Noen flere som kjenner at det tærer på forholdet?

[mammaløve]

Jeg og kjæresten har alltid vært flinke til å snakke om ting, og komme oss igjennom krangler på en konstruktiv måte. Men etter vi ble foreldre kjennes det ut som om vi sklir lengre og lengre fra hverandre. Dvs, det har vel først satt inn for alvor etter småen nærmet seg 3 måneder.

 

Vi var forsåvidt forberedt på at det kom til å bli tøft for forholdet med en liten en, og trodde vi hadde snakket om ting og planlagt hvordan vi skulle gjøre det rimelig greit. Men nå kjennes det ut som alle forhåndsregler har fart ut av vinduet, og vi hakker på hverandre kontinuerlig. Nå skal det sies at å ikke ha sovet mer enn to timer sammenhengende de siste 4 månedene gjør at nervene er tynnslitte, men det virker liksom som vi arbeider mot hverandre. Evige onde sirkler og diskusjoner som aldri tar slutt, og det er så utrolig utmattende. Føler kanskje at vi er kjærester 2 % av tiden, og resten går med til å diskutere, diskutere, eller bare være kalde mot hverandre. Og når man tror alt er greit, er det akkurat som om han finner på noe for å blåse liv i frustrasjonene igjen (og helt sikkert omvendt også). Jeg er bare nødt til å reise hjem til familien en stund nå, for jeg holder på å bli helt sprø. Man har nok med å forsøke å holde hodet over vannet og amme 9 ganger pr natt, og det blir bare for mye når det føles som om man er med på Dr.Phil resten av den våkne delen av døgnet.

 

Jeg er veldig redd dette skal bli enden på visen, for det er jeg villig til å sloss med nebb og klør for at det ikke skal bli. Men jeg har bare absolutt ingen overskudd til å gjøre det akkurat nå. Føler meg så utrolig mislykket, for jeg synes ikke jeg ser annet enn lykkelige par som stolte vandrer rundt med barnevogner for tiden. Ikke vil jeg krangle foran babyen heller, så det blir med disse innbitte diskusjonene, og kalde skuldre fordi man bare ikke orker å snakke mer.

 

Hva man diskuterer orker jeg ikke engang å gå inn på, for det er så teite ting. Hvordan i alle dager kan det bli sånn at man går fra å elske og ære hverandre, til å forakte hverandre som om den andre er den late, kjipe medboeren i et skabbete kollektiv? Er det noen andre som opplever at forholdet ikke helt går som på skinner?

[*Frøken Lykkelig med ♂*]

Her også har vi hatt en slik periode. Det er vel ikke for ingenting at det sies at de fleste forhold som ryker, gjør nettopp dette før ungen fyller 1år.

Det første året er voldsomt vanskelig for mange. Fra å være to, å kun ha seg selv å "ta seg av" til å plutselig ha et lite menneske som er avhengig av dere døgnet rundt,er en stor omveltning.

 

For de fleste går dette veldig bra. Nå skal jeg ikke si hverken det ene eller andre for dere altså, kjenner jo ikke til dere, men her gikk det på en måte litt over. Vi diskuterer og krangler litt nå også, men på en helt annen måte.

 

Håper ting letter seg litt hos dere snart, tok 6,5mnd her:)

[-trollemor-]

tror det er helt normalt.

Første året er tøft fra å være 2 til 3. Det er stor forandring i tilværelsen. Mye som endres og man har mange forventninger og forholdet blir satt på prøve.

 

Vi skal ha baby nr 2 snart og håper vi er bedre rustet denne gangen :-) Men tror det blir tøffe tider nå og.

 

Men det beste oppi det hele er den store gleden barnet gir, hvor mye kjærlighet man føler og får og hvor mye glede et barn gir er helt fantastisk. Barnet blir limet i familien :-)

 

 

[Carizma83]

Jeg kjenner meg igjen. Styrken i vårt forhold har bestandig vært at vi prater,om alt! Og vi fikk jo høre at "bare vent til ungen kommer,da har dere ikke tid til noe", men vi mente begge at nei,den fella skulle ikke vi gå i! Vi pratet mye rundt akkurat dette temaet, og at uansett korr tøft og tungt det ble,så skulle vi alltid snakke ilag. Så kom småen...

