Er så trist, og føler meg så fæl. Huff....

[MissSofie - Jente09Baby11]

Jeg var på UL igår, jeg hadde gledet meg helt ekstremt mye....tilogmed lagd avkrysningskalender for hver dag frem til dagen.

Jeg var så spent på om babyen var frisk og hvilket kjønn det var. Hadde innerst inne et stort håp om en gutt for jeg har alltid ønsket meg en gutt. Dette blir andre og siste ungen vår(sambo nekter å få en unge til, og jeg er egentlig enig med han!), så dette var liksom min siste sjanse.

Alt var koselig....og så sa jordmor at det var ei lita jente. Og jeg ble så skuffa at jeg nesten begynte å gråte....men holdt det inne. Jeg var så skuffa og så sint på meg selv for at jeg kan føle sånn! Jeg har jo en nydelig jente fra før, og vet jo at frisk unge er det vitkigste og det eneste som bør bety noe!!!

Idag så er jeg bare trist og lei meg.....jeg føler liksom ingen glede mer. Og jeg er så forbanna på meg selv over at jeg kan tenke og føle sånt, men jeg kan jo ikke styre følelsene mine! Jeg bare gråter og gråter, for jeg er så skuffa over meg selv...at jeg kan reagere på denne måten!!! Jeg tror egentlig ikke at dette har noe med selve kjønnet å gjøre....tror det har litt med å gjøre at jeg aldri får det som jeg ønsker. Jeg har hatt en vond barndom, moren min tok livet sitt for 4 år siden. Jeg lever daglig med en vond kropp, kroniske smerter i ledd og muskler, itillegg sliter jeg en del psykisk. Og jeg føler bare at livet aldri går som jeg ønsker, jeg VET at det er teit, men det er akkurat som beskjeden igår fikk begeret til å renne over og jeg er bare så trist! Føler at alle rundt meg får ALT som de vil..... ÅÅÅÅ jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, jeg må bare få det ut! VEt at alle de som har brukt lang tid på å bli gravide sikkert hater meg for å tenke disse tankene. For jeg vet jo selv at jeg er et grusomt menneske som tenker sånn! huff. Jeg kan ikke fortelle dette til noen jeg kjenner heller, kan ikke si at jeg er så skuffa liksom! For vet at jeg kommer til å angre på det senere, tenk hvis jenta mi får vite at jeg nongang har tenkt slik!

Vet ikke hva jeg skal gjøre med alle disse følelsene.....

[solsikkå]

Kanskje du ska prøve å få litt profesjonell hjelp visst du sliter psykisk? Det er nok ikke egentlig jentebabyen som er problemet her. Jeg har også mistet min mor på `den måten`, og vet all bagasjen som følger med slike ting.

Du vil vel være ei mor som er i `vater` for både det barnet du har, OG den nye babyen? Nå er tiden virkelig inne for å prøve å ordne opp i de `psykologiske` problemene dine. Sånn at du e `klar` te bebisen kommer.

 

LYKKE TIL <3

[MissSofie - Jente09Baby11]

Takk for et fint svar:) Tror nok ikke det er jentebabyen som er problemet jeg heller, men det er det det går utover akkurat nå....

Tror jeg bare har så høye tanker til meg selv som god mor, at jeg må være fornøyd med alt og alltid i godt humør og opplagt. Men det blir aldri sånn, for jeg er så mye sliten nå. Så føler meg nå ekstra jævlig og DÅRLIG mor som ble skuffet over noe så teit som kjønnet til babyen min.

Jeg vet jeg trenger profesjonell hjelp. HAr vel vært i snakk med noen som mener jeg har posttraumatisk lidelse eller noe. Men alle psykologer har jo 6 mnd ventelister eller noe....og så vet man jo aldri om man kommer til en ok psykolog eller ikke(har vært hos psykolog før, og han var sååå rar og vanskelig å prate med at jeg bare holdt alt inne).

Nå høres jeg kanskje helt gæren ut, men ingn vet at jeg har så mye psykiske problemer altså! Jeg fungerer fint i hverdagen(utenom på jobb, blir for mye for meg å jobbe pga både kropp og psyke), jeg er sosial og blid, vi er en familie som finner på masse gøy sammen +++ Så jeg har det fint på mange måter, men er mye inni meg som gnager til tider!

