Heisann til dere som har mistet baby og som desperat prøver å bli gravide igjen....

[Anonym bruker]

Hvordan går det egentlig med dere???

Jeg mistet min baby når jeg var 22 uker på vei, og jeg sliter virkelig med meg selv, og vet snart ikke hva jeg skal gjøre... jeg klarer nemlig ikke å forholde meg til gravide og klarer heller ikke å prate med noen om graviditet o.l... Har så dårlig samvittighet blant annet overfor mine venner som har blitt gravide eller som har fått barn, jeg klaaarer IKKE å glede meg på dems vegne.. jeg blir bare sinnsykt deppa, og blir fraværende mot de...

Så jeg lurer på..er det noen flere her som har det akkurat slik som meg???

[Anonym bruker]

Hei, huff det var trist å høre om opplevelsen din og forstår godt du er lei deg og du har lov og vær lei.

 

Var dette deres første barn eller ?

 

Uten sammenligning til hva du har opplevd, så mistet vi i uke 13. Men heldigvis har jeg to flotte barn fra før, hadde jeg ikke hatt de hadde jeg nok slitt mye mer. Så om du ikke har noen fra før av, har jeg full foståelse for deg og dine tanker.

 

Jeg forsøker å fokusere på alt det positive jeg har og jeg ville faktisk ikke ha fått et fullbåren veldig sykt barn. Det er så mange som har det mye verre enn meg.

 

Du skal ikke ha dårlig samvittighet, du har lov å sørge, men viktig at en ikke "dyrker" sorgen, men forsøker å komme seg opp og ha fokus på hva som er bra.

 

Husk, det er veldig, veldig liten sjanse for at dette skjer igjen og snart har du/dere en liten gutt eller pike. og da er du en opplevelse rikere som er vond, men som igjen har styrket deg som person.

 

Lykke til !

[Anonym bruker]

Hei! Ja det var vårt første barn, en gutt.

Det føles ekstra sårt når man må ha hjelp for å bli gravid, og bruker en masse penger på det + at det sliter veldig på kroppen av alle de hormonkurene og ikke for å snakke om psyken... Så det føles så fryktelig unødvendig å miste dette etterlengtede barnet som vi da ventet.

Og jeg tenker at det kanskje hadde vært "bedre" hvis gutten vår var dødfødt, men gutten vår levde da han ble født, og lå på brystet mitt til han tok sitt siste åndedrag... Syns det var helt for jæ.... at de bare la han ligge der for å dø... bl.a den opplevelsen kommer jeg aldri til å glemme!!!! ;(

 

Det er trist å miste et barn uansett hvor langt man er på vei, men bra du har to barn fra før da som du kan trøste deg med:)

 

[Gil]

Så forferdelig trist å lese innleggene dine. Tårene triller. Verden er virkelig urettferdig noen ganger. Så utrolig leit at du måtte oppleve dette. Håper at du får god hjelp og oppfølging videre. Har selv mistet to ganger på rad nå, men tidlig. Jeg synes det har vært tøft og kan bare forestille meg hvordan du har det. Enig med innlegget før at du har all rett til å føle som du gjør, men at det er viktig å prøve å ikke "dyrke" sorgen. Skjønner at det er vondt å se andre gravide. Jeg gikk gravid samtidig med ei venninne og ser hvordan magen hennes vokser fra uke til uke. Det er selvsagt sårt å tenke på at jeg skulle født fire uker etter henne, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg har også to barn fra før og det gjør tapene lettere å takle. Kanskje det er lurt å prate med noen for å bearbeide sorgen?

 

Jeg skal nå forsøke akupunktur i håp om at det kan hjelpe den lille spiren til å sitte neste gang. Har også ei venninne som har forsøkt dette og hun har hatt problemer med depresjon. Hun følte hun fikk god hjelp til dette ved å benytte akupunktur.

 

Ønsker deg masse lykke til og håper vi sees inne på 1. trimester etter hvert.

 

Klem

[Blirjegtobarnsmamma?]

Hei Gil. Jeg har timer til psykolog, men synes ikke at det er noe særlig hjelp i det. Det jeg heller kunne ha tenkt meg er å snakke med noen som har opplevd det selv, og tenkte at denne siden var kanskje den rette plassen til å snakke om slikt. Ihvertfall en begynnelse... For jeg føler meg så alene om å ha det slik..

 

Akupunktur ja... det har jeg hatt noen behandlinger av nå for å få mensen stabil igjen. Jeg har PCOS og har uregelmessig mens og sjelden eggløsning. Har hatt 10-11 akupunkturbehandlinger til nå, og mensen har jeg hatt så ser ut til at det hjelper. Men den har ikke blitt helt stabil enda da, så blir spennende å se om den kommer til rett tid i denne måneden.

Gikk forresten på akupunktur for noen år siden også, mot depresjon og synes det hjalp veldig på det ihvertfall, så får håpe at det hjelper meg til å bli gravid også.

 

Lykke til deg også.

 

Klem

 

 

 

 

[sopranos]

Får veldig medfølelse for deg, og tenker at kanskje Helsestasjonen eller sykehus jordmor kan hjelpe? Hvis du synes psykolog ike er noe. Jeg tenker at du må gi deg lov til å sørge, fordøye , at dette kan ta tid, særlig siden dette var ditt første møte med graviditet og fødsel. Det skal tas på alvor , og du må få skikkelig hjelp. Selv har jeg tatt en provosert abort for 12 år siden, senere fått to barn, og nå hatt en tidlig SA. Jeg synesdet er vanskelig og trist, og tenker at tidligere erfaringer helt klart styrer mye av reaksjonene mine rundt alt dette. Å oppleve det du har gjort, hadde gjort meg helt knust, i lang tid. Lykke til videre

[Blirjegtobarnsmamma?]

Vil takke dere for den forståelsen dere viser meg, det varmer så <3

 

Jeg synes ikke at jeg har fått den hjelpa jeg kanskje burde ha fått nei, hverken av sykehuset, jordmor eller psykolog. Har ingen andre som jeg kan snakke med heller som har opplevd det som jeg har gjort, føler jeg blir gal snart. Kunne tenkt meg å snakke med jordmoren som jeg hadde, fordi jeg syntes hun var så god å prate med da jeg gikk gravid, men føler at hun oversjer meg nå når hun ser meg... :-S så vet ikke jeg nei....

Hadde litt kontakt med gyn.legen på sykehuset etter at vi mistet, men syntes ikke at han tok oss/meg på alvor derfor så har jeg gikk opp kontakten med han. Så det var da jeg tenkte at jeg skulle begynne med akupunktur for å komme igang med syklusen og psyken.

 

Jeg trodde og håpte på at sorgen, savnet og tankene skulle bli bedre etter at det hadde gått ett år, men nei... Det er akkurat like sårt idag som det var den dagen det skjedde. Tiden leger alle sår sies det, men vet nå ikke jeg da...

[Gjest millaPCOS]

Huff, trist lesing... Har selv akkurat hatt en SA (8+3) og jeg er helt knust. Har også PCOS..Dette var et veldig etterlengtet barn...

To av mine beste venner er gravide nå, jeg hadde termin 1 mnd etter... Nå klarer jeg ikke glede meg på deres vegne, klarer nesten ikke se de i øynene en gang... Det er så urettferdig at dette skjedde meg!! Sitter med tanker om "hvorfor meg", må virkelig ha gjort noe galt i livet for å fortjene dette...

Håper jeg en dag kommer over dette... selv om det langt i fra føles slik nå....

Stor klem til deg! Du er ikke alene!

Tenk på de 2 stjernene som himmelen har fått <3