Anonym bruker Skrevet 12. november 2010 #1 Del Skrevet 12. november 2010 uff, hvor skal man starte når man ikke vet hvor det hele engang begynte? Går rundt om dagene med datteren min på 3 1/2 mnd og har til dags dato ikke kost meg med henne! Og jeg føler meg som en elendig mamma! Føler meg som en hypokonder når jeg er med vennene mine fordi min datter er så krevende... Kan vel fortelle litt om alt, Hadde et greit svangerskap,og gleden til å bli mor å få barn har vert mitt største ønske lenge! helt til den dagen hun kom, fødselen ble dramatisk og vi kunne mistet lillemor, vi endte på neontal avdeling i 10 dager , respirator,kraftig infeksjon i kroppen som jeg også fikk... fullt av ledninger på kroppen hennes... i tilegg har hun et stort sjeldent fødselsmerke som jeg resten av livet hennes må følge med på,smøre og ta biopsier,MR,reise landet rundt for sykehuset her jeg bor har ikke ekspertise på slike fødselsmerker.. Når vi endelig fikk kommet hjem fra sykehuset så skrek hun... dag og natt... konstant! som nyfødt begynte jeg allerede og skjønne at noe var galt og skrev soveliste... hun sov gjennomsnittlig 8-10 timer MAKS per døgn! resten skrek og skrek hun , noen dager kunne hun skrike 8 timer i strekk kun avbrutt av en sove/utslittpause på 15-20 min..! Kom oss til helsesøster,lege som mente dette var kolikk... gikk til behandling hos manuelltereapaut, liten effekt desverre... etter nesten 10 uker med skriking og ekstremt lite søvn forsvann kolikken.. og hun hadde seg et par relativt gode dager, og jeg kjente jeg faktisk fikk litt glede av henne... men det ble en kortvarig gleder,for det var kun et par dager før den andre sorten gråt startet... og denne gangen var det ikke kolikkgråt... hun har helt siden fødsel vert stiv som en pinne, og spent seg som en banan i kroppen.. Hun har aldri ville lagt mage mot mage og hatt hode i avslappet stilling... så nå etter et par nye uker med skriking og enda mindre søvn... hun sover maks 1-2 dupper pr dag fra vi står opp på 15-20 min..Så søvnen sliter vi fortsatt med! Så er umulig og sove sammen med henne på dagtid.. og vi står opp i 5 tiden på morgenen!!! Hun hylskriker om hun blir lagt ned, hun skriker om jeg legger henne på magen,og hun skriker om jeg ikke er i bevegelse med henne og hun vil ikke bæres liggende ,kun sittende vendt utover..!! Jeg holder på å bli gal! jeg går ut av rommene når hun er på sitt værste og tårene bare renner! så skjerper jeg meg og går inn igjen... og på nettene så sover hun 2-3 timer så er hun våken 2-3 timer før hun sover igjen hvor hun skriker mesteparten av våketiden sin..... og fra 4-5 på morgenen er hun LYS våken hvor igjen gråten starter Jeg gruer meg når hun sovner for jeg vet at snart begynner det hele på igjen! og har bare lyst og ikke eksistere når jeg våkner av hylingen hennes....! gikk til lege igjen med henne... neida, va er svaret? joda,er normalt med urolige barn,er bare kolikk sa han! NEI , er ikke kolikk dette her svarer jeg, for jeg kjenner/hører/merker forskjell på kolikk og dette her.. ber også om å få proff hjelp av legen til psykiater,for nå er jeg ødlagt... får beskjed om at dette er noe jeg må snakke med helsesøster om???? hallo! ikke sporte han om jeg hadde tidligere depresjoner ( noe jeg har hatt et par år tilbake, hvor jeg gikk på medisin og psykiater for dette...) I frustrasjon for jeg ikke ble hørt, ble rett å slett avvist så ringte jeg kiropraktor... mitt siste håp.. for noe er virklig ikke "normalt" med datteren min.. Hos kiropraktoren fant hun det ene etter det andre, både i rygg,bekken,skuldre og låsninger i nakke, datteren min har problemer med å vri hodet sitt for hun er så stiv! hun har hatt det veldig veldig vondt!!! jeg føler meg da enda mer, om mulig som en elendig mamma! Uff, i tilegg er gubben mye på sjøen,så jeg har henne 4 uker + alene om gangen! Jeg har ikke knekkt sammen før nå 3 1/2 mnd etter fødselen.. jeg nektet meg selv barseltårene for jeg skulle vere så sterk for alle andre sin del... for jeg må alltid vere den tøffe! og nå bare renner tårene om jeg tenker på datteren min.. jeg vil så gjerne fungere så mye bedre, for jeg tar godt vare på henne, duller,synger,steller,sosialiserer,++ men har 0 glede av det... og hver dag har jeg nedtelling til mannen min kommer hjem.. for det er det jeg gleder meg til... når klokken nærmer seg kvelden blir jeg "gla" for da vet jeg vi snart er en dag nærmere hvor jeg bare kan si han skal ta henne! åååååååh! I tilegg takler jeg faktisk ikke tanken på at andre skal få låne henne! stoler rett å slett ikke på noen! ikke engang min mor får ta henne ut på trilletur.. for jeg vil vite hvordan min datter har det hele tiden og jeg skal kunne ha muligheten til å ta henne... for hun er min datter og det er jeg som vet hvordan jeg trøster henne mest... har dårlig erfaring med svigermor da hun alltid overkjører meg selv om jeg sier ifra... uff... kunne sikkert skrevet mye mer! men det skal faktisk leses av dere også! Så er jeg en dårlig mor? Eller har jeg lov og bryte sammen? Hilsen sliten mamma.... Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/ Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 14. november 2010 #2 Del Skrevet 14. november 2010 Jeg syns det høres ut som du har en fødselsdepresjon. Gå til helsestasjonen, be om å bli henvist videre. Her ksn du få hjelp til å la andre slippe til, slik at du får avlastning. Spør også om de har noe hjelp å tilby. Mannen din bør enten sykmeldes, eller du sykmeldes og han tar over din permisjon. Kanskje er det mulig at han får jobbe på land en periode? Vit at du ikke er alene om dette. Selv gledet jeg meg til barnet var lagt hver kveld i fem måneder. Når han hadde sovnet, koblet jeg ut og brydde meg ikke før han våknet på natten for pupp. Hver morgen tenkte jeg at hvis jeg later som jeg ikke hører han, så må jeg vel ikke stå opp? Kjempet meg opp hver morgen. Jeg ville helst ikke ekeistere. Og jeg har ikke hatt det i nærheten av så tøft som du. Jeg trodde mini var død da han kom ut, og jeg trodde selv jeg skulle dø. Etter mye terapitimer, har jeg kommet til at det å være så i kontakt med døden, ble så traumatisk og vanskelig for meg, at jeg forvekslet det med dødsønske. Jeg døde på en måte inni hodet mitt den dagen jeg fødte, og det har tatt lang tid å bli levende igjen. Det blir bedre, du kommer også til å glede deg over barnet ditt. Prøv å ikke tenke at du er en dårlig mor, du reagerer bare naturlig på en ekstrem situasjon. Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142556728 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 15. november 2010 #3 Del Skrevet 15. november 2010 Hei og takk for svar! Har vel egentli forstått at jeg kanskje burde fått noen å snakke med tidligere, men når man går til fastlegen og blir avvist så får man seg et slag i trynet... jeg synes det var hardt og be om hjelp, og etter avvisningen så har jeg ikke gjort noe mer siden... dagene er ca det samme... jeg får litt mer hjelp med at mamma kommer på besøk,men hun får fortsatt ikke gå ut av leiligheten med henne.. men da er det iallefall hun som underholder lillemor! Hvordan fungerer det i praksis da? dette med å ta over permisjon?går det etter min lønning eller hannes egen lønning? at han får seg landejobb er uaktuelt desverre.... han forguder sjøen og ikke minst så er lønna veldig grei.og han liker å ha fri når han er hjemme og jobb når han er på jobb... Godt å høre at jeg ikke er alene, for jeg føler nesten at jeg skammes, når mine andre venniner sitter der og fjaser,koser og har kjærlighetserklæringer til barna sine... jeg elsker datteren min jeg og.. men jeg får ikke dette båndet til henne som "alle" andre har... her er det en evig kamp, er så trøtt og sliten til tider at jeg omtrent ikke klarer å komme meg opp av senga.. føler meg helt tom for krefter... Uff, ikke noe godt å høre om deg og minien din! men tok det lang tid før du/dere fikk "connection"? Har dere et fint forhold idag? Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142560257 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 15. november 2010 #4 Del Skrevet 15. november 2010 Jeg blir helt rørt når jeg leser hvordan du har det. Men jeg kan trøste deg med at du er ikke alene om å ha det tøft. Jeg håndterte gråtingen til småen veldig dårlig etter en periode med lite søvn på henne, og jeg skulle ha søkt hjelp allerede da. Jenten min er 2 år nå og jeg får hjelp nå, da jeg venter en til baby. Syntes det er avskrekkende at du har en lege som ikke hører deg og gir deg forståelse og sender en henvisning videre sllik at du kan få den hjelpen du har behov for. Men på helsestasjonen kan du få hjelp som du trenger. De skal ha psykologer der som du kan prate med. Dette tilbudet heter lavterskeltilbud. Jeg visste ikke om dette før psykologen min fortalte om dette (går til en