[Pingo80]

Da jeg var gravid og hadde psykiske problemer for noen år siden, bråkte jeg helt til jeg ble prioritert på psykiatrisk klinikk ved sykehuset. Fikk komme inn til samtaler, noe som hjalp mot mine problemer.

 

Når det gjelder det at du ble skuffa over kjønnet, så synes jeg det er helt greit!!!!! Jeg kom hjem til sønnene mine i går og fortalte at de ikke får en lillesøster, som de ønsket seg. I steden får de enda en lillebror. Og de ble skuffet. Men det er helt greit å bli skuffet når forhåpninger man har ikke blir innfridd. La deg selv få lov til å kjenne på skuffelsen, du må akseptere at du har disse følelsene, da vil du klare å bearbeide dem raskere. Jeg VET at du kommer til å få følelser for jenta di i magen, du må ikke gå og ha dårlig samvittighet.

[MissSofie - Jente09Baby11]

Tusen takk Pingo:)

Jeg er veldig redd for å kjenne på den følelsen. For de fleste syns jo at det er veldig "feil" å være skuffet pga det vitkigste er at barnet er friskt(noe jeg er enig i at er vitkigst!)

Men jeg klarer ikke å støte bort følelsen, jeg er desverre veldig skuffa! Hadde drømt om å oppleve å ha en liten gutt, har alltid vært min drøm!

Jeg vet at jeg kommer til å elske den ungen som kommer, men akkurat nå er jeg skuffa og lei meg. Tøft å føle det sånn!

 

Jeg har henvisning til psykolog så jeg får bare sette meg på ventelister. Jeg er nok en litt for pinglete person til å krangle meg til time på sykehuset, men du var tøff som gjorde det du:)

[Pingo80]

Da får du bare holde ut, dette går seg til!

 

Jeg slet selv med å akseptere at jeg var blitt gravid i sommer, hadde overhodet ikke lyst på et barn til, tvert imot! Men abort var uaktuelt. Jeg gikk helt til nå for en måned siden uten å glede meg. Snakket med jordmor om dette, og hun syntes det var helt greit å være skuffet over at fremtiden ikke blir sånn som jeg hadde trodd. Jeg gjorde som jeg ba deg gjøre - kjente på skuffelsen og lot meg selv få lov til å ha de følelsene. Og nå har det gått over - jeg gleder meg til å få nok en liten luring

 

Lykke til, du blir helt sikkert en flott mamma! Vi har det alle vanskelig innimellom, du er tøff som tør å innrømme at du har vanskelige følelser. De forsvinner ikke selv om vi prøver å fornekte dem. Bare ved å vedkjenne seg dem kan man jobbe seg gjennom det!

[prøverigjen:)]

hei:)

de har også på legevakten: psykiatrisk legevakt, hvis du føler at det trykker veldig på med følelser. det dumme er at det kan være endel ventetid, for det går ikke å få bestillt time. bra at du venter på å få psykolog-hvis du tror det er ptsd så er det bra å få samtaler/behandling. den lidelsen kan man bli kvitt:) ønsker deg masse lykke til!!!! store klemmer!!!!

[orkidee*]

Hei. Jeg kan ikke sette meg helt inn i din situasjon, men min mor fortalte da jeg var liten at hun ikke ønsket seg en jente da hun gikk gravid.. de hadde jo ikke noen mulighet til å få greie på kjønnet før de fikk bylten på brystet. Hun fortalte meg at hun hadde navn og alt klart til meg og jeg skulle arve klær og utstyr etter min bror.Og da jeg kom ut uten "tut" ble hun kjempe skuffet.. Men pappa han ble overlykkelig og dro rett til byen og handlet jente klær ol.

Mamma fortalte at det var jo ekkelt å ikke ville ha en jente når det var det hun fikk, men at det varte jo ikke lenge før hun var glad allikevel. Jeg tror at vi er så redde for å skuffe andre at vi glemmer at det er helt normalt å bli skuffet innimellom. Som barn kunne vi vise at feks den gaven vi fikk var langt fra det vi ønsket oss, men som voksene må vi alltid ha den rette reaksjonen eller den rette følelsen!

Vær skuffet og lei deg, så kommer gleden sigende på når tiden er inne..

 

Husk på at kroppen din er stapp full av hormoner og følelser i svangerskapet.

 

Lykke til

Klem.