Han kom 7 uker for tidlig. Jeg måtte bo på sykehuset i 5 uker, og samobern min besøkte oss hver dag. Jeg syntes det var helt for jævlig hver kveld da han måtte dra,følte meg så alene. Men han måtte jo på jobb. Det gikk jo mye i puppetrening og stell og kos med den lille. Vi hadde liten tid for oss selv, den lille tida vi hadde satt jeg bare og gråt. Da vi kom hjem fra sykehuset ble det lettere siden vi da var to om hele arbeidet. Gutten var ble en flaskeunge,fikk aldri til puppen. Dette gjorde til at samboern min bidro like mye med mating og stell som jeg. (takk å lov for det!) Men dagene slukte oss opp,ssamme rutinene hele tida,han spiste hver 3. time hele døgnet. Mini er 4 mnd nå, og fortsatt har vi veldig lite tid alene. Vi sover på skift, og er heldige hvis vi får spise middag i lag uten "forstyrrelse" fra mini. Vi har verken tid eller overskudd til å være kjærester..desverre. Vi er begge så slitne at det har lett for å bare stirre på tv til den ene legger seg.Sex er bare et ork,som sjelden blir noe av.. Det blir lett og alt for ofte "nebbing",diskusjoner,misforståelser og at det ender med at vi begge er sure. Uten at vi egentlig har noen fornuftig grunn til at det ble sånn. Jeg har flere ganger tatt meg i å undre over om vi blir å klare å holde sammen..mange tunge stunder der jeg føler vi ikke kommuniserer i det hele tatt, og jeg har vært mye trist og lei meg over dette. Men vi har snakket ut, og er kommet frem til at det lett blir slik på grunn av at vi er slitne, vi mangler søvn, og da blir irritable. Det lille vi har av overskudd brukes på ungen. Vi har funnet ut at vi skal bli flinkere til å be om hjelp, til å skaffe barnevakt. Omså bare for noen timer slik at vi kan dra på kino,på cafe,dra ut å spise, uansett..bare gjøre kjæresteting..det å huske på å være kjærester, og ikke bare foreldre. Gi små kjærtegn,kyss,en klem,et stryk på armen,slik at vi vet at vi er der for hverandre..

Personlig så synes jeg det å bli mamma var mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg går til tider på akkord med meg selv pga lite overskudd og søvnmangel. Det er veldig tøft at noen er avhengig av meg 24/7.Det har vært mange tunge dager og mye tårer. Jeg har følt meg som verdens verste mamma fordi jeg er så sliten.

Men trøst deg med at det blir bedre. Prøv å sett av litt kvalitetstid til hverandre.

Hvor gammel er ungen din nå? Har du begynt med litt fast føde?amme 9 ganger per natt er ikke bra for deg i lengden! Da bør du heller vurdere å gi flaske noen ganger slik at du får litt avlastning. Vi er sånn smått begynt med grøt,noe jeg håper vil hjelpe på nattesøvnen,at han vil holde metthetsfølelsen litt lengre...

 

Du gjør en helt super jobb som mamma, ikke mist deg selv oppi det her, det er lov å be om hjelp.

Jeg går faktisk til psykolog en gang i uka,bare for å lette trykket litt, og det føles veldig godt.

 

Lykke til! Å skulle du trenge noen å prate med som skjønner,men ikke kjenner deg,så send gjerne meg en mail.

 

Stor klem

[mammaløve]

Frøken lykkelig...hva var vendepunktet? Vet du om noe som hjelper? jeg ønsker bare at det skal ta slutt, og at positiviteten igjen skal innta heimen. Nå for tiden er det bare småen som smiler og ler, og da kjenner jeg oss jaggu ikke igjen lengre! Trodde vi var rustet til dette, jeg, vi som vanligvis kan le av det meste.

 

Det er nok kanskje vanligere enn man tror, men det er noe det ikke blir snakket så mye om. Føler meg i allefall veldig alene om å ha det sånn, til tross for at man ikke hadde noe utelukkende rosenrødt syn på det å bli 3.

