Om fødselsangst, og ønske om ks. (Litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg sånn til en evt. fødsel at jeg er sikker på jeg kommer til å dø! Jeg tør rett og slett ikke gjennom en fødsel til! Er 18 uker på vei, og ANER ikke hva jeg skal gjøre!

 

Dette er ikke første gangen jeg skriver denne posten. Har aldri postet den, men skrevet den mange ganger. Det er bare så vanskelig...

 

Skal prøve å gjøre en lang historie kort denne gangen.

 

Sist jeg var gravid, gledet jeg meg enormt til fødselen. Hadde et utrolig positivt syn på det selv om jeg visste det ville bringe en del smerter med seg. Jeg husker godt hvordan vi planla at det ikke skulle gå så alt for lang tid før den lille gutten i magen skulle få et søsken.

Men det skulle ta litt lengre tid enn vi ønsket den gang.

 

I mars 2005 ble jeg satt igang to uker etter termindato. Under fødselen begynte hjerterytmen til gutten å synke, og det endte med klipping, vakuum OG til slutt tang. Gutten kom ut med navlestrengen rundt halsen og ellers i dårlig forfatning med "dårlig score" og ble kjørt rett ut av fødestua og i kuvøse uten at jeg fikk se han en gang. Han lå ikke lenge i kuvøse og kom seg fort, og kom inn til meg igjen i løpet av 15-20 minutter.

 

Jeg bestemte meg for at jeg skulle ALDRI føde igjen! ALDRI ALDRI ALDRI! Det planlagte "søskenet" til gullet ble lagt lagt på is. Nå 5 1/2 år etter sliter jeg fortsatt med denne angsten. Jeg er rett og slett livredd for å føde i frykt for det samme skal skje igjen.

Når jeg var hos jm sist, så hun på helseskjemaet mitt som legen hadde skrevet om sist fødsel, og begynte timen med å spørre hvordan jeg følte om å føde igjen. Også på ultralyden forrige uke, så begynte jordmoren der og spørre ang. forrige fødsel, og jeg så hun hadde fødepapiret mitt oppe på skjermen sin. Jeg begynner å grine bare jeg tenker på fødsel, og klarte ikke å glede meg over ultralyden en gang. Jordmoren der ga meg et telefonnummer og sa jeg var velkommen på samtale for å snakke om fødsel. Jeg tok høflig i mot lappen, men sannheten er at jeg vil ikke i noen samtale, for jeg vil ikke føde uansett hva slags crap de vil fortelle meg.

Jeg vil ha keisersnitt. Ikke fødsel.

Av og til sniker jeg meg inn på debatter her inne å leser om fødselshistorier og det ender med at jeg sitter og stortuter hver gang, selv om det er en drømmefødsel som er beskrevet. Jeg begynner å grine om jeg ser en komedie hvor fødselen i filmen skal være "hysterisk" morsom. Av og til begynner jeg å gråte når jeg går forbi en høygravid kvinne på gata!!!

 

Ja, jeg vet jeg sikkert er rar, og høres ut som en unge. Jeg føler meg som en også...

 

Det er ikke bare tangen og sugekoppen og slik som har skremt meg, men også andre opplevelser under fødselen, som jeg ikke har skrevet om. Hadde jeg skulle skrevet om alt som skjedde under fødselen, ville denne posten blitt veldig mye lenger, men den er alt mye lenger enn planlagt

 

Neste gang jeg skal til jordmor har jeg tenkt å fortelle henne at jeg skal søke om å få ks.

 

Hva tror dere? Har jeg en sjanse, eller er jeg bare pysete?

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese mitt innlegg!

[Anonym bruker]

Det er KLART at du skal få keisersnitt!

Du må bare være klar på det. Si til jordmor at samtaler er unødvendig, for det er fullstendig uaktuelt for deg å føde igjen.

 

Stå på ditt.

