Er det mulig å få sosialstøtte eller bostøtte når man går på dagpenger?

[Anonym bruker]

Vi kommer til å komme i en vanskelig situasjon snart, jeg har en 30% stilling, mannen jobber 100%, men er nå blitt oppsagt på grunn av at firmaet ikke har fått fornyet en anbudskontrakt.

 

Ting går bare akkuratt såvidt rundt nå, så om han skal gå på dagpenger og bare få 62% av inntekten så kommer vi ikke til å få endene til å møtes.

 

Selvfølgelig skal han prøve å få ny jobb fortest mulig, jeg kommer også til å søke på jobber, har ikke mulighet til å få større stilling der jeg jobber.

 

Men det kan jo hende det tar litt tid å få ny jobb, så jeg lurer da på om man evnt kan ha mulighet til å få noe støtte fra sosialkontoret eller bostøtte til man får seg arbeid igjen?

[Anonym bruker]

ja og ja, men det kommer an på hvor mye du får i dagpenger og for sosialstøtte går det også på hvor mye utgifter du har

[Anonym bruker]

Så lenge dere har til husleie/huslån, strøm og nødvendig livsopphold så vil dere ikke få noe på sosialen. Har dere andre lån og regninger så må dere søke om utsettelse og eve. si opp ting som telefon, internett osv.

 

Bostøtte kan dere søke om. Se på hjemmesiden til Husbanken

[Anonym bruker]

Tull og tøys. Det kreves ikke at man kvitter seg med telefon og internett. Bil kan det derimot fort bli et krav om å kvitte seg med.

[Anonym bruker]

Jeg mener at om internett, tlf. gjør innhog i økonomien slik at man ikke klarer seg så sier man selvsagt opp dette og slike regninger blir ikke tatt med når man søker om sosialstønad

 

15:39

[Anonym bruker]

Galt igjen.

[Anonym bruker]

Ikke ved det NAV-kontoret jeg jobber på

 

15:39

[Anonym bruker]

I så fall har dere innført en grovt feilaktig praksis. Både telefon og internett er faktisk helt nødvendige ting å ha i vårt samfunn, og er blitt betydelig billigere i bruk de siste årene. Da er det nok atskillig mer å hente i mat- og klesbudsjettet, om dere absolutt skal drive og finregne. Håper dere lykkes med å utvikle et mer profesjonelt hjelpeapparat.

[Anonym bruker]

5.1.4 Vurdering av søkers utgifter

Sosialtjenesten kan ha plikt til å yte stønad til utgifter til søkerens livsopphold. Livsopphold er som nevnt foran ikke et entydig begrep, og det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Under punkt 5.1.4.1 nedenfor gis en oversikt over utgifter som ligger i kjerneområdet av livsoppholdsbegrepet. Dette er utgifter som sosialtjenesten alltid har plikt til å ta med ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Under punkt 5.1.4.2 nevnes utgifter som, avhengig av den konkrete situasjonen, kan være en del av livsoppholdet. Denne sondringen mellom utgifter som alltid er en del av livsoppholdet og utgifter som kan være en del av livsoppholdet skal, sammen med departementets veiledende retningslinjer for utmåling, bidra til en mer ensartet behandling av søknader om økonomisk stønad. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret i forhold til de utgifter vedkommende opplyser å ha. Hvilket stønadsnivå som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold vil variere blant annet med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv.

 

5.1.4.1 Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet

I dette punktet omtales utgifter som sosialtjenesten har plikt til å ta med i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Kjerneområdet omfatter de helt grunnleggende behov, som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Det tas dessuten særlig hensyn til barns behov.

 

Mat og drikke

 

Mat og drikke er en selvsagt del av kjerneområdet. Utgiftene vil variere blant annet med husholdningens størrelse, sammensetning og eventuelle barns alder. Nivået ved beregning av utgifter til mat baseres på et nøkternt, ernæringsmessig fornuftig kosthold, og skal gi rom for et varmt måltid hjemme per dag. Personer som av medisinske grunner er avhengig av spesielle dietter, vil som regel motta trygdeytelser til dekning av ekstrakostnadene dette innebærer. I enkelte tilfeller kan vedkommende likevel ha behov for ekstra ytelser til mat.