[LittLykkelig]

Åh jeg tenkte faktisk å skrive innlegg om det samme idag jeg mammaløve.. Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Har til og med lurt på om det er følelsene som dør. Tror ikke det. I vårt tilfelle er det nok at jeg føler han ikke bidrar nok, jeg er sliten, han blir lei av at jeg er sur og gnager på han hele tiden. Det føles bare så j.... urettferdig å være kvinne noen ganger! Synes det kreves så mye av oss. Synes f.eks ikke det er rettferdig at jeg skal stå opp tidlig med ungen om morgenen (hvis det er min tur) når jeg har tatt meg av han hele natta. Samboer bare plugger ørepropper i ørene og sover som en stein. Sånne ting tærer.

 

Husarbeid er noe dritt. Og det at man ikke gidder å ha sex. Og det at man grubler på hva som er galt siden man ikke vil ha sex. Nei jeg tror det er helt normalt. Og jeg tror sjansen er stor for at det kan gå rakt til helvete hvis man ikke jobber for forholdet. Men tror også det enkelt kan la seg redde dersom man er villig til å jobbe og har åpen dialog. Det meste går vel over skulle man tro.

 

Vi hakker på hverandre foran ungen. Prøver å unngå det, vil ikke at han skal vokse opp med krangling, vi er jo ikke sånne folk egentlig. Egentlig har vi det så bra, er bestevenner. Men denne babytåka gjør det vel vanskelig å se hverandre på samme måte kanskje.. Jeg bruker å "tvinge meg selv" til å gi han en lang klem. Det hjelper faktisk veldig mye. Det er som om kroppen min husker at jeg elsker han og at han er mannen min.

[Vikinghuldra ♂04♂10♀13]

Huff, det hørtes ikke no ålreit ut nei. Vi har det ikke så ille, men jeg merker likevel at det tærer. Har endel tullete diskusjoner hvor han hakker og jeg er nærtagende. Men foreløpig går det greit.

Men deres situasjon høres veldig ut som meg og min eks, etter vi fikk min første sønn. Og der gikk det virkelig på rævva, sønnen vår var 5 mnd da jeg ble alenemamma. Og det var det beste forståvidt, for eksen min er et rasshøl uten like.

MEN dere kan jo få det til å fungere, rådet mitt er at dere får hjelp før det er for sent. Før dere ikke ønsker å redde det Ring familievernkontoret feks (i morgen!) og få noen dere kan prate med.

Håper dere får det på rett kjøl igjen så fort som mulig, for slik er det ikke godt å ha det...

Lykke til!

[*Frøken Lykkelig med ♂*]

nei jeg vet egentlig ikke. Vi tok en ordentlig prat om at "sånn her kan vi ikke fortsette". Hele forholdet holdt på å ryke for en måneds tid siden. Min samboer jobber veldig masse også(siste dag før pappaperm i dag! 1 uke igjen av min,så han har en uke ulønna fri!!!:D), så det at jeg var MYE alene (alene med lillemann fra vi sto opp til han la seg) og det var heller ikke noe kjekt.

Men vi fant vel ut sammen at forholdet vårt var verdt å kjempe for og tok oss selv i nakken. Jeg må slutte å hakke på han, han må ta mer hensyn til mine følelser osv...

Sett dere ned å snakk om det, hva dere forventer av hverandre,og hva dere kanskje må fire litt på begge to. UTEN å krangle om det. La hverandre snakke ut uten å avbryte hverandre. Det er lov til å være uenig uten å krangle og bråke. Men prøv å forstå hverandre.

Tror kanskje en barnefri helg kunne vært noe for dere også om dere ikke har prøvd det. Kom dere litt bort uten barn og plei dere selv litt og forholdet.

 

Ellers er det utrolig viktig å være DEG. Ikke mammaen til ***, eller kjæresten til *** .Du må være DEG litt oppe i alt sammen. La pappaen være alene med minsten, eller skaff dere barnevakt. Ha hver deres interesser og kom dere litt vekk fra hverandre.

 

Det å finne den balansen er viktig.

Du sier du har reist til foreldrene dine(?) en liten periode nå. BRA! la han savne deg litt, la han se hvordan det er hjemme uten deg. Det er godt for et forhold å føle på savn.

