Syns du det er uprofesjonelt av en sykepleier å gråte med pårørende f esk under dødsfall?

[Anonym bruker]

Jeg og en venninne diskuterte dette i dag. Vi er delt i synet..

[Anonym bruker]

Ja, det syns jeg og jeg hadde blitt veldig paff om sykepleieren satt igang med å gråte (sett bort fra at sykepleieren kjente avdøde eller familien privat)

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er uprofesjonelt dersom sykepleieren hadde mye kontakt med den avdøde i forkant av dødsfallet. Men det er da snakk om at jeg synes det er greit å vise menneskelige følelser og felle en tåre, ikke stå og strigråte sammen med familien.

[Anonym bruker]

Er intensivsykepleier, sett mange tragiske skjebner og har aldri grått foran pårørende. De gangene jeg har vært nære på, har jeg forsikret meg om at pårørende er godt ivaretatt, for så å gå ut og svelge noen ganger.

Det er forskjell på å vise medfølelse og å sette seg ned å grine. De fleste kan jo bli blanke i øynene, uten at en stortuter.

[Anonym bruker]

Er selv helsepersonal og nei jeg synes ikke det er uprofft. Men man bør helst ikke hyyyylgrine. Medfølende stille rennende tårer gjør ikke noe og er veldig menneskelig.

 

 

Vi er ikke laget av stål vi som jobber med syke og døende mennesker, vi er også følelsesmennesker.....

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er uprofesjonelt så lenge sykepleieren har hatt en rolle i pasientens liv.

H*n er også bare et menneske å knytter seg selvfølgelig til pasientene h*n jobber med.

 

Er det ikke litt godt for dere også å se at andre også bryr seg ? Og at det ikke bare var '' en hverdagslig død som så mange andre''

[Himmel og hav]

Det kommer helt an på situasjonen. Da bestemoren min døde etter å ha tilbrakt noen år på den samme avdelingen på sykehjemmet, så var det flere av de ansatte som var blanke i øynene mot slutten og når de kondolerte, og ga oss gode klemmer. Det var veldig fint, og opplevdes som at de virkelig brydde seg om bestemor og oss.

 

Men gråte, som i *hulk, snufs, hikst og snørr*, ville jeg kanskje syntes at var litt rart. Da ville jeg muligens, selv om det var jeg som var den pårørende, følt at jeg måtte ivareta og trøste personalet. Om man som sykepleier er så påvirket av et dødsfall på jobb, så synes jeg at man skal ta det ut overfor kolleger isteden, og nøye seg med en mer tilbakeholden, men medfølende, reaksjon sammen med de pårørende.

[Anonym bruker]

da er i allefall jeg uprofesjonell... men jeg hylgråter ikke selvfølgelig. men tårene kommer, det klarer jeg ikke unngå...

 

men det er ikke i sorg over den døde, det er med fordi jeg synes så synd på de pårørende som gråter..

[Lille-Pernille]

For mange pårørende er det at vi som helsepersonell kan vise omsorg i form av å dele en sorg positivt.

 

Ja, jeg har grått sammen med pårørende. Det skal godt gjøres å ikke bli følelsesmessig involvert når et barn dør.

Hva tror dere vi er laget av, stein?

[Anonym bruker]

Når mormoren min døde felte både legen og noen av pleierne en tåre, og det gjorde godt egentlig Det var bare snakk om to døgn fra vi kom til sykehuset og til vi bestemte oss for å koble fra respiratoren, men personalet viste at de hadde fått med seg hvor høyt elsket mormor var, og at de virkelig syns det var synd at det ikke var mer de kunne gjøre.

 

Er mulig den unge legen syns mormor var morsom til å begynne med når hun prøvde å spleise ham med meg, men tror ikke det var derfor han gråt

[Anonym bruker]

Ofte har sykepleiere kontakt over lengre tid med terminale pasienter, da synes jeg det er helt greit om en tåre felles. De blir jo ofte godt kjent og da er det jo trist for dem også når pasienten går bort. Og hva med de tragiske tilfellene på barne og nyfødt posten. Hvis ikke det er lov til å felle en tåre da vet ikke jeg. Jeg tror også de fleste pleierene er rutinert nok til å se om det er greit å felle tåren sammen med pårørende eller om tåren skal komme etterpå.

[Anonym bruker]

I min jobb har jeg flere ganger stått med et barn i armene som har dødd ved livets start. Det er totalt meningsløst og tårene kommer da. Selvfølgelig ikke ukontrollert men at de renner litt, ja det gjør de, i sorg over hvor meningsløst det er.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er teit å dra inn profesjonalitet om man griner. Vi er alle bygd opp litt forskjellig, og noen tar lettere til tårene enn andre.

Jeg kan grine bare jeg ser barne-tv og synes at det er litt trist.

 

[Anonym bruker]

Nei absolutt ikke! Det å vise følelelser sammen med klienten er et godt tegn på profesjonalitet. En av blokkeringene i forhold til gode relasjoner er at yrkesgruppen strekker seg for langt inn i det profesjonelle og dermed glemmer å vise sin menneskelighet. Det sentrale er å finne en balansegang.