annen utenom hs, har vært inne å pratet med psykolig på hs) Jeg beundrer pågangsmotet ditt og styrken din. Du vil nok også på sikt få et utrolig godt samspill med din datter, de som er krevende og må bæres og trøstes mye får mye mer kroppskontakt enn normalt. Lurer på om jeg leste dette på kolikk.no Ønsker deg masse lykke til og sender deg en stor varm klem :-) Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142560344 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 15. november 2010 #5 Del Skrevet 15. november 2010 12.52, her Med mini og meg går det veldig bra nå! Da han var tre måneder, begynte det gradvis å bli bedre. Navndagen hans da han var 7 mndr, ble ett lite vendepunkt. Det var en fin dag der mini ikke var antydning til misfornøyd hele dagen. Jeg begynte å jobbe da han var 9 mndr og pappaen var hjemme. Det var så deilig å komme seg bort, slippe å ha en som var avhengig av meg i skjørtene hele tiden, gå uten ammebh, sykle til jobb.. Jeg skjems av hvordan jeg snakket om han, de gangene jeg kommenterte han så var det hvor slitsom og krevende han var, og jeg grudde meg til helga. Jeg grudde meg forferdelig til minis ettårsdag, fordi jeg tenkte bare på fødselen og alt det fæle som skjedde da. Jeg syns dagen gikk greit. Var noen tøffe tak, der jeg mintes barseloppholdet og ukene etter. Men så har det liksom bare blitt bedre og bedre! Jeg hører meg selv snakke positivt om han og skryter av han. Gleder meg til å hente han i bhg og være ute med han. Nå er han 14 mndr. Bor du i nærheten av Oslo? I så fall kan jeg anbefale ute imhof, fysioterapeut. En ting som hjalp meg, var barselyoga der det også var babymasasje. Masasje kan du jo prøve selv. Ikke sikkert minin din liker det, da, men hvis, så er det en mulighet til at dere får gjort noe hyggelig sammen. Det med å ikke gi slipp på babyen deler du nok også med andre kolikkmammaer, men det må du bare du trenger hvile! Tror kanskje det blir din lønn det regnes ut i fra om han tar perm og du sykmeldes, men er ikke sikker.. Ring til NAV! Håper dere har sånn lavterskel på helsestasjonen din, det var det jeg begynte. Og ta mannen din med på en time, sånn at en tredjeperson kan forklare litt hvordan det er når lykkefølelsen uteblir.. Det er fryktelig ensomt. Og ikke gøy når venninner snusker og pludrer med ungen. Har du sagt hvordan du har det til moren din? Stor klem hvertfall (ble laaangt dette.. Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142562807 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 16. november 2010 #6 Del Skrevet 16. november 2010 Det er det jeg har tenkt hele veien, at der er andre som er i samme situasjon og som også har det mye verre enn meg! Så der kommer igjen min dårlige samvittighet, for jeg ba jo så sterkt om å få henne, hun var så sterkt ønsket av både meg og barnefar, og nå som hun først har kommet så føler jeg ikke det som man bør føle? Godt å høre du får hjelp nå!! jeg skulle ønske "systemet" hadde plukket meg opp før... men kanskje ikke rart når man setter på en "maske" og sier at alt er bra... men virkligheten er helt motsatt! Ja, den legen har jeg allerede meldt meg bort ifra,men desverre er her ingen som er noe "bra" igjen... di som er ledig her jeg bor å i nabokommunene vet jeg og har fått anbefalt å ikke ta dem! for di er likedan! uff... skammen jeg føler nå om dagene er ubeskrivelig! ikke tørr jeg innrømme til noen hvordan jeg føler... min mor var den som ga meg "varselsignalet".. hun sa rett ut til meg at hun syns jeg virket deprimert igjen og syntes jeg burde få hjelp.. Hun har vel lært seg og se tegnene fra tidligere.. Angående sambo, så tror jeg ikke han virklig vet hvordan jeg føler angående Emilie... for jeg er sagt at jeg er nedbrutt,sliten,deppa osv.. men har ikke sagt at jeg ikke føler noe for datteren våres, vår nydlige skjønne datter ... uff, kjenner jeg får vondt inni meg når jeg ikke klarer å føle mer :/ Håper håper at når sambo kommer hjem at på 4 uker så vil det roe seg ned og bli bedre... Hun får masse kroppskontakt ,for bært blir hun nesten hele tiden! og når jeg ikke klarer bære mer setter jeg henne i bæreselen.. takk for den gode klemmen! føler jeg trenger den nå for tiden :-) HI Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142566081 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 16. november 2010 #7 Del Skrevet 16. november 2010 åååh! vet du, er det en ting jeg har dagdrømt