Kjære dere alle som prøver.

[Anonym bruker]

Jeg er 35 år og er det man kan kalle ufrivillig gravid.

Er litt i sjokk fortsatt og lurer veldig på hva jeg vil.

En venninne sier til meg at jeg MÅ ha i tankene at det ikke er lett å bli gravid i en alder av 35 år år.

Er det dumt, egoistisk, tankeløst eller et eller annet dumt ord man kan bruke å vurdere abort av meg?

Jeg har alt jeg trenger i livet, leilighet og bil, stabil inntekt og en kjæreste som støtter meg uansett hva jeg gjør. Det jeg tenker veldig på er om han er mannen for meg, og dette har jeg tenkt en stund før jeg fant ut at jeg var gravid.

Muligheten for å bli alene er tilstede med andre ord.

 

Blir veldig glad om dere vil dele deres historie med meg slik at mitt valg kan bli lettere.

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

 

Mitt råd er kort og kontant: Ikke ta abort. Det vil du kunne angre på resten av ditt liv.

 

Man vet aldri hvor lett det vil bli å bli gravid igjen, og når man bikker 35 kan mye skje. Jeg synes det ser ut som du har det meste, og skulle du bli alene ville det sikkert gå fint, selv om det selvsagt er ønskelig at dere holder sammen.

 

Jeg ble kjapt gravid da jeg var 35, så kjapt at kjæresten snakket om abort. Jeg streifet såvidt tanken, men det var aldri egentlig noe alternativ for meg. Nå har vi prøvd på nr. 2 i 2,5 år med to aborter inkludert, og kanskje blir det ikke flere.(og ja, vi har også hatt mange utfordringer i samlivet)

Tror du jeg er glad for henne jeg har? Jeg ville definitivt valgt å bli alene med henne.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Når passer det egentlig å få barn? Aldri i min verden tror jeg.

 

Er nå to dager siden jeg fant det ut og jeg er ikke like sjokkert lengre.

 

Skal til legen på mandag så jeg har hele helgen på å tenke og venne meg til tanken på et lite barn i magen.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ønsker deg lykke til med vurderingen .

 

Jeg hadde ikkje teke abort men det er ditt valge.

 

Alderen på 35 og oppover bikker % feil veg vedr graviditet.

[Sarah70-har 2 gull]

Tja, tenker du at du vil ha barn i livet ditt? Men kanskje ikke akkurat nå..?? Da synes jeg du skal gripe sjansen.

Nå er jeg endelig gravid med nr. 2, etter 6 års prøving, 7 prøverørsforsøk, 4 operasjoner 2 tidligaborter og noen hundretusner av kroner.....Håper du og alle andre skal slippe hva vi har vært igjennom!

Lykke til med valget!

[Anonym bruker]

Barn "passer" egentlig aldri og jeg skulle ikke ha barn. Det var et bevisst valg; å ikke få barn, men skjebnen ville det annerledes. I fruktbarhetens høst såddes en liten spire som nå er 1 år. Nå angrer jeg at jeg ikke begynte før, skulle gjerne hatt flere barn. Ikke la sjansen til å få et barn gå fra deg, selv om du er i tvil nå.

 

Lykke til med valget!

[Anonym bruker]

Nei det er sant det vil aldri passe for meg egentlig, de har liksom aldri vært i planene mine selvom jeg ikke har noen motforestilling mot å få barn.

Nå som sjokket har lagt seg kjenner jeg meg roligere og BF tar alt med knusende ro. Han har vel et mer praktisk syn at det er tidlig for oss og at det alltid er en sjanse men jeg vet jo maaaaaange som sliter med å bli gravid så dette er kanskje en gave som har ramlet ned i fanget på meg.

 

Jeg er nok en som må ha ALT på stell og planlegge alt så det er nok panikken over å ikke ha "kontroll" som plaget meg mest.

 

Takker for at dere vil dele med meg alle sammen og ønsker dere en fin helg.

[Anonym bruker]

Nei for meg vil det vel aldri passe da det alltid er NOE jeg skulle ha gjort.

Kanskje dette er en gave som har ramlet ned?

BF tar alt med knusende ro, han mener at dette er for tidlig for vårt forhold og at det alltid vil være en sjanse men jeg vet jo at mange sliter og ønsker seg barn.

 

Nå som sjokket har lagt seg føler jeg meg helt rolig men jeg tenker veldig og har ennå ikke bestemt meg.

 

Det er vel mest kontrollfreaken i meg som prater, dette var IKKE planlagt og jeg må ha alt på stell før jeg gjør noe som helst.

 

Takk for at dere vil dele med meg, ønsker dere en flott helg.

[Måne66 *gravid*]

Jeg var i en lignende situasjon; 38 år og hadde "alt" men det to år gamle forholdet jeg var i var ikke noe å samle på. Og så ble jeg gravid. Og jeg som aldri har vært spesielt opptatt av barn og tenkte at det kan vente....Tanken på abort slo meg likevel aldri. Vi avsluttet forholdet rett etter barnet ble født. Og dette er de to beste valgene i mitt liv; et barn inn i livet mitt og eksen ut av det (han er forresten en flink pappa på halvtid). Det var litt slitsomt i starten, ikke kult å amme på visninger f.eks. men slett ikke så ille som alle forespeilet meg. Faktisk trives jeg så godt med situasjonen nå fire år etterpå at jeg er i gang med å skaffe et søsken helt på egen hånd. Så kast deg ut i det, barn er en velsignelse, også for oss karrierekvinner som egentlig ikke orker tanken på alt rotet og alle uregelmessighetene. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!!!

 

Det vi alle må huske på er at det er din kropp og ditt liv.

Så om andre sier både det ene eller det andre, så må du tenke på hva du selv ønsker innerst inne. Om du ikke blir i et videre forhold med pappa'n,vil du bestandig klare deg. Det klarte jeg og mange andre med meg. Men ta dine egen avgjørelse oppi dette her.

 

Jeg er ei dame på 37 som er i nytt forhold. Der mannen ikke har noe barn fra før. Jeg har to på 14 og 11. Vi ønsker så sårt å bli foreldre sammen og jeg vet jeg kan bli mor ,men alderen spiller et pluss for meg.

 

Ønsker deg masse lykke til!!!

[Anonym bruker]

Avgjørelse vil bli tatt på mandag.

Problemet mitt om dagen er at hormonene har tatt helt overhånd og jeg er supersinna HELE tiden. Mest av alt er jeg forbanna på barnefaren jeg klarte faktisk i mitt stille sinn å mene at det var HANS skyld at passet mitt var borte i går kveld. Han var ikke der en gang.

På jobben bruker jeg dobbelt så lang tid og gjøre BARE feil.

ER det bare hormoner? Kan man bli helt klin kokkos av disse hormonene under graviditet?

 

Skal jeg være så sinna under hele svangerskapet så vet jeg neiggu ikke om jeg orker å gjennomføre..

 

Hjertesukk fra førstegangsgravid med hormoner helt opp til håret :-(