verdens værste utgangspungt, eller verdens største glede?

[hanne_mor]

jeg går rett på sak.....

i min historie er det to potensielle fedre,A og B

jeg har et barn fra før men ikke med noen av dem. jeg er 26 år og går på skole, har nettopp begynt praksis, har også hovedomsorgen for sønnen min (tre år)

 

jeg har tidligere vært gravid med ei jente (samme far som sønnen min)

men jeg mistet henne, ved en for tidlig fødsel( les innlegg på vi mistet vårt barn-forum)

 

problemstillingen:

jeg har blitt gravid i mnd skiftet september/oktober og er 8 uker på vei.

vet ikke nøyaktig hvem faren er..men har en rimelig god følelse på at det er eksen.(A)

jeg har gått alt for raskt inn i et nytt forhold med B og merker at jeg ikke ønsker å fortsette dette.

problemet er at jeg valgte å være åpen å fortelle B om situasjonen allerede tre dager etter jag fant ut jeg var gravid. og informerte også om sannsynligheten for at barnet ikke er hans (ærlighet er altid best!)

han ønsker å støtte og tilbyr seg å stille opp for meg langt inn i evigheten....selv om han ønsket jeg skulle ta abort hvis barnet ikke var hans, forståelig.

jeg merker nå hvor vanskelig jeg syns det er....å vite hva jeg bør gjøre.

 

hvis faren er A kommer jeg jo til å måtte forholde meg til en person jeg ikke ser for meg som livspartner, og det betyr alene med to barn. jeg vil jo selvfølgelig gi ham beskjed om et jeg er gravid, hvis jeg bestemmer meg for å beholde..

videre ønsker jeg ikke å fortsette forholdet til B da ting har gått alt for fort mellom oss og jeg mulig er gravid med eksen. jeg ønsker å fokusere på meg, og svangerskapet...ikke måtte forholde meg til en ny person.

nå kan det kanskje være dere spør dere selv om hvorfor jeg velger å vurdere å gå igjennom dette alene, og det er vel nettopp derfor jeg skriver her...

jeg trenger deres råd!

jeg har vært aleneforsørger for guttungen min helt siden jeg flyttet fra det neket av en barnefar (hvis dere leser innleggene mine på de andre forumene så forstår dere) og er derfor vandt til å ta jobben alene.

jeg er heller ikke redd for å stole på en mann nok til å la han ta del i svangerskapet med meg.. problemet mitt er at jeg ikke ønsker et forhold med noen av disse mennene videre, og at det har vært gode tider, med hyggelig samvær.

men å ta abort på grunn av det er ingen løsning... spørsmålet mitt er vel egentlig hva dere hadde gjort?

i forhold til at jeg er 26 år, aleneforsørger for en gutt på tre år, har stram økonomi og går på skole, har akkurat begynt i praksis og sliter med energi, krefter, og å få ender til å møtes økonomisk sett..nå har jeg slitt mye med utmattelse, og noe kvalme.. til tider krafrige migreneanfall som har vart i opptil et døgn...dette har gjort meg veldig sliten....og jeg ser for meg hvordan nattevåk med en ny baby ville blitt...

men jeg har mistet et barn, og jeg vet ikke om jeg har rett til å kontrollere hva som får leve eller dø...

 

det er et stort dillemma, men jeg vet jeg ville fått god støtte av nettverket rundt meg, og både A og B ville bidratt både økonomisk og på sine måter stilt opp, for å lette oppvekstvilkårene for det nye barnet.

skolen kan også bli tilrettelagt for meg....

 

men hvilken vei bør jeg velge?

skal jeg ende forholdet med B og bære fram barnet som enslig, eller skal jeg avbryte svangerskapet og skåne to potensielle fedre, sønnen min og meg selv for de harde utfordringene som kommer?

det er ikke et alternativ å bli sammen med A igjen ettersom det innebærer å flytte ti timer nordover der han har kjøpt seg hus.

og å fortsette forholdet til B er for meg nokså utelukket i og med at det kun har gått en knapp måned inn i forholdet.

da er det lettere å ende noe nå før B og guttungen min blir for knyttet til hverandre, og B følger svangerskapet og til sist allikevel må vike plassen for den egentlige faren.. for dette er noe jeg ønsker å være åpen om mot barna hvis de spør meg. hvem som er pappa er viktig å vite ikke bare for den emosjonelle biten, men også den genetiske delen..

