Andregangs, gleder dere dere?

[Lukkelukken og bebibror]

Selvfølgelig gleder man seg... MEN, jeg har hele veien av dette svangerskapet gått med en slags uro. Blir helt feil å si at jeg ikke gleder meg, for jeg gjør jo det! Men tenker sånn på kommende storebror. Er så vanskelig for meg å forestille meg at jeg skal måtte dele meg i to, på en måte! At jeg ikke BARE er mammaen hans, men at han må dele meg med en til.

Synes dette er veldig vanskelig, og tenker på det hele tiden. Jeg nyter tiden så godt jeg kan med han, men jeg er så trøtt og sliten at jeg nesten ikke orker det heller. Vil bare ligge å sove og helst ikke gjøre noe som helst. Var å kjøpte siste rest av babytøyet som mangler i går, vasket det, og skal legge det i kommoden i dag. Det begynner faktisk å gå opp for meg at det snart kommer en til, og jeg "gruer" meg!

 

33+2 i dag, så er jo fortsatt en liten stund til da.

 

Er det fler andregangs som føler det samme?

Synes jeg er helt rar som ikke gleder meg, i hvert fall ikke like mye som med førstemann! :/

[lillespire08+10]

Heia! Jeg er andregangsmamma, og fødte nr.2 forrige helg.

De følelsene du har hadde jeg også. Kjente meg veldig igjen i det du skriver. Man er sliten, og du blir sikkert enda mer sliten, også ønsker man å nyte den ene man har... Jeg var skikkelig frustrert på slutten, men det var nok helst jeg som følte på dette.

I forbindelse med fødsel og sykehusopphold hadde jeg så dårlig samvittighet ovenfor storebror. Følge jeg svikta han, og gråt noen tårer. Han hadde våknet ene morgenen jeg var på sykehuset, og grått "mamma mammaaa"... Da stakk det dypt i mammahjertet mitt

MEN, så kom jeg og lillesøster hjem, og da ble alt som normalt igjen egentlig! Positivt overrasket:) Ingen sjalusi (foreløbig), og bare kos. Storebror har fått mer igjen mamman sin etter fødsel, for nå er jeg mer fysisk tilstede/aktiv for han. Vi var på shopping vi to igår,og kosa oss verre! DET var det lenge siden sist.

Man har mer enn nok plass til 2 barn i hjertet sitt, men jeg kjenner det tar litt tid, storebror har jo vært der lengre...

Ellers vil jeg si at det er så mye lettere å bli mor gang nr.2! Man kjenner rutinene, hva som skal skje, problemer som kan oppstå osv. Er så mye tryggere og avslappet. Mindre barselstårer også. Jeg nyter det bare så mye bedre denne gangen! (og siden det er siste gangen, måå det nytes ekstremt!)

Lykke til, og klem til deg

[kath gutt07 & jente10]

Utrolig godt å høre dette... Har en måned igjen nå jeg, til lillesøster kommer. Er totalt utslitt av 3 åringen jeg har hjemme nå, og føler ikke jeg er mamma nok for han en gang nå..... Også skal jeg liksom ha en baby i tillegg.. Huff....

[Fru.Antonsen]

Jeg og må si jeg grubblet fælt i starten på hvordan jeg skulle makte å ha kapasitet og kjærlighet nok til begge to. Men nå har jeg roet meg med at det går av seg selv. Jeg har en teoretisk strategi som jeg vil gjøre mitt ytterste for å fullføre og da er jeg sikker på at jeg skal klare det også. Litt feil å si meg her for jeg har jo mannen min også da.

Utfordringene innen søskensjalusi i visse tilfeller tror jeg ikke man kommer unna men vi vil hvertfall gjøre vårt ytterste for å redusere tilfellene

 

Du skal se at dette kommer til å gå helt fint. <3

[Lukkelukken og bebibror]

Åh, tusen takk for svar!

Gjorde godt i mammahjertet at det ikke bare er jeg som føler det slik.

 

Vil liksom ikke fortelle det til noen, åssen jeg føler det, for det høres jo sprøtt ut at jeg ikke gleder meg!

 

Jeg har også dårlig samvittighet for storebroren, som forresten blir tre år noen dager etter termin

 

[Hermelina]

De tankene du har er ikke ukjente for meg heller :-(

Kan man virkelig bli like glad i den nye "ukjente" som man er i den man har fra før..?

