Min kropp under, og etter fødselen.... IKKE GRU DERE! :-)

[Anonym bruker]

 

Til tross for fødselsangst hadde jeg verdens fineste fødsel i følge meg selv! Jeg gruet meg til stort sett hver eneste del, luktene, smertene, tårene og ropinga, til at mannen skulle se meg ha så vondt - til at han skulle sniktitte der nede underveis til at jeg kom til å ødelegge underlivet og sex-en for alltid.

 

Vet dere..det skjedde ikke!

Den eneste gangen hvor jeg tenkte "fy faen aldri mer" var når lillegutt smalt i bekkenet, jeg hadde vondt i 3 sekunder. Han smalt i bekkenet fordi jeg hadde vannavgang hele 4 ganger som er alt annen enn normalt. Så når nest siste vannet gikk var det bare den som holdte hodet hans oppe.

 

Fødselen ble en drøm, det ble ikke roping eller tårer, luktene ga jeg meg f.... i, det var overhodet ikke det jeg tenkte på underveis. Ikke kom det noe avføring heller, så da var jeg nesten litt letta - Ja, jeg gruvdes til det også. Samboer stod ivrig å fulgte med nedentil mens han holdt meg i hånda, og det gjorde meg absolutt ingenting. Jeg visste jo at om han ikke ville se fordi det var ekkelt, ville han jo bare snu seg vekk. I følge samboer var det ikke ekkelt i det hele tatt (Han takler ikke blod) men det kom ingenting blod før hele lillegutt var ute, og da hadde han jo helt andre ting å fokusere på... lengre oppe ;-)

 

Jeg revnet mye, noe jeg ikke taklet tanken på før fødselen. Kom jo til å se helt jævlig ut tenkte jeg, men slik ble det heller ikke. Jeg ble sydd på kryss og tvers, 35 sting ga jordmor seg på. Jeg merket ikke en gang at hun sydde, jeg var helt bedøvd og alt for opptatt av lillegutt. Nå er det 3 uker siden fødsel, stingene er borte og det vises ikke for fem flate øre at noe har kommet ut der. Sex-en er bra, vi klarte ikke dy oss på å prøve... Jeg er ikke vid nedentil, som jeg også hadde fryktet. Kroppen gjør rett å slett underverker, under svangerskapet, fødselen og etterpå. Selvhealing!

 

Lykke til, til alle dere.... det er ingenting å bekymre seg for. Du kommer bare til å le av det senere!

 

[Anonym bruker]

 

--Jeg hadde også endel smerter under do besøk i uke 32, da gråt jeg til samboer om at om det skulle gjøre så vondt nå.. Hvordan skulle det da gå under fødselen? Jeg hadde INGEN form for smertelindring, verken lystgass eller epidural. Ingenting. Jeg hadde voldsomme pressier, men de var helt overkommelige, selv etter de dabbet litt av og jeg fikk drypp de siste 5 minuttene. Jeg var i strålende humør og kysset samboer i pausene mine som bare varte i 20 sekunder før de kom tilbake igjen.

 

 

[Anonym bruker]

Så fint at du hadde en god fødselsopplevelse! Desverre så er det ikke sånn for alle.. Jeg ler hvertfall ikke av min fødsel selv om det er over ett år siden, og jeg hadde ikke noe fantastisk øyeblikk med barnet etter han var ute. Men for all del, vi skal jo håpe! Og veldig mange har helt ok fødsler.

[Anonym bruker]

Så flott at du hadde en så fin opplevelse:)

Dessverre så er det for mange stor forskjell på bekymring og ren angst.

En klarer nok det meste om en må, men det er verken godt for mor eller barn at mor kommer inn i et massivt angstanfall ved fødsel. Ikke klarer en å puste, tenke eller kjenne at en overlever dette. Opplevelsen av smerter eller skader er ofte ikke grunnen til at mange har angst heller. Det ligger ofte i psyken og om en sliter med angst ellers så er det heller ikke så lett å si at en bare skal stå opp, gå ut, osv.. for jeg klarte det fint. Slikt er individuelt og angst sitter ofte dypere. Syns ofte lammende fødselsangst blir bagatellisert som noe en bare må "komme over, dette er da naturlig, barnslig". For noen kan graviditet og fødsel ha en alvorlig effekt på ens egen psyke, ja, faktisk "være en psykisk sykdom."