Min fødselshistorie! (Laaang...)

[LiMette og lillegutt]

Lillegutt bestemte seg for å komme 11. november, 8 dager før termin, og til mors store glede!

 

Våknet 02.30 om natta og visste ikke helt hvorfor jeg våkna. Det tok noen minutter, så kjente jeg et lite tak i magen. (Tenker nok det var dette jeg våkna av.) Ble liggende litt i senga, trodde ikke egentlig at noe var på gang. Takene kom med noen minutters mellomrom, så etter ca. 20 minutter sto jeg opp og gikk inn på rieteller.no. Registrerte med alt fra 2 til 6 minutters mellomrom. Var sikker på at dette var modningsrier, men ringte føden for en prat likevel. Jordmoren jeg snakket med sa at hvis det dreide seg om modning ville det hjelpe å ta to paracet. Dette skulle jeg prøve, og hvis ikke det hjalp skulle jeg ringe opp igjen.

 

Som sagt så gjort, uten at det hjalp. Ble bare mer vondt. Ringte føden igjen etter litt over en halvtime, og hun ba meg komme inn til sjekk. Gikk for å vekke samboeren, da var det en som hoppa himmelhøyt opp av senga! Jeg ba han belage seg på at vi ble sendt hjem igjen, men at det var greit å få sjekka likevel.

 

Tok en rask dusj, og pakka resten av bagen. (Vi kunne jo ta den med og sette den i bilen, sånn i tilfelle liksom...)

 

Bilturen til føden var mindre behagelig, heldigvis er det en kjøretur på under 10 minutter. Var på sykehuset litt over 05.00, og ble lagt med CTG i 20 minutter. Etter dette skulle jordmor sjekke åpning. Jeg var nesten litt nervøs for at hun skulle le av meg, kalle meg pingle og sende meg strake vegen hjem igjen. Overraskelsen var derfor stor da jordmor konstaterte 5-6 cm. åpning! Vi var i gang!

 

Tuslet rett over på en fødestue, og der fikk jeg klyster. (Noe ubehagelig å sitte på do med rier, men var heldigvis kjapt unnagjort...) Spurte når jeg kunne få epidural, og jordmor sa hun kunne bestille den med en gang. Hun ville likevel at jeg skulle prøve med lystgass først, for kanskje jeg klarte meg med den. Det var en spesiell og litt morsom opplevelse...Følte meg drita full, og det tror jeg at jeg sa også. Kom med mange rare kommentarer, og de lo godt av meg der jeg snøvla i vei. Syns likevel ikke det hjalp på smertene, selv om det var deilig å føle seg likeglad. (Dessuten var det deilig å ha noe å fokusere på!) Anestesilege ble tilkalt, og når han kom inn i sin grønne drakt var jeg igjen rusa på lystgass og komplimenterte hvor flott han var i grønt...Det spesielle med lystgass er jo at etter 15 sekunder er du like klar igjen, så da følte jeg nesten at jeg måtte beklage alt det dumme som kom ut av kjeften min, hehe:)

 

Rett før dette var det vaktbytte, og jeg fikk verdens mest fantastiske jordmorstudent! Hun var helt i slutten av utdanningen, så hun tok seg av alt, kun med oppsyn av en annen jordmor som var innom av og til. Hun hadde masse tid til oss, og var utrolig hyggelig og trygg på det hun gjorde. Opplevde at vi ble veldig godt ivaretatt!

 

Hun sto foran meg når epiduralen ble satt, og jeg holdt meg fast i henne. Var forberedt på at det skulle gjøre skikkelig vondt, men jeg kjente bare et lite stikk. Fikk en veldig god epidural, virka like godt på begge sider, og tok vekk smertene i magen og nedover hoftene uten å ta bort følelsen i beina. Kjente fortsatt at det presset nedover under riene, men nå klarte jeg å stå oppreist over prekestol og skravle med jordmor og sambo.

 

Vannet gikk ikke av seg selv, så det måtte hun ta. Det var visst litt vanskelig, men det gikk etter noen forsøk. Kjente at riene tok seg litt opp akkurat da, men likevel dabbet de litt av etterhvert pga. epiduralen. De diskuterte om de skulle sette meg på drypp eller ikke, og ble enige om å avvente litt. Begynte å nærme meg full åpning, men hodet sto firtsatt litt langt opp i bekkenet. Måtte derfor rundt og over på kne, og henge over ryggen på senga under et par rier. Da tror jeg at jeg bannet litt, for det var vondt å bevege så mye på seg. Det gjorde uansett at hodet kom lenger ned, så det var effektivt. Hadde full åpning kl 11, men de ønsket at riene skulle bli sterkere. De satte meg da på drypp, og det satte litt fart på ting. Hadde pressetrang i en time før jeg fikk lov til å presse, det var nok det som var verst. Det er som de sier; det er som å holde tilbake Hurtigruta med gummistrikk! Så når jeg endelig kunne presse, var det nesten litt befriende. (Jeg som gruet så veldig for pressingen.)

