riktige, nemlig å ta kontakt med fødeavdelingen!

 

Ang dette med "mindre liv" rundt termin - min jordmor hadde vært på perinatalkurs, og der hadde fått beskjed om at de IKKE måtte si til gravide at det kan bli "mindre liv rundt termin". Det skal IKKE bli mindre liv - det som skjer, er at bevegelsene kjennes på en annen måte, siden det er trangt. Men mindre liv skal det på ingen måte bli, da MÅ man ta kontakt med føden. Dette med "mindre liv rundt termin" er dessverre misvisende, og kan i verste fall koste liv. Til ettertanke for oss alle!