 

Klær og sko

 

Klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og andre anledninger (pentøy) er en del av livsoppholdet. Den enkeltes behov her vil variere, avhengig av alder og arbeidsforhold mv. Det kan legges til grunn at klær i en viss utstrekning kjøpes på salg, men det bør ikke forutsettes at klær skal kjøpes brukt.

 

Husholdningsartikler og hygiene med mer

 

Utgifter som er nødvendig for personlig hygiene, for eksempel alminnelige toalettartikler, såpe, hårklipp, barbersaker mv. inngår i livsoppholdet. Likeså alminnelige husholdningsartikler, som rengjøringsartikler, papirvarer mv.

 

TV-lisens, avis og telefon

 

TV-lisens og abonnement på en avis er en del av livsoppholdet. Det samme er utgifter til abonnementsavgift på telefon og et rimelig antall tellerskritt.

 

Fritidsaktiviteter

 

Kostnader knyttet til alminnelige fritidsaktiviteter skal legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig når det gjelder barn og unge er det viktig at de har anledning til å delta i den type aktiviteter som er vanlig for barn og unge på stedet. Se punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier. Også for voksne kan det etter en konkret vurdering være rimelig å yte stønad til fritidsaktiviteter og for eksempel deltakelse på kurs, i organisasjonsvirksomhet og lignende.

 

Fritidsutstyr til barn

 

Hensynet til at barn skal ha en normal oppvekst til tross for familiens dårlige økonomi innebærer bl.a. at de får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. I den grad dette krever særlig utstyr, er slikt utstyr en del av livsoppholdet. Se også punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier.

 

Reiseutgifter

 

Bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med nødvendige daglige gjøremål, arbeid og fritid er en del av livsoppholdet. Behovet for å bruke slik kommunikasjon vil imidlertid avhenge av vedkommendes alder og helsetilstand, samt avstanden mellom bosted og jobb, skole og aktivitetstilbud mv.

 

Boutgifter

 

Boutgifter er den største enkeltutgiften for mange husholdninger. Løpende utgifter til bolig, så som husleie, faste utgifter i borettslag, sameie og lignende er en del av livsoppholdet. Hjelp til betaling av renter på boliglån må som regel vurderes på samme måte. Boligen bør være i god stand og ha en nøktern standard som er tilpasset husholdningens størrelse og sammensetning.

 

Husbankens bostøtteordning er øremerket boutgifter. Den utbetales etterskuddsvis. Dersom sosialtjenesten innvilger stønad til forskottering av boutgifter, kan kommunen i sitt vedtak ta forbehold om at eventuell bostøtte fra Husbanken skal transporteres til kommunen. Kommunens krav er da begrenset til stønadsbeløpet gitt for samme tidsrom som bostøtten fra Husbanken. Eventuelle krav Husbanken har mot stønadsmottaker, for eksempel forfalte avdrag og renter på lån, vil ha prioritet foran overføring til sosialtjenesten.

 

Dersom boutgiftene er så høye at søkeren ikke vil være i stand til å betjene disse med de inntekter vedkommende har, eller kan forventes å få, kan sosialtjenesten stille vilkår om at boutgiftene reduseres. Dette kan innebære at vedkommende må bytte bolig. Bytte av bolig er særlig aktuelt i tilfeller der lavere boutgifter er av betydning for vedkommendes mulighet til selvforsørgelse. Det må i denne sammenheng tas hensyn til boligens standard og søkerens behov. Det må vurderes hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser et eventuelt boligbytte vil få. Det må blant annet tas hensyn til den pris som realistisk kan oppnås ved salg. Flytting kan være en belastning i seg selv, og også dette moment må tillegges vekt. Det må vurderes om salg eller bytte av bolig påfører søkeren eller dennes familie alvorlige sosiale problemer. Det kan i enkelte situasjoner være åpenbart urimelig å kreve bytte av bolig.