 

Er det noe, send meg en post!

 

Ellers masse masse lykke til, håper det løser seg for dere!

[Gjest]

Slenger meg på denne. Vi dro til helsestasjonen på par-samtaler. 3 ganger tror jeg vi var der. Åpnet øynene våre veldig,

[stjertløvetann]

Når storesøster her var 4 mnd var vi nummeret fra å gå fra hverandre, men redningen vår ble familievernkontoret. Så mitt beste tips er: ring og bestill time IDAG! Der fikk vi hjelp til å få nye innfallsvinkler på ting, vi fikk rett og slett en "much needed reality-check"

 

Nå har vi akkurat fått en lillesøster, og selv om ting er mye mer hektiske nå enn med bare 1 liten i hus, så fungerer vi mye bedre som kjærester denne gangen, for nå visste vi hva som var i vente, og passer på å huske på hverandre og oss selv.

 

Så det kan gå over i likeste laget, man må bare brette opp ermene og jobbe litt for det! Lykke til!

[sillyfilly og Olivia]

Vi har også hatt det sånn lenge. Jeg fikk ingen hjelp fra mannen så jeg var sliten. Jeg orket ikke gjøre husarbeid og det førte til at det så ikke ut i hjemmet og det ble vi begge gretne av. Min mann er gretten av natur og det ble mange sarkastiske bemerkninger og mye surhet.

 

Men det løsnet rundt 6 mnd. Min mann ble mer interessert i ungen og hjalp til litt mer og lekte med henne osv og jeg fikk slappe av litt. Dermed fikk jeg mer energi og følte meg gladere.

 

Nå forsøker vi å kose oss sammen med barnet i de periodene hun er glad. Vi ligger feks i senga alle sammen og tøyser med tulla og kiler henne og får henne til å le også kysser vi litt og ligger i hverandres armer mens tulla ligger og sparker og snur seg rundt og "klorer på oss" som er hennes måte å kose på. Jeg må også, som Alicia nevnte, innimellom "tvinge meg" til å gi min mann en klem. Men da kjenner jeg at følelsene strømmer på. Jeg er glad i min mann. Og det er deilig å kjenne

 

Vi har vært veldig flinke til å ha barnevakt. Vi er ute og koser oss sammen og vi kan gjøre ting alene uten barnet. Feks min mann går på besøk til sin bror og spiller poker en lørdags kveld. Også besøker jeg noen venninner neste helg mens mannen er hjemme med Olivia.

 

Det tror jeg vi mødre er litt kresne på. Vi føler at vi kan ikke gå ut uten babyen vår. Det er liksom "ikke lov". Men det er fullt mulig å la andre ta babyen din en kveld. Selv om du ammer. Da kan du feks pumpe deg i forkant og la besteforeldre eller en venninne osv gi ungen melk på flaske. Også er det overhode ingen krise om de må ty til mme.

[mammaløve]

Åh, så deilig å lese så mange svar! Det føles som det lysner i horisonten! For jeg er virkelig glad i min lange, rare kjæreste og skjønner bare ikke hvordan jeg kan gå rundt å være så innmari sint og skuffa over han hele tiden...

 

Jeg vil virkelig gjerne snakke med en familieterapaut, eller rett og slett bare en helsesøster for at vi kan få høre en nøytral parts syn på saken, for jeg er så luta lei av å forsøke å få han til å forstå hvordan jeg har det og hvordan jeg tar ting. Og han er garantert veldig lei av det han også...men kjæresten min har virkelig allergi mot sånt. Mot parterapi som han kaller det. Han vil at vi skal finne ut av det sammen bare vi to, og ble helt i fra seg da jeg hadde knekt sammen og fortalt mamma hvordan jeg hadde det. Nå vil han aldri mer på besøk til svigers. Huff...går det an å ringe noen store sterke menn som kan tvinge han med meg til helsestasjonen?