 

Følelsene min under pressingne vekslet mellom sterk motivasjon og dyp håpløshet fordi jeg ikke selv kjente noen framgang. Husker jeg ved en anledning sa at de bare kunne dra han ut, for nå orket jeg ikke mer! De bare flirte og heiet meg videre. De så jo framgangen, selv om jeg ikke kjente det selv. Hylte nok litt under pressingen på slutten, men det var faktisk like mye av frustrasjon som av smerte. Jeg overhørte at de snakket om å klippe meg, men det gikk faktisk uten at de måtte det.

 

Jordmor sa på slutten at det var to rier igjen før han var ute. "Særlig", tenkte jeg, "de bare lurer meg". Men jaggu så kom hodet på neste press (jordmor tøyde endel under den rien, og DET kjente jeg!) og på neste kom kroppen. Jeg kikka ned og så ryggen på en liten bylt ved beina mine. Der og da kunne jeg ikke fatte at det var over, det var egentlig litt sånn ut av kroppen opplevelse! Fikk han opp til meg nesten med en gang, og både jeg og den stolte far så sikkert ut som noen spørsmålstegn begge to. Jeg hadde sagt så mange ganger under fødselen at det ikke kom til å gå, så han var ikke helt forberedt på at han faktisk kom ut!

 

Uansett, det er faktisk sant; all smerte forsvant med en gang ungen var ute. DET var hvertfall noe jeg ikke trodde på forhånd, selv om "alle" sa det. Lillegutt ble vasket og veid, og lå hos pappa mens jeg ble sydd. Selv trodde jeg dette varte ca. 20 minutter, men jeg ble visst faktisk sydd i over en time. Revnet litt på den ene siden, innvendig. Slapp å sy bakover, noe jeg var veldig glad for. Merket ikke noe til syingen i det hele tatt, lå og skravlet i telefonen mens de holdt på.

 

Søsteren min kom inn på fødestua etter syingen, hun hadde vært rett i nærheten og var helt dårlig på å komme og se lillegutt:) Hun hjalp meg i dusjen, men babyen lå hos pappa. Det var fantastisk med en dusj, selv om jeg nesten skvatt da jeg så meg selv i speilet. Likbleik, håret til alle kanter og blod over armen (fra en kanyle som nesten datt av). Jeg har vel tatt meg bedre ut...

 

Tilbake i senga fikk vi servert litt mat, og et brett med saft og flagg for å feire lillemann. Ble så trillet over på barsel, og der ble vi i 4 dager. Nå er vi hjemme igjen, og koser oss med nattevåk, bleieskift og mating hver 3. time. Slitsomt, men veldig koselig! Har hatt lite vondt i stinga i forhold til det jeg forventet også, så ingenting å klage på!

 

Alt i alt syns jeg at jeg hadde en fin fødsel, selv om det selvfølgelig er vondt. Det er en smerte som ikke kan beskrives, nettopp fordi du vet hvorfor du har vondt, du vet at det snart går over, og du vet at du blir mor etterpå. Jeg gruer meg ikke til neste fødsel, men svangerskapet kunne jeg vært foruten...hehe. Får satse på at jeg slipper bekkenløsning neste gang.

 

Lykke til alle dere som fortsatt venter! Sees på DIB:)

[AO3]

Gratulerer så mye!

 

Artig, det du sa til anestesilegen. Selv fablet jeg i vei om at jeg kom til å kalle opp barnet etter ham, hvis det ble en gutt... Noe jeg (heldigvis) ikke gjorde til slutt, da.

[Perle79 gravid med nr 2]

Gratulerer!!!

Så herlig å lese en slik historie! Nå er jeg kjempegira her hehe! Masse lykke til i tiden fremover

[Gulljentene]

Åååå, gratulerer! Historien din ga meg nesten(merk - NESTEN) lyst til å føde Og jeg har født en gang før...

Kose dere nå!

[Vikinghuldra ♂04♂10♀13]

Så fin historie Gratulerer så masse og nyt tiden !

[babymama88 *på overtid*]

kjempefin historie er herlig å lese om folk som har hatt positive opplevelser masse lykke til videre med lillegutt