 

Det generelle kostnadsnivået i kommunen kan være så høyt at søkeren ikke har mulighet til å finne en bolig innenfor en kostnadsramme vedkommende kan klare selv, på kort eller noe lengre sikt. Også dette moment må tillegges vekt.

 

Strøm og oppvarming

 

Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår som del av kjerneområdet.

 

Utgifter til strøm er todelt, og består av betaling til en netteier (nettleie) og en kraftleverandør (strømforbruket). Ved søknad om hjelp til å betale strømutgifter, bør sosialtjenesten bidra til at søker får orden på forholdet til både netteier og kraftleverandør.

 

Dersom søker er skyldig beløp til netteier eller kraftleverandør, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å inngå en avtale om nedbetaling, samtidig som løpende utgifter vurderes dekket som livsopphold.

 

Bolig- og innboforsikring

 

Kostnader knyttet til bolig- og innboforsikring er en nødvendig del av livsoppholdet.

 

Innbo og utstyr

 

Søkeren har krav på stønad til innbo ved etablering i bolig dersom søkerens økonomi er slik at vedkommende ikke kan finansiere dette på andre måter. Med innbo og utstyr menes møbler, nødvendige hvitevarer, TV, radio, samt bruksgjenstander som sengetøy, håndklær, kjøkkenutstyr og lignende. Stønaden skal sikre en nøktern og rimelig boligstandard. Søkerens individuelle behov må legges til grunn ved vurderingen av hvilket innbo det er rimelig at vedkommende har. Behovet vil variere blant annet med søkerens alder, husstandens størrelse og om det er barn i familien. Det er vanlig å skaffe seg innbo etter hvert som økonomien gir rom for det. Kostnader knyttet til vedlikehold og fornyelse vil ofte innebære behov for en tilleggsytelse til eventuell løpende ytelse. Hvilken standard som kan kreves må, på samme måte som ved etablering, ses i sammenheng med hva som er vanlig for personer i samme livsfase som søkeren. Sosialtjenesten har kun plikt til å gi stønad til rimelige løsninger. Hvis det er vanlig å kjøpe brukt, vil også sosialtjenesten kunne forutsette en slik løsning.

 

5.1.4.2 Spesielle utgifter

Under dette punktet omtales utgifter som, avhengig av den konkrete situasjon, kan være en del av livsoppholdet. Dersom utgiften ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det skal ytes stønad etter § 5-2.

 

Høytids- og merkedager

 

Utgifter knyttet til spesielle begivenheter (julefeiring, fødselsdager, dåp, konfirmasjon, høytids- og merkedager knyttet til andre kulturer osv.) er isolert sett ikke nødvendige for den enkeltes livsopphold. Etter en helhetsvurdering av søkerens situasjon kan det likevel være åpenbart urimelig ikke å innvilge hjelp til denne type utgifter. Også her må det tas særlig hensyn til barns behov.

 

Fritidsutstyr

 

Vanlig utstyr til noen fritidsaktiviteter bør medregnes i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Utgifter til kostbart utstyr ligger utenfor det som kan anses som livsopphold. Se under punkt 5.1.4.1 og 5.1.4.5.4 om fritidsutstyr til barn og unge.

 

Spebarnsutstyr

 

I forbindelse med fødsel oppstår det behov for spebarnsutstyr. Slike utgifter til nødvendig utstyr er en del av livsoppholdet, og søknad om stønad til dette må vurderes på vanlig måte. Dersom kvinnen ikke har vært i arbeid før fødselen, vil hun motta engangsstønad ved fødsel. Denne ytelsen er i utgangspunktet ment å dekke utgiftene til anskaffelse av nødvendig barneutstyr, samt andre utgifter i forbindelse med fødselen.

