MK73 og andre som har holdt på noen år

[LykkeligSomMamma]

Merker dere noe fra omgivelsene med feks med hint om at det kanskje er på tide å gi opp snart? Og venner som ikke støtter opp like godt etter tre år som de første gangene? Merker det mer og mer etterhvert, og lurer på om det er flere der ute som har det sånn. Vi gir oss nemlig ikke!

[Mumrikken :)]

Hei Cathy

Følger med på trilleren om den positive testen din krysser fingrene for en flott Hcg stigning i morgen tidlig! jeg har også vært i kontakt med Penny i Athen, og går nok for Hysteroscopi dersom vi ikke lykkes på neste forsøk. Når en har gått gjennom 6-7 ivf og et par ED, må en nesten gå utifra at det er noe som ligger å sperrer for Graviditeter ;(

Har du tatt stilling til dette?

 

Klem

[LykkeligSomMamma]

Hei Serum er veldig bra, landet på rett klinikk for vår del.

Tenker du hysteroskopi i Athen?

Om vi ikke lykkes nå, blir det hysteroskopi.

For min del er det eggene som er problemet, første gang med donoregg og første test med pluss. Så vi gir oss ikke, tenker at om 6-7 ED kan vi vurdere å gi oss. Har tross alt kun hatt tre tilbakeføringer av egg og to med mine dårlige. Men hysteroskopi kan jo vise at det er andre ting som må rettes på, har ikke tatt det før- har du?

[Mumrikken :)]

Hei igjen

Nei, jeg har ikke tatt det før, men tenker å ta det om vi ikke lykkes. Og da i Athen ja Tror de gjør det mer grundig/effektivt. Jeg har jo barn fra før og en MA før to år siden (naturlig gravid - etter mange ivf), og tenker at noe må jo være galt?? Iallefall om ingen ting fester seg etter to ED heller... Men, vi gir oss ikke enda nei )

[MK73]

Hei, du.

 

Tja, det er et godt spørsmål...

 

Jeg er nok ikke helt den rette til å svare ettersom vi ikke har delt barnløsheten med så veldig mange i omgivelsene, selv om det har blitt noen etterhvert. Vi snakket ikke med noen om det før vi gikk igang med prøverør og da kun med familie og arbeidsgiver. Siden har noen flere blitt informert de siste par årene, da graviditeter og aborter begynte å gjøre seg gjeldende.

 

Skal vi se hvem som er informert; foreldre, søsken med ektefeller, to ganske nære vennepar, et fjernt vennepar (men som har vært gjennom det samme), tre andre venninnner og 5-6 personer på jobben min.

 

Bortsett fra familien opplever jeg egentlig svært lite støtte på den måten at det er få andre som noensinne tar det opp med oss. Jeg vet at de fleste ønsker oss vel, men det tas ikke opp av dem. Jeg skulle nok ønsket meg mer støtte fra venner - men får vel nå erfare at jeg er den som "skal ha" rollen med å hjelpe vennene mine, og ikke omvendt, og at de ikke er flinke til å støtte når det gjelder noe så sårt og personlig. På jobben har jeg to "leire" - de som støtter meg og de som i større grad bruker det imot meg (dessverre er begge de to siste lederne mine i sistnevnte kategori).

 

Det er dermed få som vet hvor lenge vi har holdt på, og ingen som har hintet om at vi burde gi oss - men det kan fort komme nå, tenker jeg. Uansett så er det en beslutning vi selv tar, og det vet alle som kunne tenke seg å ytres seg om saken. Når vi ikke har fått så mye støtte før (av ovennevnte årsaker) så merker vi heller ikke om det evt blir lite støtte fremover - det blir bare mer av det samme (dvs lite eller ingenting).

 

Som i så mangt annet så må man stole mest på seg selv også i denne saken - og finne den motivasjonen man trenger i seg selv - og det klarer vi jo ganske godt, ikke sant?? :-)

[Millamolly]

Jeg opplever også at venner er mindre støttende ettersom årene går og "tar mindre hensyn". Noen ganger får jeg inntrykk av at de omtrent har glemt hva vi har vært gjennom og hvilke såre og personlige ønsker og tanker man fremdeles har. Som MK73 har vi også kun involvert et fåtall venner og nærmeste familie. Og ettersom man opplever så liten støtte, så resulterer det i at jeg involverer de informerte mindre og mindre i fremtidige forsøk og planer. Når noen vet så forventer jeg mer støtte enn jeg får og da blir jeg dobbelt skuffet - over negative forsøk og i tillegg mangelfull omsorg og støtte. Ergo, gjør jeg som MK73 - stoler mest på meg selv i denne saken og finner motivasjonen som man trenger selv. Den store utfordringen er nok at venner ikke har vært i samme situasjon (selv om flere har hatt sine problemer) og dermed ikke klarer å sette seg inn i situasjonen. Likevel synes jeg det er litt underlig at flere ikke bryr seg. Og i slike tilfeller er det godt å ha dette forumet hvor det er mange andre i samme situasjon som vet nøyaktig hvordan hverdagen er. Tvi, tvi jenter!! Forhåpentligvis lykkes vi også med en gullbaby til slutt