Gruer meg til å være borte fra storebror, og tror han også tenker litt på at mammaen hans skal være på sykehuset noen dager. Han virker litt sårbar om dagen.

 

Men gleder meg veldig til fødselen er overstått og vi kan være hjemme hele familien på 4!

[Ladybug~N&E]

slik tenkte jeg også før vår nr2kom til verden for over 6mnd siden.

 

men fra den dagen vi kom hjem så har vi vært nøye med å inkludere første i absolutt alt. fra bleieskift til mating. og vi skrøt masse av han! jeg var alltid nøye med å legge fra meg babyen eller gi henne til pappaen når han trengte meg. vi viste han at han alltid ville være først og viste tydelig glede ved alt han hadde å fortelle/gjøre. i begynnelsen så krevde han litt mer oppmerksomhet enn vanlig og det var mye "se på meg mamma!!!" "se hva jeg gjør" men det gikk seg til når han forsto at den nye babyen ikke tok hans plass i det hele tatt. i tillegg ville vi ikke at han skulle føle at han måtte legge seg først så vi stelte og la begge to samtidig.

 

det gikk så det suste og i dag er han en trygg3åring og finnes ikke sjalu på lillesøster. som han sier: "jeg bodde i magen din først, så jeg er beste gutten din"

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg føler det litt som deg. Jeg gruer meg faktisk litt til 2. mann kommer, samtidig som jeg gleder meg også. Jeg er så spent på hvordan han ser ut, hvordan han blir, hvordan vi blir som en familie på 4 osv. Mannen sitter og stryker på magen min og sier at han gleder seg sånn til lillebror kommer. Mens jeg sier at jeg har litt blandede følelser for det hele.

 

For det første tenker jeg også på dette med å skal fordele oppmerksomheten på to. Blir jeg å klare det greit,uten at det sliter på samvittigheten?

Jeg er også bare trøtt og sliten for tiden. Og dattera mi er hjemme sammen med meg. Hun begynner ikke i barnehagen før etter nyttår. Mannen jobber og pusser opp huset vi skal flytte inn til om 3 uker.

Jeg syns så synd på henne, for jeg sitter bare i en stol og klarer rett og slett ikke finne på så mye med henne. Jeg merker at hun kan kjede seg, for hun sutrer en del når vi bare sitter hjemme. Heldigvis har jeg min svigermor i nærheten, hun er til STOR hjelp.

 

Jeg har lært fra første gang jeg ble mamma at det også var en stor overgang for meg. Plutselig var det et nytt liv, og selv om man har fått verdens vakreste unge og elsker den overalt på jord, så var jeg vettskremt (uten at jeg skjønte det da) og syns nesten det var litt sånn vemodig at det gamle livet også var borte... selv om jeg aldri ville byttet ut min datter imot noe som helst. Men jeg tenker at det kan føles sånn nå også. Nå skal det ikke bare være henne lenger.... det kommer noe nytt i vårt og hennes liv, og det blir på en måte vemodig og tilbakelegge den vante hverdagen nok en gang. Men kanskje ikke... jeg vet jo ikke hvordan det blir før lillebror er ute.

 

Det som jeg gruer meg aller aller mest til med å bli mamma på nytt, er at jeg skal få en litt dårlig start som jeg fikk sist. Jeg ble nok rammet av en fødselsdepresjon forrige gang. Jeg følte meg helt fremmedgjort i forhold til det nye livet. Det var bare totalt snudd om. Jeg ble ganske overrasket kan man si. Jeg hadde gledet meg så voldsomt.

Selvsagt visste jeg om våkenetter, gråt og at man ikke får like mye tid til seg selv, men jeg tror ingen skjønner det helt før man står midt oppi det. Når man er skikkelig sliten og alt man tenker på er å bare få legge seg ned og lukke øynene, men ikke kan, så blir ikke alt like idyllisk som det kan virke. Det spiller liksom ingen rolle hvor forelsket og glad man er i barnet sitt. Er man så trøtt som om man skulle ha vært våken 2 døgn i strekk, så er det vanskelig å ha overskudd og energi til å glede seg over så mye.