 

Barnepass

 

Stønad til dekning av utgifter til barnetilsyn (barnehage, dagmamma og skolefritidsordning) kan i utgangspunktet ikke kreves etter § 5-1. Det finnes egne ordninger som er spesielt rettet mot behov for barnepass og kostnader i forbindelse med dette, for eksempel kommunale stønader, friplass, stønad til barnetilsyn mv. Sosialtjenesten bør bistå med informasjon og søknader knyttet til slike ordninger.

 

Det kan likevel tenkes tilfeller hvor stønad til barnepass er nødvendig for søkerens mulighet til å komme ut av en vanskelig situasjon, for eksempel der dette er en forutsetning for deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, og hvor det vil være åpenbart urimelig ikke å yte stønad.

 

Skolestart

 

Ved skolestart vil foreldre kunne ha en del ekstra utgifter til ransel og annet utstyr som barnet ikke får på skolen. Slike utgifter er nødvendige i forbindelse med skolestart, og skal som hovedregel legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet.

 

Videregående skole

 

Elever kan få lån og/eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning i forbindelse med videregående skole. For elever under 19 år vil retten til lån/stipend som hovedregel være avhengig av foreldrenes inntekt. Det er som utgangspunkt rimelig å kreve at elever utnytter muligheten for lån og stipend i Lånekassen til dekning av ekstrautgifter, før sosialtjenesten vurderer å yte stønad til dette. Men sosialtjenesten bør her utvise et visst skjønn. Se også punkt 5.1.3.1 om studenter.

 

Stipend fra Lånekassen til hjemmeboende elever i videregående skole er ment å dekke de særlige utgiftene eleven har i forbindelse med skolegangen. Stipendet bør derfor ikke medregnes som inntekt ved vurdering av behov for og ved beregning av stønad til livsopphold til familien.

 

Utgifter knyttet til samvær med barn

 

Selv om foreldre ikke har den daglige omsorgen for egne barn, har de som regel utgifter i forbindelse med samvær med barnet, for eksempel til ekstra mat, barneklær, leker, utstyr og transport/reiseutgifter. Ved vurderingen av en søkers stønadsbehov må det tas hensyn til at vedkommende har forpliktelser overfor barn i forbindelse med samvær. Sosialtjenesten kan imidlertid legge vekt på om det er muligheter for at samværet kan gjennomføres på en rimeligere måte.

 

Lege, psykolog mv.

 

Utgifter til lege, psykolog mv. dekkes langt på vei av folketrygden. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel ved vurdering ev stønadsbehovet etter sosialtjenesteloven. Utgifter til behandlingssteder eller behandlingstyper som ligger utenfor folketrygdens system, ligger vanligvis også utenfor det sosialtjenesten har plikt til å dekke i henhold til § 5-1.

 

Legemidler

 

Rikstrygdeverkets forskrifter om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler (blå resept) er i utgangspunktet ment å dekke medisiner som er nødvendige for den enkelte. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel på slike medisiner ved vurdering av stønadsbehovet. Sosialtjenesten bør dessuten, i særlige tilfeller, vurdere utgifter til medisiner og behandlingsformer som ikke er omfattet av ordningen med blå resept (hvit resept, reseptfrie).

 

Tannbehandling

 

Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig kostbar behandling ligger i utgangspunktet utenfor det loven er ment å dekke. Foreligger det et rimeligere alternativ som er faglig forsvarlig, kan stønaden begrenses til en slik løsning. Når vedkommendes tannstatus ikke er ødelagt, er det ikke tilstrekkelig bare å dekke behandling i form av proteser. Sosialtjenesten kan ikke pålegge søkeren å benytte bestemte tannleger, men dersom det i kommunen er store prisforskjeller for samme behandling, kan stønaden begrenses til å dekke et rimelig alternativ. Kosmetisk behandling anses i utgangspunktet ikke som nødvendig for livsoppholdet, men det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk.

 

Syns- og hørselshjelpemidler mv.

