Er veldig lei meg og itvil hva jeg skal gjøre..

[Anonym bruker]

for å fortelle litt så var jeg og min xsamboer forlovet i 5,5 år, har ei datter på 3,5 år sammen.. så gjor han det slutt, jeg ble gravid...

Vi hadde prøvdt å bli gravide i 1,5 år men ingenting.. self skulle jeg bli det nå! Nå er jeg 6+2 uker på vei... og jeg kjenner meg ikke i form! jeg husker hvordan svangerskapet mitt var sist gang og jeg vet at jeg ikke vil klare dette aleine.. han sier han støtter mg og skal hjelpe meg med avlastning osv nå mens jeg går gravid og han skal ver med på ul osv.. men det som skremmer meg mest er at jeg er aleine.. om natta.. visst noe skulle skje så er jeg heelt aleine! Husker bare hvor mye jeg trengte han sist gang! Jeg har vurdert å ta abort får jeg vet at jeg vil få det tøft med å beholde denne ungen! Ja jo jeg har familien min rundt meg, men til syvende sist så har dem livet og ting dem driver på dem også til dagligt.. jeg skal snakke med min x idag tenkte jeg om han kunne tenke seg å flytte inn hit igjen bare for å hjelpe meg gjennom dette, for visst ikke så er abort ganske nærme mirtt avgjørende beslutning...

 

[Anonym bruker]

Nå vet jeg fint lite om deg og din situasjon, men det er litt fristende å minne om alle mødre her i landet som har måttet klare seg alene mesteparten av året, med kanskje 5-6 unger fra før og en liten en på vei. De hadde like mye halsbrann, åreknuter, bekkenløsning osv som vi har i dag, men ikke på langt nær så mange hjelpemidler og så mye støtte som vi har.

 

Jeg skjønner at du syns det er skremmende å klare dette alene, men hvis du virkelig går inn for det.. samler all styrke og biter tenna sammen.. Er det likevel selvsagt at det er umulig for deg å klare dette alene?

 

Jeg venter også nummer 2, og mannen min bor for tiden i utlandet. Da jeg ventet nummer 1 var jeg aldeles alene, fordi barnefaren var så feig at han stakk. Så jeg vet litt hvordan du har det. Jeg tror du undervurderer deg selv jeg, så jeg håper du vil snakke med noen som kjenner deg og din situasjon godt, og som kan gi deg den stå-på viljen og tryggheten du trenger

 

Lykke til =)

[Anonym bruker]

ja er sant det at det finnes mye hjelpemiddler og alt slikt ute nå i forhold til hva det var før, men jeg er så redd for at jeg ikke skal ha nok energi eller ork til noe da mi jente på 3,5 år krever ekstremt mye, jeg er kvalmen allerede nå, har begynnt i en ny jobb og flyttet inn i det "nye" huset for 2 mnd sia.. føler alt står på spreng! Jeg har lyst å grave meg ned! Jeg savner x-en min så sinnsygt selv om vi treffes hver dag, men savner han som min samboer og kjære så ekstremt mye at jeg har det så vondt.. gråter hver dag Dette er skikkeligt tøft å måtte treffe han men alikevell så blir det ikke noe virker som..

Jeg vet hvordan jeg hadde det sist svangerskap og det vil jeg få denne gangen også, da jeg er litt liten av vekst så sliter jeg med plassen i magen slik at jeg spyr veldigt mye da den presser på magesekken osv.. jeg har innvilget ks 3 uker før termin.. så jeg kjenner at jeg gruer meg så sinnsygt (

[Anonym bruker]

Antagelig veldig vanskelig å ta en avgjørelse når det er så mange endringer på en gang. Ta avgjørelsen basert på datteren din. Kanskje det er lettere for deg og se nøkternt på situasjonen utfra henne? Om du velger å gjennomføre svangerskapet ville jeg personlig ikke spurt eksen om å flytte inn. Det vil være forvirrende for både deg og spesielt datteren din. Lykke til.