Jeg slet med ammingen, babyen skrek så lenge hun ikke fikk pupp, og sov ingenting på dagtid. Jeg slet med mye dårlig samvittighet. Jeg gikk (og går fortsatt) rundt og tenker på at for hver ting jeg gjør, så kan det får konsekvenser for ungen, på godt eller vondt. Man går hele tiden på tå hæl for å gjøre det beste for barnet, og klarer liksom ikke å senke skuldrene helt.

Blir det sånn nå også, i tillegg til at jeg har en 1-åring fra før, så ser jeg for meg at det kan bli HARDT.

Selv om dette har gått seg til, og jeg er glad og lykkelig idag, så er jeg så redd for å få den samme opplevelsen med nummer to. Jeg vil bare være en glad og lykkelig mamma i starten, og ikke først etter 6 mnd.

 

Samtidig er jeg mer beredt denne gang. Jeg VET mye mer om hvordan livet som mor kan være og jeg har lært noen triks på veien. Jaja, jså gruer jeg meg nå, men kanskje blir det bare så mye mye bedre enn jeg forestiller meg.

 

Så du er ikke alene om å grue deg ihvertfall . Nå hørtes mitt innlegg kanskje litt vel negativt ut. Jeg føler meg ganske fæl nå som har skrevet det jeg har skrevet. Man skal jo være lykkelig for at man har et friskt barn og en velfungerende familie, men er man langt nede pga av fødselsdepresjon, så tenker man destruktive tanker.

 

Jeg tror og vet at alt går seg til uansett. Ting kan være uvant en stund, men så kommer den dagen da man aldri kunne forstille seg at det kunne vært annerledes. Barna vil trolig få glede av hverandre, og det å se søskenkjærlighet blir nok å varme stort. Så om ikke vi som mødre får gitt like mye oppmerksomhet til hvert enkelt barn, så vil søsknene gi hverandre litt oppmerksomhet som kan komme godt til nytte.

 

Ønsker deg bare lykke til ! Om ikke oppmerksomheten er like lett å fordele, så vokser ihvertfall kjærligheten

 

 

 

 

 

[Lukkelukken og bebibror]

Veldig ærlig og pent skrevet

 

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon med førstemann, men har en følelse av at jeg kommer til å få det med andremann, så mye gruer jeg meg...

På 3D bildene er lillebror veldig lik storebroren sin som nyfødt, og jeg lurer jo fælt på åssen han ser ut og slikt! Så jeg gleder meg jo litt, men ikke slik som jeg burde. Når jeg gruer meg så mye mer enn jeg gleder meg, er det egentlig ikke noe hyggelig å tenke på at det ikke er lenge igjen. Er sånn ca 70-30...

 

Jeg er veldig bevisst på at storebror skal få delta i ting, og bli kjent med det nye familiemedlemmet, og jeg tror heller ikke at han er av den veldig sjalu typen. Har lest mye om søskensjalusi, og jeg skal gjøre så godt jeg kan Har forberedt han mye på "bebibror" som kommer, og han er veldig interessert i magen og alt rundt det.

 

Pappaen til barna jobber en del da, og er ikke veldig mye hjemme i ukedagene, så jeg tror nok det kan bli ganske hardt, i hvert fall i starten. Nå får han jo heldigvis de to ukene ved fødsel, men etter det tror jeg nok det blir hardt å dele seg helt likt i to.

Er nok det jeg gruer meg mest til.

 

Men, som fler skriver her, så går det jo greit!

Da får jeg satse på det!

 

HI.

[Gulljentene]

Aldersforskjellen mellom mine to bekymrer meg litt. Ser det er flere av dere som har svart her som har en førstemann som er 1-3 år ca. Min førstefødte er en jente på snart 4 1/2 år, dvs hun har vært enebarn relativt lenge... Hun er fryktelig glad i oppmerksomhet og har vel egentlig fått litt vel mye av det til tider, i og med hun var første barnebarn på begge sider også. Hun koser med magen og sier hun vil at babyen skal komme ut NÅ!, men tror ikke hun helt vet hva hun ber om.. Jeg stressa mye med permisjonstilværelsen, amming osv da hun var nyfødt, koste meg ikke særlig med babytiden. Noe jeg egentlig har litt dårlig samvittighet for fortsatt, og er redd det samme skal skje igjen, men da med en sjalu 4-åring i hus i tillegg :/

Så vi er flere ambivalente som venter her, ja

Vi får bare ta det som det kommer, en dag av gangen...