[Ikkesåallerværst]

Du er ikke rar, du har fødselsangst. Her inne er det jo mange som syns det er rart, da, men de må vi prøve å koble ut Jeg må skru over på en annen kanal når jeg ser fødsler, får vondt i magen når jeg ser høygravide, jeg blir rastløs og redd når jeg nærmer meg sykehuset (vi bor rett ved) og jeg tenker på fødselen hver eneste dag. Nå er det bare 15 mndr siden jeg fødte, men likevel. Jeg også gledegruet meg til fødselen og så for meg minst to barn. Jeg kommer ikke til å få flere. Jeg hadde nok fått ks fordi jeg fikk mye oppfølging fra kommunen i forbindelse med angst og depresjon etter fødsel, så det er på en måte dokumentert hvor traumatisert jeg ble. Høres ut som du vil komme inn i den kategorien om du forteller alt om hvordan du har det. På mange sykehus tror jeg likevel du må gjennom disse samtalene, så da får du evnt bruke dem til å fortelle hvordan din fødselsangst er å leve med. Tøft av deg å få en til! Mange lykkeønskninger

[VilleVapp]

Klart du har en sjanse, men jeg syns ikke du burde være så negativ til å ta en samtale eller to. De samtalene er ikke der bare for å overbevise deg om fødsel. Det kan godt være de er det for 1.gangsfødende som er redd mest fordi de har lest så mye skummelt som kan hende. De kan også være til veldig god hjelp til å bearbeide hendelsen du var igjennom. Jeg er i tidligfasen i svangerskap nr2 og går i samtaler på sykehuset. Samtalene vi har dreier seg om å få bearbeidet og "få ut" alt gammal støy fra forrige fødsel. Det er viktig uansett om man senere velger ks eller ei. Sitter det mye sterke følelser igjen fra sist så kommer de til overflaten ved neste fødsel/ks og det vil du vel helst slippe antar jeg ?

Selv kommer jeg nok til å lande på å søke ks uansett (og jeg vet jeg har støtte hos jm for det) men jeg kommer nok til å gå i samtaler gjennom hele svangerskapet likevel. Det er som å gå til en god psykolog :-)

 

Lang tekst for lite poeng, men jeg ville bare frem til at samtaler ikke behøver å være så negative som de ofte blir fremstilt her på ks-forumet.

 

Lykke til

[Allegra baby]

Ville bare si at innlegget ditt var rørende og at du så absolutt bør få innvilget keisersnitt. Det gjelder å stå på og ikke gi seg. Riksen og Ullevål har som policy å ikke tvinge noen til fødsel, så jeg ville vurdert å søke meg dit dersom du har mulighet til det.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg må få understreke Ville Vapp sitt poeng, med at det høres ut som om du trenger å få bearbeidet forrige fødsel, og at du ikke skal være så negativ til samtaler. hvorfor tror du at to allerede to ganger i ditt svangerskap har fått spørsmål fra en jordmor om hvordan du føler det angående det å føde igjen?

 

Det er heller ikke veldig vanlig å få tilbud om samtaler så tidlig i svangerskapet, dette er en aksept av at dette må ha vært vanskelig for deg. Det er ingen som er ute etter å plage deg, husk på det! Hverken du eller sykehuset er tjent med at du ankommer i angrepsposisjon den dagen du skal føde, enten det er den ene eller den andre veien. Kanskje kan det å få snakket litt og få fødselen gjennomgått på en objektiv måte redusere angsten din og motivere deg til å føde, men det er ingen som kan tvinge deg. Tror ikke det er noen andre enn kanskje Haukeland som vil prøve på det.

 

Som jordmor må jeg få si at vi stadig ser uheldige konsekvenser av tidligere ks. Likevel, som regel går det jo veldig greit. Likevel er vi pliktige til å gi informasjon om det som du i din angst ser på som eneste utvei. Jeg har også angst, om ikke for fødsel, og jeg vet at man er ikke alltid edru/objektiv i sine valg når panikken banker på. Det er i enhver situasjon en overveining av positivt og negativt, og det kan være veldig nyttig å ha en sparrepartner. INGEN kan skjæres over en kam, fødselsangst eller ikke.