 

Finne på noe sammen ja...vi har både barnevaktene klare på rekke og rad, og mange ting vi kunne gjort, men han trekker seg gang på gang. Det dukker alltid opp noe. Det passer ikke. Det koker bort i kålen. Vi begynner å krangle om det, og er rett og slett ikke i stemning til noe når anledningen først byr seg. Ahrg...dette er noe av problemet vårt nemmlig. Så det ender med at jeg gjør masse alene sammen med babyen (og i det siste helt alene også, mens mannen har vært hjemme med småen, etter mild tvang), for jeg er ikke interessert i å sitte å råtne vekk i sofaen. Men det får en til å føle seg som alenemor i lengden. Hva kan få en person til å forstå hvor viktig dette er for forholdet? Ris???

 

Vi må nok komme oss for å snakke med noen, ja. Kjenner oppgittheten strømme på igjen nå når jeg skriver om det. Selv om dagen i dag har vært veldig fin. Vi klarte tilogmed å be hverandre om unnskyldning for den idiotiske diskusjonen i går. Som han masjerte til sengs og sovnet momentant etter, mens jeg brukte to timer av min verdifulle alene-natt til å roe meg ned etter. Skal det være så innmari vanskelig....

[EgG]

Så godt at man kan være ærlige om dette!

Synes alle er så f.... rosenrødt. Her i huset går det veldig opp og ned. Mannen min hadde stor forståelse og var hjelpsom i begynnelsen, men nå har det dabbet av. Han har en uke igjen av pappaperm før jeg skal ha perm igjen. Når jeg kommer hjem fra jobb har han stort sett klart å renske potet og evt. varme opp kjøttkake eller annen enkel middag som jeg har skrevet på lappe til han. Men der stopper det. Når vi har spist skal han ha pappapause og den varer resten av kvelden. Da skal jeg som har vært på jobb ta baby, hus og hjem. Også lurer han på hvorfor jeg blir gretten!?! Han klarer ikke gjøre noe i huset på dagtid og det irriterer meg, for det betyr at når kvelden kommer og jeg er sliten og vil slappe av, så må jeg ta husarbeid.

Nå er kl 22.16 og husarbeidet er tatt, AV MEG. Jeg er sliten og trett og skal gå å legge meg før en ny arbeidsdag. Gubben sitter nok opp noen timer til for så å være stuptrett i morgen tidlig. Da blir jeg irritert når han sier han er sliten og klar stakkar liten... Grrrr...

 

Men jeg prøver å ikke irritere meg. Ikke enkelt, men jeg prøver å komme med konstruktiv kritikk eller snakke om ting som plager.

Mannfolk!

[gulterkult]

aaahhhh!!!!

leser og leser, nesten deilig å høre om dere andre!

at det er litt normalt, vel og merke.

 

vi nebbet og kranglet MASSE de første månedene,ingen sex, ingen kos, jobbet ikke sammen om ungen osv....

MEN; det går seg til!!!!!!!

Plutselig er vi på lag og smiler om kapp til ungen, snakker mer saklig om temaer som vi før kranglet om.

Ingenting er rosenrødt ennå, men vi takler ting bedre og bedre.

Så jeg vil bare si at du må gi det litt tid og holde ut, det er normalt!

Har grått så mange tårer og følt det helt forferdelig, hele morsrollen har vært et press og jeg har tenkt at jeg har mistet meg selv etc....

endelig føler jeg at jeg kommer tilbake som den jeg var, det tar bare litt tid å venne seg til alt det nye.

Lykke til!

[Fuego]

Det var faktisk veldig godt å lese alt som har blitt skrevet i denne tråden, for det er akkurat sånn her også. Ikke det at jeg vil at dere skal ha det vanskelig da, men da er det iallefall normalt.

 

Akkurat samme problemene her hjemme også. Mannen tar aaaltfor lite ansvar og vi krangler mye!! Vi jobber mot hverandre, istedenfor sammen. Det har nesten blitt sånn at vi ikke unner hverandre å ha det bra. Eller, det virker iallefall sånn. Men i helga tok vi en skikkelig "oppvask", og han vært mye flinkere til å bidra hjemme etter det. Håper det varer! Skjønner ikke at det skal være så vanskelig at begge to står på ca. like mye, og at man tar vare på hverandre, men det er det. Veldig vanskelig!