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her, og kan dele mine erfaringer etter 8 uker som tobarnsmor! Kort fortalt har det gått over ALL forventning!! Morsfølelsen kom med en gang jeg fikk henne på brystet mitt denne gangen (mens med første tok det lang tid...)- jeg ble stup forelsket i den lille babyen fra første stund, og det gikk også overraskende fint å være på sykehuset i 2 dager uten storesøster.

 

Da vi kom hjem fra sykehuset ble vi møtt av en nybakt og kjempestolt storesøster som overøste lillesøster med koser og nusser og klemmer- og slik har det i grunnen fortsatt Hun er utrolig glad i og stolt av lillesøstern sin, og skal kose og nusse på henne konstant, veldig forsiktig og så søt atte. Sjalusi har vi ikke sett antydning til enda i det hele tatt, men jeg er likevel forberedt på at det kan komme etterhvert, kanskje når lillesøster blir litt større og utgjør en større "trussel" eller hva jeg skal si.

 

Men altså- null sjalusi foreløpig, og BARE fryd og gammen rett og slett! Klart har det blitt lite søvn og noen slitsomme dager innimellom, men vi har heldigvis bhg-plass til storesøster, som vi bruker ca 60 % (korte dager og en fridag i uka), og det gjør dagene bedre for oss alle tror jeg=)

 

Når det gjelder å dele oppmerksomheten sin på 2 barn plutselig, går også det over all forventning faktisk! De nyfødte sover jo veldig mye i begynnelsen vanligvis, så det blir jo en ganske "myk" start i så måte- siden man da får god tid til storesøsken når minstemann sover. Her brukes bæresjalet MYE, siden minsta ikke er så voldsomt fan av å ligge alene alltid, og da har jeg jo hendene fri og mulighet til å leke med størstejenta samtidig. Ammestundene gjør vi til kosestund for storesøster også- hun sitter f.eks vedsiden av meg i sofaen med en bok eller tegnefilm på PCen, med teppe og kosepute.

 

Det er virkelig fantastisk å være mamma til to små, og alle de negative tankene jeg hadde på forhånd er totalt blåst bort som dugg for solen- så GLED dere, det er ingenting å bekymre seg eller grue seg for, tro meg

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Ja, får bare håpe han tassen i magen her vil sove mer enn sin søster da

 

Ellers kan det virke som om det jeg gruer meg til blir jeg positivt overrasket over, og omvendt. Slik som sist fokuserte jeg bare på fødselen, fordi jeg grudde meg så forferdelig. Jeg tenkte: "bare jeg får fødselen overstått, så skal jeg klare alt det andre". Jeg har passet babyer før, så noe kunne jeg... men å være mamma og sitte med det hele og fulle ansvaret på livstid er noe heeeeelt annet selvsagt

 

Men fødselen ble en helt fantastisk opplevelse heldigvis. Jeg var fylt av lykke. Det var først når vi kom hjem og hverdagen startet at jeg syns det ble vanskelig.

 

Nå er det motsatt, jeg tenker ikke noe særlig på fødselen, men veldig mye på tiden etter... så det er mulig det vil bli en helt annen opplevelse enn sist. Veldig spennende!

 

Lykke til alle sammen!

[magica fra tryll]

Tror ikke det er grenser for hvor mange barn du kan elske:) Det går nok helt fint! Jeg venter nr 6 og tror nok det er nok til h*n også. Har også prøvd med både stor og liten aldersforskjell, noe som også har gått over all forventning. Søsknene er så glade i hverandre. Men har aldri opplevd det å ha ett barn jeg ,da,-siden jeg startet med tvillinger. Etter det ble liksom alt på en måte enkelt....

Lykke til til oss alle,ja!

[Sara Maria]

Jeg gleder meg til å se storebror bli storebror! Selv om det sikkert blir en overgang i starten, og vi vel må være forberedt på at det kommer en reaksjon, så tror jeg vi gir de kommende storesøsknene en stor gave. Det å ha søsken er mye bedre enn å få litt mer oppmerksomhet fra mamma!

 

Når det er sagt, så klarer ikke jeg å forholde meg helt til at det snart kommer en baby hit, har liksom ikke hatt så mye overskudd til å tenke på det. Men stoler på alle flerbarnsforeldre som sier at man blir like glad i nummer to som i nummer en :-)