 

Ta en telefon, ring og be om time, og søk om ks parallellt, og så har du tid til å bearbeide og forberede fødsel(ks er også en fødsel). Kanskje er ks det beste for deg, eller iallefall en grei løsning på en vanskelig situasjon. Men du kommer til å omgåes gravide hele livet, og det hadde sikkert vært en fordel om du kunne slippe tanken på din forrige fødsel.

[AO3]

Jeg er veldig enig med Villevapp. Uansett om du tar ks eller gjennomfører vaginal fødsel, er minnene fra første fødsel noe du må leve med resten av livet. Da er det viktig å få bearbeidet dem så godt som mulig.

 

Jeg endte opp med akutt ks første fødsel. Det var en traumatisk opplevelse, og jeg fikk fødselsangst etterpå. Jeg har vært til mange samtaler - også etter at det viste seg at jeg har for smalt bekken til å føde vaginalt, slik at jeg må ta ks uansett. De har vært gull verdt for meg. Det handler ikke bare om hva som skal skje ved fødsel nummer to, men at du skal kunne leve med fødsel nummer én, også om ti eller tjue år.

[kirsty*2barnsmamma]

Så mange fine innlegg å lese her. Kjenner meg veldig igjen! jeg hadde og hastesnitt, det er 14 mnd siden nå, og slet veldig etterpå. Sliter enda faktisk. Jeg har og trangt bekken har jeg funnet ut i ettertid, men var likevel redd for å bli gravid siden jeg var redd e skulle prøve å tvinge meg til å prøve vaginalt neste gang. Mange leger mener jo at det ikke finnes for trange bekken, og siden jeg bor i Bergen, hvor Haukeland bestemmer reglene, så turte jeg ikke ta noen sjangser. Så jeg gikk og snakket med gynekologen min (gikk privat for fertilitetsutredning før nummer 1) og fortalte om fødselen min. Viste han bekkenmålene mine. Så den avtalen vi har gjort er at han skal hjelpe meg å søke ks allerede når jeg har fått positiv test, slik at jeg skal slippe å ha angst i svangerskapet for en evt tvungen vaginal fødsel. Så nå tør vi å prøve på nr 2

 

Enig med de over, stå på ditt. Du SKAL ha ks, dette er ikke noe å spørre om, dette er noe du skal ha. Og husk at det er fritt sykehusvalg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Heisann jenter!

 

Jeg vil bare si at jeg er utrolig glad for alle de støttende svarene dere har gitt meg! Jeg begynte å lese svarene i går, men da satt 5åringen sammen med meg i sofaen, og jeg måtte gi meg da jeg kjente tårene begynte å strømme på igjen. hehe

 

Tenkte jeg skulle "ta praten" med jordmor under neste time som jeg har 10. desember, og si at jeg har bestemt meg for å søke ks.

 

Nå må jeg løpe for å rekke jobb. Kommer tilbake med et litt mer utfyllende svar senere. Ville svare kort nå så dere ikke tror jeg overser de fine svarene dere gir meg.

 

Hilsen HI

[AO3]

kirsty: Det du skriver om, var jeg også veldig redd for på forhånd, siden vi skal flytte før fødsel, slik at jeg skal føde på et annet sykehus enn der de konkluderte med for smalt bekken til fødsel = ks... Jeg var skikkelig redd, men heldigvis tok det nye sykehuset det også som en selvfølge at jeg skulle ta ks pga bekkenmålene. Det var ikke KK, da, de er visst en egen rase der når det gjelder så mangt... Håper det ordner seg for deg!

 

HI: Godt at du føler deg litt bedre, lykke til videre!!!

[magica fra tryll]

Veldig enig med de som påpeker at uansett om du skal ha ks eller ikke, så er det kjempeviktig at du får bearbeidet opplevelsen fra forrige fødsel! Går selv i slike samtaler nå, og føler at det er kjempeviktig. Jeg ønsker selv å prøve å føde vaginalt neste gang, selvom de fleste tar det som en selvfølge at jeg i utgangspunktet vil ha ks pga. forrige fødsel. Men jeg er i utgangspunktet mer redd for å måtte ta ks....

Lykke til:)