 

Skulle gjerne vært på parkurs jeg å, men han nekter. Virker som det er ett skikkelig nederlag å dra på noe sånn. Menn er enkle, men likevel så himla vanskelige. Lykke til alle sammen! Håper det går seg til for oss alle med tiden. Husk å ta vare på dere selv, og husk: ikke vinn diskusjonen, hvis du taper relasjonen

[gulterkult]

hva er greia med menn og den angsten for parterapi egentlig?

Min blir hissig bare han hører ordet jo!

 

Tenk å kunne få noen enkle grep og tips da, man lærer jo ikke akkurat om parforhold på skolen! Ikke lærer man om barneoppdragelse heller.

Plutselig står man der og skal takle alt selv, uten søvn på flere måneder og med en kar som ikke fatter en brøkdel av hva vi har gjennomgått!

syyyykt faktisk!

Heia oss jenter!

 

Trodde jeg var en utålmodig sjel, men er faktisk litt stolt over hva jeg egentlig har taklet, nå som jeg kan se tilbake.

[Fuego]

Aner ikke. Akkurat som at de ser på det som en nedverdigende ting å gjøre. Å da er det nesten bedre om forholdet ryker, bare de slipper noen timer i terapi. Helt merkelig.

 

Jeg er faktisk en ekstremt tålmodig sjel, men til og med jeg holder på å klikke i vinkel

[gulterkult]

Nemlig! bedre at forholdet ryker enn at en fremmed, eller noen i det hele tatt, skal vite at man sliter.

Rare greier.

De vet jo at vi sladrer med venninner om det.

Men det er vel noe nedverdigende med det ja, lite "mann"?

Eller er det den klassiske skumle: å skulle SNAKKE om det? hehe

rett og slett

[mammaløve]

Gulterkult, den er god. Trodde aldri jeg hadde det i meg å bære over med så mye som jeg har gjort. For ikke å snakke om under så hardt press som man er i når man har en liten tass å ta hånd om. Kan være veldig tålmodig, men hater urettferdighet og uberettiget kritikk, og ikke minst at det skal være kjønnsforskjeller i hjemmet. Tull og tøys!

 

Jeg skrev lengre oppe at dagen hadde vært god, men må nok trekke det tilbake. For her sitter jeg igjen ved midnatt og får ikke sove fordi jeg er så frustrert. For her kom sannelig karen hjem etter jobb klokka 22 og var kjempesur. For det ene og det andre. Eder og galle og fullstendig ukonstruktive diskusjoner. Igjen. Jeg er så ubegripelig og inderlig lei av dette tullet. Nå prøver jeg bare å fokusere på nedtellingen til jeg skal reise hjem til ho mor.

 

At det skulle bli så mye grining over mannen, og så lite over babyen hadde jeg ikke forestilt meg.

[Fuego]

Sender deg en god klem, og håper du får ei god natt med søvn. Når ting blir ille her hjemme pleier jeg bare å "drite" i mannen min for en periode. Koser meg med sønnen min, treffer venninner, besøker familie. Har det rett og slett bedre sånn, enn med han i perioder. Så lar jeg det bare skli ut litt med husarbeid å ting som ikke MÅ gjøres, og prøver å nyte livet så godt jeg kan. For jeg NEKTER å la en sta og håpløs mann ødelegge denne tiden, selv om det virker som han prøver så godt han kan

[gulterkult]

Var ungen ca 3mnd nå?

Da har dere litt å gå på!

Det ordner seg!

 

Vi holdt på akkurat i samme gata, kjente verken meg selv eller mannen igjen, vi var FÆLE!

Men nå kommer vi glimtvis tilbake som sagt, og det er nesten EKSTRA stas! hihi!

 

Nesten litt nyforelska på en måte. Veit det er kvalmt å høre om nå, men når alle stormene legger seg om litt, du får sove osv osv, så kommer den fiiine tida, jeg lover!

 

Vi sto og krangla om hvem som var mest slitne, idèt typen kom inn døra etter jobb, haha!

Tenk at en vakker dag så vil du mest sannsynlig fnise bittelitt av dette. (om så bare en brøkdel av det da)

 

Jaja, jeg er egentlig ikke SÅ positiv ellers altså...