 

Utgifter til nødvendige syns- og hørselshjelpemidler mv. kan bli omfattende. En del av disse utgiftene dekkes av folketrygden, og vil derfor normalt falle utenfor det sosialtjenesten plikter å yte stønad til. Søknader om stønad til utgifter som ikke dekkes av folketrygden må vurderes konkret, og det kan etter forholdene være åpenbart urimelig ikke å yte stønad.

 

Flytteutgifter

 

Dersom stønadsmottakeren flytter som følge av at sosialtjenesten har pålagt vedkommende å redusere boutgiftene, må det vurderes om sosialtjenesten skal dekke nødvendige flytteutgifter. Også ved flytting av andre årsaker må det vurderes konkret om utgiftene kan regnes som utgifter til livsopphold etter § 5-1.

 

Vedlikehold av egen bolig

 

Utgifter til vedlikehold av egen bolig ligger normalt utenfor det sosialtjenesten skal medregne på utgiftssiden ved vurdering av stønadsbehovet. Dersom vedlikehold er nødvendig, og søker ikke får lån, eller ikke har økonomi til å ta opp lån til utbedring i bank eller annen finansieringsinstitusjon, kan det være rimelig å yte stønad. Dette kan for eksempel være tilfelle for personer som over lang tid har hatt sosialhjelp som sin viktigste inntektskilde, slik at de ikke har hatt mulighet til å sette av midler til denne type utgifter.

 

Bilhold

 

Utgifter til bilhold ligger normalt utenfor det sosialtjenesten plikter å medregne på utgiftssiden ved vurdering av søkerens stønadsbehov. Folketrygden har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold, eller annen transport. Situasjonen kan imidlertid være at vedkommende ikke har rett til stønad fra folketrygden, men likevel er avhengig av å bruke bil, eller at tilgang til bil er av særlig stor betydning for vedkommendes mulighet til å være eller bli selvhjulpen. Bil kan for eksempel være helt nødvendig fordi søker eller noen i husholdningen er bevegelseshemmet, fordi det er eneste mulighet for å kunne frakte barn til og fra skole/barnehage, komme seg til arbeids- eller utdanningssted, eller i forbindelse med daglige gjøremål. Dersom søkeren i slike tilfeller eier en bil av nøktern standard, kan det være rimelig å yte stønad til driftsutgifter. Her vil det også være store geografiske forskjeller.

 

Skatt/Restskatt

 

Krav om innbetaling av forskuddsskatt eller restskatt kan ikke kreves dekket av sosialtjenesten. Dersom høyt skattetrekk eller restskatt skaper problemer for søkeren, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å søke om justert forskuddsskatt eller nedsettelse eller ettergivelse av restskatt. Sosialtjenesten må vurdere om søker har tilstrekkelig til livsopphold inntil skattekravet eventuelt er redusert.

 

Underholdsbidrag til barn og bidragsgjeld

 

Sosialtjenesten har i utgangspunktet ikke plikt til å yte stønad til betaling av løpende underholdsbidrag eller dekning av bidragsgjeld. Dersom søkerens inntekt etter sosialtjenestens mening tilsier et lavere bidrag enn det som er fastsatt, må vedkommende henvende seg til bidragsfogden for å få vurdert endring av bidraget. Etter barneloven § 57 er det opp til den bidragspliktige selv å fremme et slikt krav, sosialtjenesten kan eventuelt bistå vedkommende. Sosialtjenesten må for øvrig vurdere om søker har tilstrekkelig til livsopphold inntil bidraget eventuelt er redusert. I denne forbindelse må allerede foretatte påleggstrekk og innbetalinger tas hensyn til.

 

Særlige behov

 

Enkelte utgifter er spesielt vanskelige å vurdere, i den forstand at de kan oppleves som nødvendige av enkelte, samtidig som de åpenbart ikke er livsnødvendige. Eksempel på dette er utgifter til tobakk, kosmetikk, lotterier, uteliv og ulike typer fornøyelser. Som regel vil stønad til livsopphold bli utmålt og utbetalt som én kontantytelse slik at det er opp til mottaker selv å disponere midlene.