 

 

gode råd, oppmuntring ris og ros tas i mot med takk...men dere, vær greie med meg....vi kan alle rote oss opp i situasjoner vi kan trenge veiledning for å komme ut av..

jeg vet at jeg kan klare å ha to barn....men ønsker meninger fra smarte og voksne mødre der ute.. jeg prøver å kommme frem til den beste løsningen for alle parter....og er redd for at egoet mitt, som ber meg gjennomføre svangerskapet alene...vil kjøre meg i grøfta etterhvert....

men det er bedre å angre på at du fikk et barn til, en å angre på at du ikke gjorde det, eller?

[hanne_mor]

hahahaha...jeg ser jo nå at jeg har feilstavet overskriften en liten smule....men takk for svar uansett?

[Anonym bruker]

Hei kjære hanne_mor

 

Jeg har ingen råd å gi om det som har skjedd, for det er det ingenting å gjøre med.

 

Men jeg vil gi deg råd om frmetidien din, ikke hva du skal gjøre men om måter å tenke på.

 

Du velger hele tiden hvilken retning du vil ta livet ditt. Hvert sekund tar du et valg om enten å endre kurs eller å fortsette på den kursen du er på. Det er lett å glemme disse valgene bår vi er i et mønster der vi føler at vi ikke påvirker fremtiden eller livene våres i stor nok grad forde vi er i en fastlåst situasjon.

Men den fastlåste situasjonen er alltid i hodene våres. Alt kan skje, og du bestemmer selv. Ikke rot deg opp i tanker om det som har vært eller det som kommer til å bli. Det som har vært er ferdig, og det som kan bli kjenner vi ikke alle fakta om før det har vært. Lev nå. Ikke i den grad at du ikke tar ansvar for morgendagen, men ta ikke morgendagens sorger inn i dagen i dagen i dag i så stor grad at du ikke lever nå.

 

Du velger selv, hvert sekund om dette er verdens største glede eller verdens værste utgangspunkt.

 

Drit i hvem som er faren til barnet, barnet er ikke sin far. Tenk mer på hvem som er moren til barnet. Ikke værste fall senarioer, men hvem du er, vordan du har det og dine ønsker. Hvordan ønsker du å definere deg selv?

 

Snu på det som er vanskelig. Du må ikke storme inn i et forhold med den nye typen om du velger å få dette barnet. Du kan, men du må ikke. Du kan velge å være alene med barnet, og ta forholdet i sitt tempo. Kanskje blir det noe, kankje ikke.

 

Prøv å sortere tankene litt, sett deg ned, ta deg tid, slapp av. Prøv

å lage deg en prioritering på de utfordringene/mulighetene som ligger foran deg og se på dem enkeltvis. Det du anser som viktigst først, så det andre ett om gangen.

 

Alt du gjør er produkter av de valgene du tar. Du eier valgene dine og ingen andre.

 

Det er et inlegg til dem som tar abort/vurderer abort rett under her. Det er ikke en definisjon på hva som er rett og galt, men kan kanskje være fin lesning. Er hvertfall ment konstruktivt!

 

Jeg sitter her i dag og ser tilbake på et liv som ikke er levd, der jeg bare harvært opphengt i fortiden og fremtiden, men jeg glemte eller turde ikke å leve, og jeg turde ikke å ta ansvar for de valgene jeg tok, så jeg skyldte på alle og alt rundt meg. Jeg ser tilbake på det og angrer på mye men prøver å trekke ut noe lærdom av det og ikke leve i sorgen over de årene jeg har hatt det slik, men bruke det konstruktivt som motivasjon til å bi mer bevisst mine valg og bli mer bevisst dagen i dag.

 

 

 

Stor klem til deg. Og når de vasnkelige tankene om åpløshet og vanskelige situasjoner dukker opp så forsøk å stille deg selv spørsmålet<. Kan jeg snu på det?

[Anonym bruker]

Virker som om valget allerede er tatt

Du ønsker å beholde barnet, du vil slite med en abort i ettertid og du ser allerede at det vil løse seg.

Det er greit å føle seg usikker. Med min første graviditet var jeg usikker helt mot fødselen, men jeg følte etter fødselen at jeg hadde tatt riktig valg.

Om du senere heller mer mot abort enn du gjorde da innlegget ble skrevet, så vil det også løse seg til slutt. Ikke bekymre deg for alt rundt. En graviditet kan ikke alltid planlegges og passer ikke bestandig, men som oftest løser det seg.