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg sykepleier, men jeg har mistet begge foreldrene mine etter lengre sykehusopphold, og det har vært folk som jobbet med de når de var syke. Noen felte en tåre, andre ikke. Går ut ifra at det er individuelt.

Hadde det vært meg som hadde stelt en pasient over lengre tid, så hadde nok jeg også felt en tåre eller to. Men nå er jeg en person som blir veldig lett rørt. Mannen min hadde nok ikke. Har i løpet av 15 år sammen med han aldri sett han gråte.

Jeg syns ikke det var negativt at noen sykepleiere "gråt" da mine foreldre døde, fikk da bare en følelse av at de hadde gjort inntrykk på de mens de tok seg av de.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville satt pris på at den som stelte min avdøde venn/familiemedlem viste at den også var lei seg.

[Anonym bruker]

Jeg er litt delt i min mening. Kommer veldig an på situasjonen!

 

[Anonym bruker]

Du fikk sagt det med en setning det jeg mente :-)

 

Meg over med begge foreldre som er døde..

[Anonym bruker]

Nei det synes jeg ikke. Jeg vet at helsepersonell er mennesker de og, og mange ting kan gjøre at dette dødsfallet eller omstendigheter rundt får vedkommende til å gråte. Tenker ikke at vedkommende er uproff av den grunn, bare menneskelig.

[Anonym bruker]

Forskjell på å hylgrine og det å bli tårevåt i øynene felle noen tårer.

Jeg hadde sett på det som positivt om sykepleier hadde felt noen tårer om jeg mistet en som sto meg nær. Men hun måtte ikke ha mistet kontrollen.

[shari_z]

Som mange andre her, så synes jeg å hylgråte/grine er uprofesjonelt, ja.

 

Men å felle noen tårer, helt stille, det synes jeg er greit.

 

Da mitt eldste barn var dødfødt, så var det flere tårer som kom fra personalets sin side, for det er jo bare meningsløst når et barn dør før livet begynner. Jeg syntes det var godt å vite at de også var rørt, pluss at det gjorde lettere for meg å vise mine følelser i stedet for å holde alt inn.

 

Folk er forskjellige, og noen klarer ikke holde tilbake tårene når de ser at andre har det vondt. De blir ikke mindre profesjonelle av den grunn, synes nå jeg.

[Anonym bruker]

Å opptre profesjonelt er å gjøre jobben sin godt. I det øyeblikket en pasient dør, er det tross alt ikke noe mer man kan gjøre annet enn å informere de pårørende. Om det kommer en tåre eller to spiller nok liten rolle for de pårørende - tror det er verre å få beskjeden overlevert fra et steinansikt ...

 

Selv hadde jeg en bestemor som lå på pleiehjem den siste tiden hun levde. På det første pleiehjemmet hun fikk plass på jobbet den en sykepleier som har kjent både min mor og min bestemor store deler av livet (er et lite sted i Østfold). Var hun småblank i øynene? Selvfølgelig var hun det, selv om hun ikke hadde snakket med min bestemor på flere år. Og selv om det var en trist situasjon for min del var det godt å se at det var noen der som hadde menneskelige følelser og virkelig brydde seg om bestemoren min, ikke bare tuslet inn med en kopp kaffe eller en yoghurt, justerte opp dosen med smertestillende en gang iblant og kom med et vennlig smil i ny og ne. Man trenger de som faktisk lar seg røre litt i hjerterota også ...

[Anonym bruker]

Jeg opplevde at en intensivsykepleier satt og gråt da hun fortalte oss at datteren vår desverre var erklært inoperabel da hun var 2 uker gammel. Vi ventet bare på å få en dato for hjerteoperasjon da de plutselig oppdaget at hjertefeilen var for komplisert og de fryktet at en operasjon ville bli for stor belastning for henne og at hun sansynligvis ville dø eller bli hjerneskadet...

Jeg fikk helt sjokk og jeg nektet å tro at det ikke var mer å gjøre for henne. Jeg kan huske at hun satt der og snufset mens hun sa at hun antageligvis ville dø i løpet av 2-3 uker uten medisiner.

Jeg synes det ble veldig rart og feil. Synes det er greit å vise at man er lei seg, men for meg ble det helt surrealistisk. Ikke hadde hun hatt noe særlig med datteren min å gjøre heller.

Datteren min døde forresten ikke, så hun fikk innvilget sin første hjerteoperasjon da hun var 5 mnd. Hun er 10 år nå.

Jeg sendte julekort med bilde av henne til nyfødt intensiven på Rikshospitalet i flere år for å gjøre de oppmerksom på at hun faktisk fortsatt levde.

 

[Anonym bruker]

jeg er en av de som ikke kan styre det om jeg gråter eller ikke. og jeg feller ikke tårer, jeg stri griner. i dag hadde jenta mi siste dagen i sin barnehagen for vi må bytte. jeg vil selvfølgelig ikke gråte, men det gjør jeg. gråter når jeg er sint eller når jeg ler eller når jeg er lei meg. slik er jeg bare. legen sier at mine tårekanaler bare lekker litt lettere;-)

 

Jeg er selv lærer, men er på mitt sjette år på studier så har ikke begynt å jobbe enda. jeg VET at jeg kommer til å gråte foran mine elever noen ganger.. men sånn er det. folk er forskjellig og det må man akseptere.