 

5.1.4.3 Særskilt om gjeld

Sosialtjenesten har som hovedregel ikke plikt til å yte stønad til dekning av gjeld. Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal ikke tilgodese kreditorene, men dekke søkerens behov for hjelp til livsopphold. Det kan likevel i konkrete tilfeller være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp til dekning av gjeld etter § 5-2.

 

Gjeld som ikke betjenes, kan lett føre låntakeren inn i en ond sirkel. Søknad om stønad til å betjene gjeld vil derfor ofte være grunnlag for økonomisk rådgivning fra sosialtjenestens side. Som et ledd i arbeidet med å forebygge sosiale problemer bør sosialtjenesten, i samarbeid med søkeren, andre kommunale instanser, namsmann og kreditorer, søke å finne løsninger på søkerens gjeldsproblemer. Sosialtjenesten kan kreve at søkeren forsøker å endre lånevilkår og betalingsavtaler med bank eller andre finansinstitusjoner. Dersom søkeren ønsker det, kan sosialtjenesten bistå vedkommende med kontakt til långiverne med sikte på å oppnå bedre betalingsvilkår.

 

Gjeldsrådgivning

 

Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) har som formål å gi personer med varige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over sin egen økonomi. Saksbehandlingen etter loven er lagt til namsmannen.

 

Rådgivningsansvaret overfor personer med gjeldsproblemer er lagt til kommunen som står fritt i måten å organisere denne tjenesten på. Det bør imidlertid etableres et nært samarbeid mellom kommunale instanser, namsmann og kreditorer for å finne løsninger i disse sakene.

 

Sosialtjenesten skal gi opplysninger og veiledning om aktuelle lover og hjelpeordninger. Der det foreligger alvorlige gjeldsproblemer, må sosialtjenesten informere om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Sosialtjenestens ansvar for gjeldsrådgivning utover dette er avhengig av den lokale organiseringen av denne tjenesten.

 

Gjeld knyttet til varer og tjenester som omfattes av § 5-1

 

Gjeldsutgifter som skyldes innkjøp av gjenstander eller tjenester som kommer inn under livsoppholdsbegrepet, for eksempel avdrag på kjøp av kjøleskap, må det imidlertid tas hensyn til som løpende utgifter når hjelpebehovet vurderes.

 

Særlige problemer kan oppstå når unnlatelse av å betale regninger for livsnødvendige tjenester, har ført til opphopning av gjeld og trussel om avstengning av tjenesten. I de tilfellene den manglende betalingen skyldes manglende evne, må sosialtjenesten aktivt medvirke til å hindre avstenging. Se avsnitt om strøm og oppvarming under punkt 5.1.4.1.

 

Særlig om fare for tap av bolig

 

Misligholdte lån kan, dersom lån er gitt med pant i bolig, føre til at kreditor begjærer tvangsauksjon for å få dekket kravet sitt. Dersom beboeren oppsøker sosialtjenesten i en slik situasjon, må søknaden i utgangspunktet vurderes på vanlig måte. Det samme vil gjelde leietakere som står i fare for å miste boligen.

 

Det er verdt å merke seg at dekningsloven § 2-10 gir debitor et visst vern ved tvangsauksjon av bolig ved at den i noen tilfeller sikrer debitor en erstatningsbolig av rimelig standard etter en eventuell tvangsauksjon.

 

Erstatningsbolig kan ikke kreves dersom debitor må fravike boligen fordi vedkommende ikke har betalt husleie eller på annen måte har brutt leieavtalen. Det er viktig at sosialtjenesten bidrar med råd og støttetiltak for å hindre at beboere som har behov for bistand for å mestre en selvstendig tilværelse, mister boligen. Det kan også være aktuelt å opprette et samarbeid med namsmannen som har ansvaret for gjennomføringen av tvangsavståelsen av boligen. Sosialtjenesten bør derfor innarbeide faste rutiner, for å sikre en rask oppfølgning av personer som er begjært utkastet og som er avhengig av et samarbeid med hjelpeapparatet for å unngå dette.