om siste tiden så er det hvor deilig det skal bli å gå tilbake i jobb, uten og ha ei som henger på puppen og i armene mine hele tiden! Håper virklig det snur seg snart! Bor desverre noen timer fra oslo.. er fra vestlandet.. Babymassasje får hun,det fikk vi lært oss på sykehuset for å hjelpe å få ut luften hennes når hun var plaget med det, nå gjør jeg det for "kosen" sin del.. Ikke lett å slippe andre til, vet jeg burde, men jeg er en kontrollfreak uten like! prøver og jobbe med meg selv, men jaggu ikke lett heller!! Om det er min lønn så kan jeg ikke sykmelde meg... for jeg hadde ikke mer enn 50 % stilling ca når jeg gikk gravid,så min utbetaling er ikke store slampen... Gubben tjener mye mer enn meg og skulle vi miste inntekta hannes så har vi faktisk ikke nok til å betjene lån og regninger :S Men skal ta en tlf og forhøre meg endag Har ikke sagt til noen om hvordan jeg virklig har det... ikke at jeg ikke føler noe for datteren min,ikke til sambo,ikke til mamma ikke til hs... første jeg er redd for er om noen skal komme å ta henne fra meg... tenk om di misforstår meg? For jeg gjør jo alt rett med henne,leker,sosialiserer,barseltreff i ny og ne,babysvømming ++ skammen er for stor desverre... di nærmeste rundt meg vet jeg er nedenfor og utslitt...thats it... Stor klem tilbake!! Godt å ha en plass og "tømme" meg! Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142567107 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Ikkesåallerværst Skrevet 22. november 2010 #8 Del Skrevet 22. november 2010 12.52 igjen. Hvordan går det med deg? Signerer med nick denne gangen. Vi skal ikke skamme oss Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142592039 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anonym bruker Skrevet 6. desember 2010 #9 Del Skrevet 6. desember 2010 Hei. Her er det lenge siden jeg har vert innom. men nå er jeg på dataen igjen... Joda, dagene går fremover, trodde jeg var så flink å sa til sambo at jeg er deprimert... sa ikke noe mer enn det... nå har jeg i det minste fått sovet litt mer,men han har null peiling på va å vere deprimert vil si!! men kranglingen går i høyspenn om dagene. Nå er det mest krangling om svigermor.. hun står for 90% av alle kranglene våres.. og istedenfor å stå å backe meg opp velger han å stå bak ryggen hennes.. så jeg er på randen til å forlate forholdet! Jeg elsker han, men takler ikke svigermoren min... Jeg valgte å få barn med han, ikke svigermor som flere ganger har tråkket meg på tærne og gitt blaffen i mine instrukser! Viss vi medeler noe til svigerforeldrene hva vi har planer om får vi kun negativitet tilbake! og svigermor har en syk tankegang i hodet sitt om at vi skal kjøpe hus rett ved siden av dem, og at hun skal få se datteren min flere ganger pr uke... som om ikke hun ser henne nok ,med 1-2 ganger pr uke?? synes ikke vi gjør noe annet om dagene enn å besøke svigers,eller foreldrene mine... BAH! Hadde jeg visst at å bo så nært svigers ville føre til så mye mas hadde jeg aldri flyttet hit!! frister og bare flytte laaaaaaaaaaaangt vekk! Angående min lille datter så går det egentlig verre føler jeg, slenger henne i armene til sambo hele tiden og vil helst ikke ha noe med henne å gjøre.. jeg elsker henne, men er redd for å ikke vere "nok" for henne, ammingen har gått rett i dass, så nå er det flaske følte først at ammingen var et mas, å nå som jeg ikke får amme lenger går det på samvittigheten min! Men ikke svarte om noen andre skal få passe henne!! iallefall ikke svigermor ( som er det store krangletemaet) Som den kontrollfreaken jeg er skal jeg ha 100% kontroll på mitt barn! Jada, vet jeg er irrasjonell og alt det der, men hvorfor skal jeg låne bort mitt barn til noen jeg ikke stoler og har tillit til?? Uff... utblåsning her igjen! skal i det minste begynne og få litt hjelp nå da.. skal til ny etterkontroll på sykehuset om litt over 1 mnd og om jeg var like nedbrutt da skulle di henvise meg videre! Men hvorfor er det sånn at med engang jeg blir alene så gråter jeg og tårene spruter, men foran sambo så er jeg kald som en stein?? Har bare så lyst og gråte og gråte og fortelle han alt,men noen ganger er han så totalt dust!!!! (signerer med anonym jeg... for jeg pingler meg ut ......) Lenke til kommentar https://forum.klikk.no/foreldre/topic/142549191-er-det-noe-galt-med-meg/#findComment-142646941 Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå