Skal / skal ikke ha en til, "attpåklatt"

[jordbærmathilde 3]

Jeg er så fryktelig usikker på om vi skal ha en attpåklatt,

Har en gutt på 9 og ei jente på 7. Vi har det helt supert og det er deilig at ungene har blitt så selvstendige og at vi kan finne på ting som en familie alle sammen. Samtidig klarer jeg ikke helt å la være å tenke på å få en til. Veier for og i mot hele tiden. Alt blir vel snudd på hodet og man må starte på nytt igjen med nattevåk og belieskift. Men klarer ikke å slå fra meg den lille attpåklatten. Så kos det hadde vært. Skal jeg følge hjertet eller fornuften? Noen som har råd og erfaringer å komme med?

jordbærmathilde 3

 

[Luna har født.]

Slik satt jeg og vurderte for litt over 1 år siden. Og mange har meninger om dette har jeg skjønt. Har fått flere kommentarer som : gud jeg missunner deg ikke, pån igjen osv... Men for meg føles det såå rett. Nå er det litt over en uke til termin og storebrødrene gleder seg sykt.

 

Greit så må vi vel forsake en del, og dele opp familien i enkelte aktiviteter osv. Men alt i alt tror jeg dette blir en berikelse for hele familien. Nå sitter jeg og ser på små klær og div og kan ikke fatte hvor heldig jeg er som skal ha en liten baby igjen snart. Snart er hun i armene mine...ufattelig.

 

Tror ikke noen angrer på barna de fikk, men mange angrer på at de ikke fikk flere....

 

Lykke til med valget ditt.

 

Luna.

[Anonym bruker]

Pratet med ei som også ønsket en attpåklatt.

De hadde 3 barn fra før som var fra 7 år og oppover, hun ble gravid og fødte trillinger!!

 

Ønsker dere en til så prøv på det, glem det andre måtte si og mene rundt deg.

[lisa3]

Vi gleder oss veldig til å få en liten til. For oss er det som en attpåklatt, selv om han bare blir 4 år og et par/tre mnd yngre enn storesøsteren sin. Våre tre første er født på under 5 år, så et mellomrom på 4 er langt for oss.

 

Vi hadde i alle fall angret om vi ikke fikk en til, for vi manglet liksom en her, og når gleder hele familien seg helt vanvittig til å bli kjent med bittelillebror.

 

[jordbærmathilde 3]

Takk for svar.

Blir fortsatt ikke klok på dette her. Vi har det jo så bra som vi har det nå, skal vi få en til å bekymre oss over? (Jeg er litt hønemor som er flink til å bekymre meg for alt og ingenting som hvordan det skal gå med de i framtiden i disse "harde" ungdomstider uten at jeg har noen grunn til det, har utrolig rolige og eksemplariske barn så klart;) Blir man mer lykkelig av å få en til? Likevel er det noe inni meg som gjør at jeg føler at det på en måte mangler noe(n). Barna betyr alt for meg og vet at det hadde vært veldig koselig for alle med en til. Vi må nok bare prate mer om hvordan vi vil ha livet vårt framover. Ikke lett dette.

Hilsen meg som er takknemlig for å være mor til to herlige unger men som kanskje kunne ønske seg en attpåklatt.

[Darthe]

Vi vil bestandig bekymre oss for barna våre. Om de er 17 eller 2, spiller ingen rolle

 

Jeg har tre barn mellom 10 og 17 år, og min samboer har tre barn mellom 16 og 13 år. Vi hadde bestemt oss for å ikke ha noen barn sammen. Som du sier, de er blitt så selvstendige (Nesten voksne for vår del ), og det er så lettvindt. Men så plutselig testet jeg positivt (Det var ikke planlagt) og livet har blitt helt snudd på hodet.. Vi fikk oss litt av et sjokk, men da det hadde lagt seg, snudde det seg til glede Det er jo et lite mirakel som vokser i magen min

 

Så, nå gleder vi oss til nye 18-19 år med bekymring, nattevåk, skrubbsår, tenåringstrass osv, og ikke minst kjærlighet og GLEDE

 

Det er kun du og din mann som kan avgjøre om det er riktig for dere å få en liten til. Det er ingen andre som kan bestemme. Hvis dere bestemmer dere for å prøve å få en atpåklatt og er redd for hva andre vil si, kan dere jo evt vente til du er gravid med å fortelle noen om det. Det er jo et privat anliggende mellom deg og din mann

 

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!